KRONIKK
Fiha Iqbal skriver om sin forståelsesreise.
Foto: privat
Det handler om å gjøre mangfold
Jeg har prøvd å være så ærlig som jeg kan, og i dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig brenner for mangfoldet der skeive mennesker også er inkludert.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Før du begynner å lese dette innlegget, vil jeg bare si at
det er ikke så lett å skrive om ting som berører mange mennesker, men så har
jeg valgt å være ærlig nok til å skrive hvordan min reise har vært når det gjelder
å forstå og anerkjenne mennesker med en annen legning. Det har vært en
vanskelig reise, men den har bidratt til at jeg har fått større perspektiver på
ting senere …
Gjennom hele oppveksten min ble jeg lært opp til at homofili
er noe som ikke er akseptert i Islam og det regnes som haram, som betyr
forbudt. Men det er like viktig å si her at den samme religionen pålegger meg som
muslim å vise ydmykhet og respekt for andre mennesker uansett kultur, religion
eller bakgrunn. Mine handlinger skal ikke føre til å såre eller skade andre
mennesker, det er også haram.
Som jeg har skrevet ble jeg lært opp til at homofili ikke er
noe man kan akseptere. Fordi det eneste som er «riktig» er ekteskap mellom en
mann og kvinne og ikke noe annet enn det.
Gjennom barneskolen og ungdomskolen så jeg faktisk ikke noe
til mennesker med en annen legning verken medelever eller lærere, altså ingen.
Eller kanskje jeg valgte å ikke se det. Det første møtet mitt med skeive, var i
barnehagen. Jeg hadde nylig fått jobb som pedagogisk leder og fikk vite at Truls
som var i en annen gruppe hadde to pappaer (navnet til barnet er anonymisert). Heldigvis
slipper jeg å forholde meg så mye til dem, tenkte jeg. Profesjonen min var så sterkt
forankret i meg at jeg klarte å forholde meg til Truls på lik linje som de
andre barna i barnehagen. Men jeg klarte bare ikke å forholde meg til pappaene
til Truls. Det var ikke slik at jeg var sint eller følte noe avsky mot dem, men
jeg pleide bare å bli veldig rar i hele meg, jeg så annerledes på dem i forhold
til de andre foreldrene i barnehagen. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle si
til dem annet enn å si «hei», og hvis jeg møtte dem i garderoben begynte jeg
enten å rydde i skapene eller skuffene for å unngå å snakke eller møte blikket
deres. Jeg var såpass flink til å skjule mine følelser at jeg er sikker på at
ingen av personalet la merke til min unngåelse av pappaene til Truls. Men så
var det noe som fenget meg i forhold til dem, og det var faktisk smilet deres
og måten de var med hele personalet. Og ikke minst den kjærligheten de viste til
barnet sitt, var så vakkert å se. Fra med å si «hei», begynte jeg gradvis å
snakke litt med dem og gi dem beskjeder i forhold til Truls, så begynte vi å
snakke mer og mer sammen. De kunne for eksempel fortelle meg at de skulle på
hyttetur, mens jeg kunne fortelle at jeg skulle på pakistanske fester. Etter
hvert så jeg bare dem som foreldrene til Truls, og ikke noe annet. Det
rare som pleide å oppstå i meg ble gradvis borte. Det var faktisk ganske godt,
det var som å finne roen selv også.
Det er i interaksjonene mellom menneskene tryggheten,
forståelsen og respekten kan skapes. I dag tenker jeg at det rare jeg kjente på nok var at jeg ikke hadde tryggheten og forståelsen. Skeive mennesker var
ukjente for meg. Jeg har som skrevet prøvd å være så ærlig som jeg kan, og i
dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig brenner for
mangfoldet der skeive mennesker også er inkludert.
For meg er det viktig at alle mennesker blir respektert for den
de ønsker å være eller er. Jeg ønsker at alle skal få like muligheter om det så
er i arbeidslivet eller privatlivet. Det viktigste er å se mennesket og anerkjenne
mennesket uansett legning, kultur, religion, funksjonshemning, hudfarge
og bakgrunn, så lenge det ikke er til skade for andre.
Jeg håper at vi kan fortsette å reflektere over hva mangfold
handler om, og ha en bærekraftig utvikling på det. Mangfold er ikke noe vi bare
skal jobbe med en uke eller måned, det skal jobbes med kontinuerlig, og det
skal vi klare. Vi skal gjøre mangfold!
Line Melvold, eier av STYD og styrer ved barnas have i
Nøtterøy, skriver det så fint: I møte med andre søker jeg hele tiden tilbake
til nettopp det – å ha et hjerte innstilt på fred.
Jeg håper ikke at jeg har såret noen ved å fortelle min
forståelsesreise. Hensikten med å være så ærlig er at hvis noen der ute kjenner
på samme «rarheten» som jeg følte, så vil jeg si at du er ikke alene. Men mitt
råd til deg er å ta det første steget med et åpent sinn, mot det som er
annerledes. Om det så er en pappa eller mamma som er skeiv, eller en pappa som
bruker turban eller kipa eller en mor som bruker hijab, om det så er foreldre
og barn som har lys eller mørk hudfarge, og om de har en funksjonshemning, er
jeg veldig sikker på at du kommer til å se selve mennesket i dem, hvis
du møter dem med åpenhet, ydmykhet og respekt – og dette tolker jeg som å ha et
hjerte innstilt på fred.
Takk for meg.