- Jeg er jo verken forsker eller har høy utdannelse. Men jeg jobber i barnehage og jeg ser livet både i og rundt meg, sier Remy Hulbak. Foto: privat

Fagarbeider Remy (33) vil prøve å samle erfaringer og refleksjoner i bok

- Jeg tenker at samme hva slags utdannelse du har, så kan refleksjonene dine treffe andre og skape gjenkjennelse, sier Remy Hulbak. På fritiden skriver han på det han håper blir en bok om livet i barnehage og som småbarnspappa.

Øyvind Johansen

Publisert tirsdag 05. juni 2018 - 09:27

Bøker om og fra barnehage blir oftest skrevet av folk med tung akademisk bakgrunn.

Nå håper Remy Hulbak (33), som er barne- og ungdomsarbeider i Sydskogen barnehage i Bødalen, å få noen av sine erfaringer og refleksjoner samlet mellom to permer.

- Jeg føler for å gi av det jeg opplever i barnehagehverdagen - om hvordan jeg opplever meg selv og barna. Vi som er barne- og ungdomsarbeidere er mye ute i feltet. Vi ser og opplever veldig mye som kanskje ikke alltid kommer godt fram i andre sammenhenger, sier Remy Hulbak til barnehage.no.

- Ser livet både i og rundt meg

- Jeg er jo verken forsker eller har høy utdannelse. Men jeg jobber i barnehage og jeg ser livet både i og rundt meg, og så er jeg en stolt pappa. Og så reflekterer jeg veldig mye over det jeg opplever, legger han til.

Han tror ikke mangelen på akademisk bakgrunn vil diskvalifisere ham som forfatter.

- Jeg tenker at samme hva slags utdannelse du har, så kan refleksjonene dine treffe andre og skape gjenkjennelse, sier Hulbak som har planer om å utdanne seg til barnehagelærer.

- Lek er magisk

Hvis vi klarer å forstå følelsene sammen, tror jeg det blir en bedre hverdag både for voksne og barn

Dersom boka blir en realitet, håper han at den kan gi foreldre noen gode tips som de kan se seg igjen i. Samtidig har 33-åringen ingen fasit å komme med.

- Men når det for eksempel gjelder lek, så er lek magisk hvis man skjønner lek. Vi alle voksne har et lite barn i oss, og hvis vi slipper barnet løs, kan vi bli dratt tilbake i tid, og får tilbake de samme følelsene som vi en gang hadde. Hvis vi derimot stenger oss selv ute fra leken, blir det vondt, sier Remy Hulbak.

Begynte sist høst

Utdrag fra Remy Hulbaks tekster:

Det er vinter og det er snø ute.

Jeg går ut av døra på avdelingen.
Jeg står på plattingen og ser utover.
Det kryr av barn.
Alle er i en form for lek.
Men der sitter hun.
Hun sitter der helt alene.
Hun ser så apatisk ut.
Hun er tenkende og kjenner litt på snøen.
Likevel tenker jeg at hun, ja hun der har mye livsenergi, den trenger bare å boble.
For det må levendegjøres.
Hvem kan få frem den livsenergien.
Det er meg.

For en livsviktig del av livet jeg får være med på. Det er så mange avgjørelser av oss som kan bedre den psykiske tilstanden fra starten av i livet.
Startfasen i livet er grunnmuren til det fargerike språket som etterhvert kommer.
Men da må du se.
Men nå setter jeg ned raketten, tenner på lunta og fyrer av!
For jenta sitter jo der.

Jeg går nærmere og setter meg ved siden av henne. Jeg tenker at det er viktig å få frem følelsene i henne. Først trygghet og omsorg så leken.

‘Kjeder du deg?’
Hun vil ha mammaen eller pappaen sin.
‘Jeg skjønner at du vil være hos dem. Men vet du hva? Frem til de henter deg så kan du jo leke.’
- Hun ser nå mer forunderlig ut -

'Ser du den akematten der' sier jeg.
Hva om jeg henter den og så aker vi?
‘reagerer med et smil’
‘Ja, det kan vi gjøre!’

Bakken er kort. Men gøy skal det bli!
Vi står på kanten.
Vi setter oss på akematta, så kommer det en jente til.

‘Kan jeg få sitte på?’

Da stråler jenta som nylig satt helt
alene. ‘Ja, selvfølgelig kan du det!’
Jeg tenker at hvis jeg er med i dette, skaper liv, får frem boblingen, så vil det utvikle seg og de får et tettere bånd.

- Klar, ferdig, gå.-

Jeg jubler, roper, tar litt av!
De jubler, roper og tar litt av!
De smiler og de er glade.
Jeg smiler og er glad.

Da tenker jeg.

Nå har jeg bygget et bånd.
Så jeg gjentar dette en gang til for å knytte båndet mer.

Jeg jubler, roper, tar litt av!
De jubler, roper og tar litt av!
De smiler og de er glade.
Jeg smiler og er glad.

Jeg går opp bakken med jentene.
Nå må jeg inn en tur.
De tar akematta og må ake uten meg.
Det var en del av planen.
Jeg observerer leken mens jeg går
inn.
De bobler, smiler og er glade.

Når jeg har gått inn har jeg noen oppgaver. Men litt senere går jeg ut på plattingen.
Jeg ser ut.
Hvem er det som fortsatt leker?

Det er jentene.

Disse to jentene aker, smiler og er glade.
Frem til vi skal gå inn for å spise holdes
mange former for lek. De samspiller med hverandre og er fornøyde.
Båndet har blitt knyttet og
mamma og mappa var det ikke snakk om lenger.
Grunnlaget ble skapt, de boblet og jeg boblet.
For meg var det viktig å se.
Ser jeg, kan jeg forandre.
Ser jeg, kan jeg føle at jeg kan forstå mere.
Ser jeg, kan konflikter unngås.
Ser jeg, kan jeg hjelpe barn i nød.

Lek er vakkert.

Det var i fjor høst at han begynte å skrive ned noen av tankene sine. I et halvt år var han pedagogisk leder på dispensasjon. Da leste han mye, tok til seg kunnskap og satte alt dette i sammenheng med det han har erfart som barne- og ungdomsarbeider og småbarnspappa.

- Jeg skriver på kveldene etter at datteren min har lagt seg. Da skriver jeg om opplevelsene med henne, opplevelsene med barnehagen og fører dem sammen. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan ting henger sammen, for det er mye følelser som har innvirkning både på voksne og barn. Hvis vi klarer å forstå følelsene sammen, tror jeg det blir en bedre hverdag både for voksne og barn, sier Remy Hulbak.