Det handler om å gjøre mangfold

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Før du begynner å lese dette innlegget, vil jeg bare si at det er ikke så lett å skrive om ting som berører mange mennesker, men så har jeg valgt å være ærlig nok til å skrive hvordan min reise har vært når det gjelder å forstå og anerkjenne mennesker med en annen legning. Det har vært en vanskelig reise, men den har bidratt til at jeg har fått større perspektiver på ting senere …

Gjennom hele oppveksten min ble jeg lært opp til at homofili er noe som ikke er akseptert i Islam og det regnes som haram, som betyr forbudt. Men det er like viktig å si her at den samme religionen pålegger meg som muslim å vise ydmykhet og respekt for andre mennesker uansett kultur, religion eller bakgrunn. Mine handlinger skal ikke føre til å såre eller skade andre mennesker, det er også haram.

Som jeg har skrevet ble jeg lært opp til at homofili ikke er noe man kan akseptere. Fordi det eneste som er «riktig» er ekteskap mellom en mann og kvinne og ikke noe annet enn det.

Gjennom barneskolen og ungdomskolen så jeg faktisk ikke noe til mennesker med en annen legning verken medelever eller lærere, altså ingen. Eller kanskje jeg valgte å ikke se det. Det første møtet mitt med skeive, var i barnehagen. Jeg hadde nylig fått jobb som pedagogisk leder og fikk vite at Truls som var i en annen gruppe hadde to pappaer (navnet til barnet er anonymisert). Heldigvis slipper jeg å forholde meg så mye til dem, tenkte jeg. Profesjonen min var så sterkt forankret i meg at jeg klarte å forholde meg til Truls på lik linje som de andre barna i barnehagen. Men jeg klarte bare ikke å forholde meg til pappaene til Truls. Det var ikke slik at jeg var sint eller følte noe avsky mot dem, men jeg pleide bare å bli veldig rar i hele meg, jeg så annerledes på dem i forhold til de andre foreldrene i barnehagen. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle si til dem annet enn å si «hei», og hvis jeg møtte dem i garderoben begynte jeg enten å rydde i skapene eller skuffene for å unngå å snakke eller møte blikket deres. Jeg var såpass flink til å skjule mine følelser at jeg er sikker på at ingen av personalet la merke til min unngåelse av pappaene til Truls. Men så var det noe som fenget meg i forhold til dem, og det var faktisk smilet deres og måten de var med hele personalet. Og ikke minst den kjærligheten de viste til barnet sitt, var så vakkert å se. Fra med å si «hei», begynte jeg gradvis å snakke litt med dem og gi dem beskjeder i forhold til Truls, så begynte vi å snakke mer og mer sammen. De kunne for eksempel fortelle meg at de skulle på hyttetur, mens jeg kunne fortelle at jeg skulle på pakistanske fester. Etter hvert så jeg bare dem som foreldrene til Truls, og ikke noe annet. Det rare som pleide å oppstå i meg ble gradvis borte. Det var faktisk ganske godt, det var som å finne roen selv også.

Det er i interaksjonene mellom menneskene tryggheten, forståelsen og respekten kan skapes. I dag tenker jeg at det rare jeg kjente på nok var at jeg ikke hadde tryggheten og forståelsen. Skeive mennesker var ukjente for meg. Jeg har som skrevet prøvd å være så ærlig som jeg kan, og i dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig brenner for mangfoldet der skeive mennesker også er inkludert.

For meg er det viktig at alle mennesker blir respektert for den de ønsker å være eller er. Jeg ønsker at alle skal få like muligheter om det så er i arbeidslivet eller privatlivet. Det viktigste er å se mennesket og anerkjenne mennesket uansett legning, kultur, religion, funksjonshemning, hudfarge og bakgrunn, så lenge det ikke er til skade for andre.

Jeg håper at vi kan fortsette å reflektere over hva mangfold handler om, og ha en bærekraftig utvikling på det. Mangfold er ikke noe vi bare skal jobbe med en uke eller måned, det skal jobbes med kontinuerlig, og det skal vi klare. Vi skal gjøre mangfold!

Line Melvold, eier av STYD og styrer ved barnas have i Nøtterøy, skriver det så fint: I møte med andre søker jeg hele tiden tilbake til nettopp det – å ha et hjerte innstilt på fred.

Jeg håper ikke at jeg har såret noen ved å fortelle min forståelsesreise. Hensikten med å være så ærlig er at hvis noen der ute kjenner på samme «rarheten» som jeg følte, så vil jeg si at du er ikke alene. Men mitt råd til deg er å ta det første steget med et åpent sinn, mot det som er annerledes. Om det så er en pappa eller mamma som er skeiv, eller en pappa som bruker turban eller kipa eller en mor som bruker hijab, om det så er foreldre og barn som har lys eller mørk hudfarge, og om de har en funksjonshemning, er jeg veldig sikker på at du kommer til å se selve mennesket i dem, hvis du møter dem med åpenhet, ydmykhet og respekt – og dette tolker jeg som å ha et hjerte innstilt på fred.

Takk for meg.