DEBATT

Barnehagen er på mange måter en fantastisk arbeidsplass. Men det er noen drittdager der også, skriver Odd Arild Viste.
Barnehagen er på mange måter en fantastisk arbeidsplass. Men det er noen drittdager der også, skriver Odd Arild Viste.

Si det som det er!

«Jeg har dessverre ikke hatt tid til å se barnet ditt så godt som jeg skulle ønske i dag, fordi vi har vært for få ansatte på jobb». Er dette noe du kan formidle til foresatte i hentesituasjonen? Spør artikkelforfatteren.

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barnehagen er på mange måter en fantastisk arbeidsplass. Men det er noen drittdager der også. En bemanningsnorm som ikke står i forhold til oppdraget som er gitt oss, bidrar til at det blir noen sånne dager. Det samme gjør eiere som ikke vil ta inn vikar når folk er syke eller på ferie. Pandemien, med ekstra mye sykefravær og mangel på vikarer, hjelper heller ikke.

Hva formidler du som ansatt til de foresatte når de kommer for å hente barnet sitt etter en sånn dag?

Dårlig samvittighet

Tenk deg at du jobber på avdeling Løvetann i Blomsterbuketten barnehage. Der går det 18 store barn, og dere er tre ansatte. Tenk at du har tidligvakt, og skal åpne barnehagen. Idet du kommer innenfor døren ringer seinvakten og sier at hen er syk. Samtidig som du prøver å ta imot de første barna som kommer, ringer du etter vikar, men får ikke tak i noen som kan stille på kort varsel. For å få dagen til å gå opp må mellomvakten bytte til seinvakt, og dere må få hjelp av naboavdelingene for å ha forsvarlig drift i begge endene av dagen. Midt på dagen er det dere to.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Odd Arild Viste er leder i medlemsråd barnehage i Utdanningsforbundet Bergen, og sitter i bystyret for Rødt.</span>
Odd Arild Viste er leder i medlemsråd barnehage i Utdanningsforbundet Bergen, og sitter i bystyret for Rødt.

Heldigvis, tar du deg selv i å tenke, er også to av barna syke, slik at det ikke er fullt så mange barn der den dagen som det kunne vært. Likevel er dere to stykker igjen med 16 barn. Du jobber selv en time ekstra, fordi du vurderer det som uforsvarlig å gå hjem til planlagt tid.

Mot slutten av dagen kan dere konstatere at dere kom noenlunde helskinnet igjennom. Dere klarte å sørge for at ingen barn forsvant eller ble skadet, og alle grunnleggende fysiske behov ble tatt hånd om. Stort annet rakk dere ikke.

Noen god dag var det ikke, og dere er slitne. Pauser ble det lite av. Det verker i skuldre, nakke og hode. Turen som halve gruppen skulle gått på ble selvfølgelig avlyst. Du improviserte en samlingsstund, fordi det er greit med felles aktivitet når det er så få ansatte, men spesielt vellykket var den ikke. Det var mye uro blant barna. Barns medbestemmelse som det står så mye fint om i årsplanen ble det heller lite av. Med for få ansatte er det lite rom for individuelle ønsker og behov. For å få dagen til å gå opp må alle gjøre alt til samme tid. Alle ut, alle inn, alle spiser.

Når foreldrene kommer for å hente kjenner du på at du at du er glad for at dagen nærmer seg slutten, samtidig som du har dårlig samvittighet for at det er mange av barna du ikke har fått tid til å se denne dagen. De foresatte møter deg forventningsfulle og vil gjerne høre hvordan dagen for sitt barn har vært.

Vanskelig å være oppriktig?

Sier du det sånn som det er i en sånn situasjon, eller prøver du å pynte litt på historien? Vi vil gjerne at de foresatte skal være trygge og fornøyde. Hva kan vi si og samtidig ivareta lojaliteten?

Jeg har stått i denne situasjonen mange ganger, for den er dessverre altfor vanlig, og jeg vet hvor vanskelig det kan være å være fullstendig oppriktig med de foresatte etter en slik dag. Likevel vil jeg oppfordre alle ansatte i barnehagen til å prøve. En grunn til at jeg mener vi bør være helt oppriktige, er at lovverket krever det. Rammeplanen sier at «barnehagen skal ivareta foreldrenes rett til medvirkning og arbeide i nært samarbeid og forståelse med foreldrene».

Jeg tenker at en helt grunnleggende forutsetning for å kunne medvirke er å vite hvordan det faktisk står til.

I tillegg kan barns foresatte være en viktig pressgruppe for å få de forandringene som barnehagen trenger, både når det gjelder vilkårene i den enkelte barnehage, og de rammene som er gitt av politikerne. Dersom eier ikke vil ta inn vikarer ved fravær, bør de foresatte få vite det, og de bør få vite hvordan fagfolkene i barnehagen vurderer konsekvensene av en slik praksis.

At bemanningsnormen ikke er tilstrekkelig til å løse oppdraget som er gitt oss i rammeplanen, er også noe de foresatte trenger å vite om, slik at de kan stille krav til politikerne. Hvis vi som jobber i barnehagen later som om at er bra når vi møter de foresatte, tror jeg at det faktisk er en fare for at de ikke får det med seg, at vi trenger flere folk. Kanskje kan det hjelpe å ta det opp, hva vi kan og bør formidle, som et tema på et klubbmøte eller i et annet forum i barnehagen.

Jeg vet det ikke er lett, men vi bør likevel prøve. Lojaliteten til barns beste og til samfunnsoppdraget står alltid over lojaliteten til eier.

Powered by Labrador CMS