For noen år siden var jeg med å starte Private barnehager Halden sin økonomigruppe. Vi var opptatt av å trygge de private barnehagers økonomiske vilkår i kommunen og vi var opptatt av økonomisk likeverdig behandling og korrekt utregning av tilskudd. Etter hvert som møtene ble flere, fant jeg meg selv litt utenfor samtaler, diskusjoner og fremlagte Excel-ark. Det ble bare tall, utregningsmodeller og munner som kun formidlet summer, tall, kroner.
Dette er viktig, driftsgrunnlaget er viktig. Men, som den idealistiske sjelen jeg er, måtte gruppa få inn min erstatter. Jeg falt ut av møter- mentalt- for stemmen min ble så pipete og tynn. Jeg tror i hvert fall det, for ingen responderte på ønsket mitt om å drøfte kvalitet. Jeg fikk ingen til å bruke tid på dette som en sunn motvekt i økonomimøtene, så da bakket jeg ut.
Det hele startet i 2003. Idealistiske som vi var, Hanne Brandth Andersen og jeg, startet vi barnehagen vi trodde på. Vi satset på metodikk som fremmer utvikling av sanser, sosial kompetanse, empati og selvfølelse. Den åpenbare metoden dyr og natur, ble valgt basert på sunnhet, bærekraftig utvikling og forskning som viser hvordan dyreassistert intervensjon fremmer helhetlig utvikling.
Vi satset på kvalitet i relasjoner, holdningsskapende arbeid og oppriktig forståelse av likeverd. Ikke slik som i foredrag om likeverd, hvor alle er enige i hvor flott foredraget er, for deretter å gå ut å rakke ned på foredragsholderen som vel var noe overvektig …? Men, virkelig ved å smake på ordet likeverd, og fortsatt ivareta alle involverte ut ifra deres funksjonsnivå fysisk og mentalt. Ved å bygge likeverdige relasjoner i en personalgruppe med hierarkisk oppbygning, og hvor fokuset på gode rollemodeller bidro til store rom for barnas danning av seg selv som likeverdige samfunnsaktører.
Ingen penger ingen barnehage…
Økonomigruppa skal ha honnør for jobben de har gjort og gjør. De som jobber med dette er selvsagt også opptatt av kvalitet. De vet også at det ikke blir noen barnehage å drive kvalitet i uten penger. Det har vært en trend over landet, nesten som en farsott, at små barnehager har lagt ned og små barnehager har gått inn i større allianser eller også blitt solgt til større foretak. Vi valgte det siste. Vi valgte å selge til en lokal aktør med flere barnehager og stordriftsfordel. Dette er mer kostnadseffektivt enn ved dagens drift.
Det er ikke sånn at man gladelig skrinlegger drømmen. Man har strukket seg langt for å bevare den lille gården, hvor alle tradisjonelle husdyr utenom ku har vært representert. Vi har fått oppleve brennende engasjement blant barn, foreldre og ansatte. Det har vært en fryd å dra på jobb, til ren idyll, faglig engasjement, og god pedagogisk dokumentasjon som viser at det vi driver med er bra- det virker!
Men på et tidspunkt forsvant øremerkede midler. På et tidspunkt gikk vi inn i rammefinansieringens tid, og de glade dagene med blomster i hjertet ble mørke. Man ble presset med nedskjæringer og bemanningsnormer uten noen som helst positiv symbiose med rammeplanens føringer for barnehagens innhold og oppgaver.
En av våre ansatte sa de ordene jeg ikke har orket å tenke her om dagen. Hun sa at hun fikk en samlebåndfølelse på jobb. Jeg spurte henne hva det kom av, og uten betenkningstid pekte hun på at vi er for få på jobb.
Bemanningsnormen er annerledes enn før. En annen ting som er annerledes enn før, er praksis for å tilkalle vikar. Før vurderte vi ikke om vi skulle sette inn vikar. Om en var borte fra arbeid, satt vi inn vikar. Nå setter vi helst ikke inn vikar før det er gått 16 dager.
