Gi alle barn en stemme: Derfor trenger barnehagen stillebøker

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hva gjør en barnehage når barna snakker ti ulike språk, men litteraturtilbudet nesten utelukkende snakker norsk? I takt med samfunnsutviklingen blir barnehager mer språklig mangfoldige, men bokhyllene henger ikke alltid med. Det er på tide at vi begynner å bruke bøkene som faktisk gir alle barn en stemme: stillebøker.

Når barna tolker verden selv

Stillebøker gjør noe unikt ved å gi alle barn en inngang til litteraturen, uansett språkkompetanse. De åpner opp for fantasi, tolkning og samtaler som ikke begrenses av ordforråd. Det gjør dem til et sterkt, men ofte undervurdert, pedagogisk verktøy.

Under en høytlesningsstund tok jeg med noen stillebøker. En stillebok er en bok uten tekst, der leseren selv fyller sidene med mening. I «Avant Après» av Anne-Margot Ramstein & Matthia Aregui ser man to bilder som inviterer til refleksjon over sammenhenger. På hjemmesiden var det for eksempel en illustrasjon av en ku i en åker, og på bortesiden var det en flaske melk. Hva har skjedd imellom? Slike visuelle koblinger åpner opp for rike samtaler og avslører hvordan barna tenker og forestiller seg verden.

På ett av oppslagene ser man en apekatt i jungelen på hjemmesiden og en apekatt på toppen av skyskrapere på bortesiden. Som voksen trakk jeg paralleller til King Kong som har gått fra jungelen til skyskraperne og skal ødelegge byen. Barna jeg leste den med fortalte derimot en historie om en apekatt som har mistet babyen sin og som har klatret til toppen av den høyeste bygningen for å ha best mulig oversikt. Barna fortalte også at apen roper på babyen i håp om at den kommer tilbake. I bøker uten tekst får barnas egne fortellinger slippe til. Eksempelet viser hvor mye barn kan uttrykke når de får rom til å tolke selv. Som voksne har vi et ansvar for å både støtte disse fortellingene og samtalene som oppstår.

Tanker før språk

Barn formulerer komplekse tanker lenge før de mestrer komplekse ord. I tillegg tillater stillebøker samtaler på tvers av språk, også når man ikke deler et felles språk. Foreldre med et annet morsmål enn norsk kan også bruke slike bøker hjemme, både i språktrening og for å vedlikeholde morsmålet. Dette gjør stillebøker til en praktisk inngang til «transspråking» hvor barn bruker flere språk samtidig som de veksler mellom, og dermed også lærer av hverandre. Når vi legger opp til språklæring generelt, og ikke bare norsk, synliggjør vi barnegruppens eget mangfold. Som barnehageansatte er vi pålagt å «bidra til at språklig mangfold blir en berikelse for hele barnegruppen» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s.24). Stillebøker er en enkel måte å etterleve dette på.

Vi må slutte å tenke at en barnebok uten tekst er «for enkel». I realiteten er stillebøker et av våre viktigste pedagogiske verktøy blant annet fordi de senker terskelen for å delta. Ved å ha stillebøker åpner man opp for at alle kan lese. Frykten for feil uttale, tempo eller «å lese riktig» kan gjøre høytlesning ekskluderende (Berge, 2025, s.61), men ved å ha bøker uten tekst kan hvem som helst lese dem. Det handler ikke lenger om riktig uttale av ordene eller lesetempo, men heller å beskrive og utforske det man ser.

Slik får flerspråklige barn muligheten til å lære enspråklige barn nye ord, og språkene deres får verdifull plass i barnehagen. Stillebøker gir rom for både flere stemmer og flere identiteter. Det trenger vi. I norske barnehager øker antallet flerspråklige barn (USN, u.å.). Det forplikter oss til å velge bøker og arbeidsmåter som inkluderer hele barnegruppen.

En ny rolle for den voksne

Stillebøker kan oppleves som mer krevende for voksne, fordi man ikke kan lene seg på en ferdig tekst, men må være aktiv og til stede i samtalen. Lesingen innebærer ofte åpne spørsmål knyttet til det man ser i bildene, for eksempel om hva som skjer, hva en figur kan føle, eller hvorfor noe er blitt slik. Samtidig er det viktig å være bevisst på at slike spørsmål må tilpasses barnegruppen, ettersom barn som ikke føler seg trygge på språket, kan oppleve direkte spørsmål som ubehagelige eller utfordrende.

Selv om stillebøker kan være mer krevende for voksne, viser derimot erfaring at barn ofte opplever disse bøkene som lettere å bruke i samspill med andre barn, nettopp fordi de tar utgangspunkt i bildene. Når barn leser bildebøker med tekst, følger de dessuten sjelden teksten slavisk – de ser på bildene og snakker om dem. Det er på mange måter derfor ikke så store forskjeller for barnas lesing mellom bøker med og uten tekst.

Jeg undres også over hvorfor stillebøker ikke er en del av det faste litteraturtilbudet i barnehager allerede. Som nevnt er stillebøker tilgjengelige for alle, og gir barna dessuten mulighet til å utvikle fantasien. Handler det om at personalet ikke føler seg trygge på å bruke stillebøker, eller enkelt og greit at stillebøker ikke er like godt kjent? Og, hvorfor er de ikke like godt kjent? Handler dette om hvor mange stillebøker versus tekstbøker som finnes, eller om hvordan vi møter stillebøkene?

Bøker som åpner for samtale og fellesskap

For barnehager som ønsker å ta stillebøker aktivt i bruk, finnes det mange gode eksempler på bøker som egner seg godt til språkarbeid og samtaler i barnegruppen. «Wave» av Suzy Lee inviterer til utforskning av samspill uten bruk av ord, mens «Hvor skal kattene bo?» av Torill Kove åpner for samtaler om tilhørighet, følelser og fellesskap. Andre bøker kan være «Snekkeren» av Bruna Barros, «Jeg rømmer» av Mari Kanstad Johnsen og «Regnværsdagen» av Max Estes. Alle disse bøkene åpner opp for samtaler om blant annet hva en familie kan være, om følelser, vennskap og identitet, og de gir barna rom til å tolke, reflektere og dele egne erfaringer på tvers av språk.