Er det på tide å innføre en moderne variant av mesterlære i barnehagen?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Fra tidlig av lærer vi i skolen at det å kopiere eksakt fra læreboka er plagiat. Vi skal gjenfortelle med egne ord og aldri rent kopiere det vi leser. Skriver vi noe noen andre har skrevet, må vi bruke anførselstegn og vise til kilder og sidetall. Gjør man ikke dette kan man i verste fall bli utestengt fra høyere utdannelse og må vente inntil ett år før man kan søke seg inn igjen. 

For oss som er vant med dette, er det vanskelig å tenke seg at skolen kan være annerledes. Dette er så innprentet i oss at vi tar det som en selvfølge at alle vet det, det er blitt en del av kulturen vår.

Dette er derimot ikke tilfelle alle andre steder i verden. 

Jeg har nylig fullført etterutdannelse i veiledning for barnehagelærere. Da gikk vi gjennom ulike læringsmodeller, ikke bare den vi selv er vant med. 

En som skriver mye om mesterlære og som løfter opp dette veldig mye, er Kåre Skagen. Her hadde vi mye pensum og også egne foredrag. Mesterlære har for meg vært noe som har vært fortalt om skolen i gamle dager, da lærerne var autoritetene og barna måtte lære mye utenat. Jeg forbandt det også med en tid da barna måtte stå ved siden av pulten sin når de snakket, og der de kunne få fysisk avstraffelse dersom de ikke kunne leksene sine godt nok. 

Mesterlære var ikke noe som var aktuelt i vår tid, og jeg trodde ikke det ville få så stor betydning for meg som det gjorde.

Blitt tabu

Samfunnet vårt i dag består av mange ulike mennesker. Også mennesker født i andre land. Da jeg tok utdannelsen, jobbet jeg med mange som var fra ulike steder i Asia. 

Det var særlig et lite avsnitt i en bok jeg la godt merke til. Det handlet om en kvinne fra Afrika, som skulle til Sverige for å presentere forskning som hun hadde gjort i hjemlandet sitt. Hun dro dit en god stund i forveien for å begynne å sette sammen presentasjonen sammen med en svensk dame. Det denne svenske damen oppdaget, var at hun plagierte når hun skrev. Hun omformet ikke til egne ord når hun skrev. Hun hadde lært at det var frekt å omformulere det andre hadde skrevet, at det bare ikke var noe man gjorde. Å i det hele tatt tukle med det, var en ren fornærmelse mot den som hadde skrevet dette.

Dette avsnittet var noe jeg tenkte mye på.

Jeg hadde veiledning med en av mine kollegaer, og jeg stilte masse åpne spørsmål der jeg spurte om hennes tanker og meninger. Svarene jeg fikk, passet ikke helt til spørsmålene jeg stilte. Dette gjorde det vanskelig for meg da jeg skulle transkribere deler av denne samtalen og analysere. Til slutt ringte jeg min kollega og prøvde å spørre om hvilken læringsmodell de brukte på skolen. Etter å ha forklart hvordan skolen var, ble det veldig tydelig at hun var oppvokst med den gamle mesterlæremodellen. De hadde aldri oppgaver der de skulle tenke selv eller si sin egen mening. De måtte skrive det slik læreboka sa det, skrev de noe feil måtte de viske det ut igjen og skrive det på nytt. 

Etter at jeg ble oppmerksom på dette, fant jeg ut at flere av mine kollegaer hadde samme type skolegang. En av dem snakket også mye om at hun observerte meg og gjorde det samme som meg, noe som vi som er oppvokst i Norge ikke forteller at vi gjør. Det er rett og slett blitt litt tabu å snakke om at vi kopierer eller imiterer andre!

Rollemodeller for barna - og hverandre

Kåre Skagen snakker mye om imitering av andre og forteller at dette er noe vi faktisk gjør fra vi er små. Vi ser på hva foreldre og andre barn gjør, og gjør det samme. Om et barn begynner å riste på hodet ved matbordet, så har du plutselig en hel gjeng med barn som gjør det. Vi observerer også barna på avdelingen for å finne mer ut om dem og hva de trenger hjelp til. Men vi snakker aldri om å observere eller imitere hverandre.

Jeg jobber i en privat barnehage der vi har CLASS-sertifiserte ansatte. Hvert år er vi ute og observerer hverandre. Helt ærlig har jeg aldri lært mer om hvordan jeg vil og ikke vil være som voksen, enn når jeg har observert andre ansatte. Jeg skrev ned alt jeg så, på både godt og vondt. Jeg har sett så mange fine og motiverende samspillsituasjoner med andre ansatte, observert den roen, tryggheten og gleden de har spredt til barna rundt seg. Så hvorfor er ikke dette et tema i barnehagen? Vi skal jo være rollemodeller for barna, men dette gjelder like godt til hverandre!

Dette er virkelig noe vi burde snakke om. Er det noen som gjør noe utrolig bra, så er dette noe vi burde dele og snakke om, og la andre få lov å ta inspirasjon fra det.

Burde snakke mer om hvorfor vi gjør som vi gjør

Imitasjon er ikke å kopiere og gjøre det helt likt, det er faktisk umulig. Vi handler alle ut fra egne erfaringer og tankesett, andre kan aldri imitere oss fullt ut fordi de ikke har samme tankesett eller erfaringer som oss. Men vi kan ta inspirasjon fra det, kopiere det vi liker og gjøre det til vårt eget. Og for å lære enda mer, så burde vi snakke mer om hvorfor vi gjør som vi gjør. Stille spørsmål som hvorfor en valgte å gjøre det på den måten? Eller: Hva tenkte du for å holde ro i denne situasjonen?

Jeg mener bestemt at mesterlære bør innføres i barnehagen. Da mener jeg ikke at vi skal kaste alt annet ut av vinduet, men innføre de fantastiske sidene som mesterlære tilbyr. Vi burde ha et system for å observere hverandre, slik vi har i min barnehage. Det er så mye vi kan lære av hverandre, bare ved å kopiere og imitere det vi ser som vi motiveres av. Som jeg skrev kan vi aldri kopiere hverandre fullt ut, men det er godt mulig å lære noe om seg selv når man prøver å gjøre noe man aldri har gjort før.

Ja til mesterlære!