Hvorfor er det så vanskelig å satse på den viktigste ressursen vi har – barna?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Da jeg begynte på utdanningen min i 2012 tenkte jeg at barnehagelæreryrket var et av de viktigste yrkene vi har. Det gjør jeg enda, og jeg kan med hånden på hjertet si at jobben min er meningsfull og gir meg mye glede.

Jeg ser hvor viktige vi er hver dag jeg kommer på jobb, når jeg ser de små fjesene som ser på meg og smiler og spør: «Er du kommet nå, Renate?». Eller når jeg går fra jobb på tidligvakt og de samme små fjesene ser på meg og sier: «Skal du gå hjem nå, Renate? Ha det». Sånn er det også når kollegaene mine kommer og går fra jobb. Barna har full kontroll på hvem som har tidlig-, mellom- og senvakt.

Jeg ser hvor viktige vi er når vi har fravær på jobb og det er ukjente vikarer. Da er det ekstra tydelig at det er vi som er der hver dag de er trygge på og som får lov til å trøste, følge på toalettet eller som får sitte ved siden av dem under måltidene. Jeg ser også hvor viktige vi er når barna får til noe nytt med støtte fra oss voksne som de har strevd lenge med å mestre. Eller når vi hører barna snakke om eller leke ut tema vi for eksempel har hatt i barnehagen.

Derfor er det fortvilende når fraværet er høyt og vi mangler vikarer, både kjente og ukjente. Fordi vi vet at vi ikke kommer til å få gjort den jobben vi er der for å gjøre, da handler det om å komme oss gjennom dagen på best mulig måte. Likevel fortsetter vi, fordi vi vet at arbeidet vårt er mer enn en jobb. Det er et ansvar. Nærmest et kall og på mange måter en investering i fremtiden, selv om det kanskje ikke er en investering i egen fremtid. Gjennomsnittlig avgangsalder for barnehagelærere er nemlig på 59,3 år.

Vi jobber med det viktigste vi har: Barna våre. De som skal vokse opp og forme morgendagens samfunn. De som en dag skal ta vare på oss når vi blir gamle, på kloden, på fellesskapet. Og vi vet at det vi gir dem av – trygghet, støtte, nysgjerrighet, språk, grenser, kjærlighet – det kan vare livet ut, og for noen kan den ene trygge ansatte i barnehagen utgjøre hele forskjellen.

Barnehagen er ikke bare et sted barna er mens foreldrene er på jobb. Det er første del av et utdanningsløp. For mange barn er barnehagen det første møte med fellesskapet, og for noen med trygghet. Med voksne som ser dem, og som bryr seg. Det var en styrer som sa at: «For de barna som har minst, betyr barnehagen aller mest». Det er mye sant i det, og det er et ansvar vi ikke tar lett på.

I årevis har vi bedt, forklart, skrevet, ropt – at vi trenger flere ansatte! At det ikke går an å drive god pedagogikk uten tid og folk. Vi ber ikke om luksus. Vi ber om det aller mest grunnleggende: Nok hender, blikk, varme og tilstedeværelse. For hvert barn. Hver dag.

Så hvorfor er det så vanskelig å satse på den viktigste ressursen vi har – barna? Hvorfor er det så vanskelig å gi oss som jobber med dem, gode nok vilkår til å gjøre jobben vår ordentlig? Vi vet svaret. Fordi det handler om prioriteringer. I en tid med krig, politisk og økonomisk usikkerhet og en klode i ubalanse er kampen om ressursene tøff. Jeg er likevel overbevist om at det ville lønne seg å investere penger i bedre bemanning i barnehagene våre. Vi tenger at noen er villige til å satse på barnehagefeltet, og gjerne lenger enn fire år av gangen. Det trengs handling og det trengs at de som styrer, endelig ser verdien av det arbeidet vi gjør – hver eneste dag. Det er tross alt den kommende generasjonen som skal ta over etter oss.

Barna fortjener det beste.
Og vi som jobber med dem – vi gjør en forskjell.