Jeg lurer på hva de har tenkt, de der oppe på Uri Bronfenbrenners Ekso og Makronivå. Disse nivåene hvor det finnes aktører som har stor innflytelse på barnas liv, men som egentlig aldri treffer barnet, eller ferdes i barnets daglige omgivelser. Har de sittet i møter med Excel-ark, og regnet ut at det er tilstrekkelig med en voksen per sju barn? Og, har de tenkt at denne voksne skal være på arbeid fra klokken 07 til 16.30 - altså hele barnehagens åpningstid, hele uken igjennom?
For meg er det åpenbart at kontakten mellom makro- og mikronivå har satt landets barnehager, barn, foreldre, ansatte og eiere i vanskelige posisjoner. Avgjørelser tatt på makro og eksonivå setter det enkelte barns kvalitetstid i barnehagen i fare. De ansatte er selvsagt ikke på jobb fra klokken 07 til 16.30. Selv om mange av barna er nettopp det. Dette medfører tidvis at det ikke er en voksen per sju barn, men kanskje så mange som 14 barn per voksen.
Flotte årsplaner, gode visjoner og didaktiske planer blir tidvis kun fine ord på blanke ark. Når voksentettheten reduseres og vikarer uteblir, da snakker vi behovsdekning uansett planarbeid og gode visjoner. Så har vi også HMS, med vekt på sikkerhet. Hvor sikkert er det å stadig redusere voksentettheten? Ser vi alle barna hver dag? Ikke bare ser jakker, luer og ansikter med navn, men SER vi HVEM de er? Med vekt på helse og miljø… SER vi hverandre? Ser vi den slitne voksne som føler seg utilstrekkelig, som gjør så godt den kan, og som aldri kommer i mål fordi noe uforutsett ofte oppstår.
Har vi akseptert nok nå? Har vi svelget for mange kameler på veien, og står vi nå ovenfor et metningspunkt hvor det ikke er plass til mer? Skal vi som har valgt å utdanne oss til barnehagelærere, spesialpedagoger, barne- og ungdomsarbeidere, dyktige assistenter og foreldre nekte å akseptere den nye trenden?
Jeg tror det er litt sent. Noen på makronivå har bestemt at det skal være effektivitet i alle ledd, også hva gjelder barns helhetlige utvikling. Så får det bare være at de som av en eller annen grunn faller utenfor det vi definerer som normalt, må puttes inn i båser for å få den voksenkontakten de trenger. Få vedtak på at de trenger det. Flere og flere trenger det, både blant de yngste og de noe eldre barna. Og, samtidig effektiviserer vi etter beste evne. Vil du være med så heng på! Der vi før hadde rom til å stoppe opp og bruke litt tid, raser vi forbi med et skråblikk og skriver henvisning- kanskje vi kan få et par ekstra armer et par timer i uka?
Lite er i tråd med det vi lærer på skolen. Dette med å se det enkelte barn, og dette med å tilrettelegge for det enkelte barns ståsted og funksjonsnivå. Det er mye gruppeterminologi. Ikke fordi vi ønsker det sånn, men fordi rammefinansieringen bestemmer at vi må praktisere med amputert profesjonsutførelse.
Så nå takker jeg for meg.
En lærer sa en gang til meg at hvis du skal leke, må du leke på ordentlig, ellers leser barna at du bare later som- og da har du tapt.
Skal jeg på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet drive barnehage, skal jeg gjøre det i tråd med formålsbeskrivelsene. Noen fra andre departement har imidlertid gjort regnearkene etter andre formler, som kun gir rom for barnehagedrift på et annet nivå.
Så tusen takk for meg!
Tusen takk for flotte opplevelser med glade, trygge barn i samspill med dyr og natur, takk for overnatting med rosarussen og takk for samarbeidet med engasjerte kollegaer og foreldre.
Og, masse lykke til videre som TDM barnehage. Jeg stoler på at alle involverte blir ivaretatt på best tenkelig måte.
