Brist i tragedien

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi er i garderoben på vei ut. 18 barn og 2 ansatte er på avdelingen i dag. En ansatt syk. To av barna har behov for en-til-en oppfølging fra en ansatt. Overganger er vanskelige. Støttepedagog er syk. Et barn pleier å løpe og gjemme seg når vi skal ut. Et annet barn liker ikke ullklær og det er en daglig samtale om hva barnet skal ha på seg ute. Nevnte jeg at vi er kun to ansatte?

Så, ti barn er ferdig påkledd. Første gruppe er klare til å gå ut. Kan ikke sitte lenger og vente i opphetede vinterdresser. Jeg er nå forberedt på å være en liten stund ute alene med barna. Åtte barn igjen inne med en ansatt.

Jeg, ti barn og utetid. Jeg står med ryggen vendt mot en trestubbe på bakken, mens jeg snakker med et barn. Tenker ikke over at stubben er rett bak meg. Så.. Et barn faller av en huske og gråter. Tross for ninjaferdighetene de fleste ansatte i barnehage innehar, svikter bena mine i det jeg snur meg for å løpe mot barnet. For der var trestubben. Og der snubler jeg og faller på bakken uten å rekke å ta meg ordentlig i mot. Albuen lander og forplanter seg godt inne i ribbena mine. Jeg mister pusten fullstendig.

Det kommer et barn bort til meg og blir vitne til mine forvrengte grimaser. «Heeent eeeen vooookseeeen», hveser jeg til 4- åringen. «Heeeeeeent Frøøøya». Barnet står stille. Sant det, barnet har en ganske svak norskspråklig forståelse. Der jeg ligger tenker jeg at det er synd språkgruppen atter en gang ble avlyst grunnet sykdom i personalet. Mellom gispene mine etter luft forsøker jeg å ikke skremme barnet med grimasene mine. Men barnet blir skremt. Det blir for øvrig også resten av barnegruppen, som nå står i en halvsirkel rundt meg. Sant det. I brannvernsuka i høst ble samlingsstunden avlyst. Samlingen som skulle handle om hva man skal gjøre hvis man er vitne til en ulykke. Løp og hent hjelp. Noen som husker at jeg nevnte dette i forbifarten for noen uker siden? Nei? Okei. Neste år. Kanskje jeg neste år får tid til en god samlingsstund om dette. Må ikke glemme å gjennomføre samlinger som blir avlyst – notert. I en allerede overfylt notatbok av huskelister.

Jeg er overbevist der jeg ligger om at jeg må på legevakten. Jeg får ikke ut noen flere ord og snur hodet og de forvrengte grimasene ned mot bakken. Vil skåne barna mot det jeg mistenker kan være et traumatiserende syn. Må jeg late som om jeg er død for at et av barna skal forstå at de må løpe inn for å hente hjelp? Tydeligvis. Jeg spiller død. Og et barn løper inn.

Denne halvsirkelen av barneføtter minte meg om et amfi i den gamle antikken. Et amfi hvor Aristoteles tragedier ble utspilt. Jeg følte der og da liggende på bakken at jeg faktisk befant meg midt i en tragedie. Det er tragisk at det er realitet å kunne være 2 ansatte med 18 barn i den norske barnehage i 2023. I motsetning til Aristoteles tragedier er denne tragedien, jeg og andre barnehageansatte står i, ikke laget for underholdningens skyld. Denne tragedien er blodig alvor. Det er som om vi kontinuerlig står fast på slutten av tragedien, midt i klimaks etter dramaturgisk oppbygning som har pågått i alt for mange år. Bare venter på en løsning og avslutning. Og løsningen er der- økt bemanningsnorm og økt vikarbudsjett, men avslutningen er ikke til å skimte. Er det rart vi mister barnehagelærere? Når vi forstår at den åpenbare løsning ikke vil være vår avslutning? Vel.. Aristoteles tragedier hadde sjelden en lykkelig slutt. Barnehage-Norge er skremmende likt.

Jeg har heldigvis nå fått hentet inn pusten igjen og fått stemmen tilbake. Jeg klarer faktisk å skrike. Høyt. For kan ikke dere øverst på amfiet skape en god avslutning på denne tragedien? Lytte til oss som nærmest kneler i desperasjon etter økt bemanning, slik at vi kan skape en hverdag der barnets beste er i fokus hele tiden? Det føles ut som om dere så vidt skimter oss her nede hvor alt utspiller seg. Er dere for langt unna? For høyt oppe? Sett dere på første rad og få bedre øye på våre daglige scenarioer. Jeg kommer ikke til å stoppe med å rope etter hjelp før dagen jeg atter en gang slår ut pusten, men da ikke får reist meg igjen. For jeg er ikke alene om å nærme meg det punktet hvor jeg blir liggende og ser meg nødt til å forlate yrket.

Så, Frøya, min kjære kollega. Lykke til med å være den eneste faste, kjente og trygge ansatte på avdelingen de neste dagene. Åge og jeg er begge sykemeldte ut uka. Brudd i ribbenet gjorde meg sengeliggende. Lykke til med å møte barns leke- og lærelyst. Lykke til med å stimulere barns nysgjerrighet, undring og språkutvikling. For ja – du husker vel at det kan være vi blir pålagt å kartlegge språkkompetansen til alle de eldste barna før skolestart? Vi begynner å få litt dårlig tid med de språkgruppene.