Nå ser jeg at du er et menneske!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Intensjonene i anerkjennelsesbegrepet er godt forankret, men det virker for meg som om profesjonen og markedskreftene bak den moderne foreldrerollen aldri helt har klart å omfavne hva begrepet egentlig innebærer. At vi snarere ser anerkjennelsesbegrepet som en forklaringsmodell på at barnlige relasjoner og møter må være uttrykk for noe mystisk, som med fordel kan løses metodisk. I oppdrag «sett barn X i kontakt med følelse Y» har jeg begynt å frykte at vi er i ferd med å miste grepet om anerkjennelse som et relasjonelt, likeverdig og gjensidig ideal, til fordel for instrumentalistiske og terapeutiske tanke- og væremåter.

I tidenes løp og blant beige barnehagevegger runger det ekko av velmenende ord: «Jeg ser at du er sint», «Jeg ser at du er trist», «Jeg ser at du er glad». Ofte har de også vært mine egne. Inntrengende setninger, som på en eller annen måte skal sette ord på barnets indre følelsesliv, utfordringer og kvaler. I kombinasjon setter vi barnet foran følelsesbøker, der hver side demonstrerer et sinnelag, som en slags Rorschach-test for riktige emosjonelle uttrykk. «Gutten på bildet har en nedovermunn, hva betyr det, hva tenker dere om det?» Som om de fleste av oss er blitt født inn i en verden der empatien samtidig må læres gjennom målrettede tiltak, heller enn å springe ut av erfaringer – de gode og dårlige stundene, gjensidig forståelse, konfliktfylte gnisninger, veiledning og likeverdig dialog.

Vi plasserer barnets følelser, sier vi – eller snarere, vi setter ord på følelser? Eller vi anerkjenner barnets følelser? Men gjør vi egentlig det?

Hva om vi definerer følelser? Omdefinerer der barnet allerede har definert følelsen selv? Plasserer barnets følelser i feil boks? Lager et forventningskompleks der barnet sier det vi vil høre, eller uttrykker følelsene sine slik vi opplever er mest komfortabelt? Krenker barnets ønske om å få være alene med følelsen og borte fra lyskasteren?

Misforstå meg rett. Barn, likesom voksne, trenger emosjonell støtte, men når var sist du med målrettet intonasjon sa til partneren din: «Nå ser jeg at du er sur?» Jeg tror jeg snakker for mange, men mine egne erfaringer tilsier at når den setningen har vært rettet mot meg, gjør den meg oftere mer usikker. Kanskje til og med litt snurt, om jeg ikke var spesielt sur fra før. «Hvordan ser ansiktet mitt ut nå? Er jeg ikke egentlig bare litt sliten, da? Eller vent litt, jeg ble jo litt snurt da jeg så oppvasken i sted? Kanskje det er det jeg tenker på, uten å vite det helt selv.» Og jeg er et voksent menneske som opplever å ha relativt god kontroll på følelsene mine. Og selv i forskanset i en følelse kan jeg ikke i mitt indre øye fremmane et entydig, kategorisk «nå er jeg faktisk sur». Hva foregår da i hodet på et barn? Ord, har med andre ord, enorm påvirkningskraft.

I den andre enden sier vi at barnet har følelsene utenpå kroppen. En fjærlett skuffelse for voksne kan i barnet bli til ti ildsinte høns. Likevel sier vi kanskje: «Nå ser jeg at du er sint?» Men var ikke barnet egentlig skuffet? Går vi for ofte eksplisitt inn i følelsen, og ikke i hva barnet tenker, trenger eller har behov for? Kanskje forholder vi oss til barnet som noe som trenger regulering, og gjerne i den voksnes favn. Hva om barnet trenger å trekke seg unna? Hva om det trenger å være ildsint, av grunner vi ikke riktig ennå forstår? Hva skal medisinen egentlig fungere mot?

Kanskje er det mest behagelig for oss at noens forvrengte ansikt kan fortelle oss noe. Da slipper vi usikkerheten ved å lure. Når barnet har nedovermunn, tårevåte kinn og banker i gulvet, er det et entydig signal for sinne. Dette kan vi arbeide med. Det er en håndterbar problemstilling vi kan løse. Noe vi kan forme, uten først å stille spørsmål ved om barnets følelser kanskje er helt rasjonelle fra barnets ståsted.

Eller kan vi stoppe opp og spørre oss selv: Hvor mye kan vi egentlig vite om andres indre følelsesliv? Kanskje må vi gjøre oss komfortable med at barn bør lære om og gjenkjenne følelser, samtidig som ikke ethvert følelsesuttrykk trenger å bli et pedagogisk prosjekt. Kanskje poenget er å kunne leve med usikkerhet rundt barnets følelser, uten å definere dem eksplisitt eller muntlig: «Jeg ser at noe skjer med deg.» Hvordan forholder vi oss til barnet da?

For kanskje ligger noe av anerkjennelsen nettopp der: i erkjennelsen av at den andre har et indre liv jeg aldri fullt ut kan få tilgang til. At barnet kan korrigere meg. At barnet kan si nei. At barnet kan være sint uten at jeg vet hvorfor, eller uten at jeg trenger å forklare følelsen gjennom metodiske setninger og signalrøde plansjer med et sint ansikt på.

Kanskje trenger jeg ikke alltid å se at du er sint, trist eller glad.

Kanskje holder det noen ganger at jeg ser at du er et menneske.