«Vi tenger at noen er villige til å satse på barnehagefeltet, og gjerne lenger enn fire år av gangen» skriver innleggesforfatteren.Foto: Mariell TVerrå Løkås
Hvorfor er det så vanskelig å satse på den viktigste ressursen vi har – barna?
«Vi ber ikke om luksus. Vi ber om det aller mest grunnleggende: Nok hender, blikk, varme og tilstedeværelse» skriver Renate Nordeide Lysen.
RenateNordeide LysenPedagogisk leder
Publisert
Annonse
Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Da jeg begynte på utdanningen min i
2012 tenkte jeg at barnehagelæreryrket var et av de viktigste yrkene vi har.
Det gjør jeg enda, og jeg kan med hånden på hjertet si at jobben min er
meningsfull og gir meg mye glede.
Jeg ser hvor viktige vi er hver dag jeg
kommer på jobb, når jeg ser de små fjesene som ser på meg og smiler og spør: «Er
du kommet nå, Renate?». Eller når jeg går fra jobb på tidligvakt og de samme
små fjesene ser på meg og sier: «Skal du gå hjem nå, Renate? Ha det». Sånn er
det også når kollegaene mine kommer og går fra jobb. Barna har full kontroll på
hvem som har tidlig-, mellom- og senvakt.
Jeg ser hvor viktige vi er når vi har
fravær på jobb og det er ukjente vikarer. Da er det ekstra tydelig at det er vi
som er der hver dag de er trygge på og som får lov til å trøste, følge på
toalettet eller som får sitte ved siden av dem under måltidene. Jeg ser også
hvor viktige vi er når barna får til noe nytt med støtte fra oss voksne som de
har strevd lenge med å mestre. Eller når vi hører barna snakke om eller leke ut
tema vi for eksempel har hatt i barnehagen.
Derfor er det fortvilende når fraværet
er høyt og vi mangler vikarer, både kjente og ukjente. Fordi vi vet at vi ikke
kommer til å få gjort den jobben vi er der for å gjøre, da handler det om å
komme oss gjennom dagen på best mulig måte. Likevel fortsetter vi, fordi vi vet
at arbeidet vårt er mer enn en jobb. Det er et ansvar. Nærmest et kall og på
mange måter en investering i fremtiden, selv om det kanskje ikke er en
investering i egen fremtid. Gjennomsnittlig avgangsalder for barnehagelærere er
nemlig på 59,3 år.
Vi jobber med det viktigste vi har: Barna
våre. De som skal vokse opp og forme morgendagens samfunn. De som en dag skal
ta vare på oss når vi blir gamle, på kloden, på fellesskapet. Og vi vet at det
vi gir dem av – trygghet, støtte, nysgjerrighet, språk, grenser, kjærlighet –
det kan vare livet ut, og for noen kan den ene trygge ansatte i barnehagen
utgjøre hele forskjellen.
Barnehagen er ikke bare et sted barna
er mens foreldrene er på jobb. Det er første del av et utdanningsløp. For mange
barn er barnehagen det første møte med fellesskapet, og for noen med trygghet.
Med voksne som ser dem, og som bryr seg. Det var en styrer som sa at: «For de
barna som har minst, betyr barnehagen aller mest». Det er mye sant i det, og
det er et ansvar vi ikke tar lett på.
I årevis har vi bedt, forklart,
skrevet, ropt – at vi trenger flere ansatte! At det ikke går an å drive god
pedagogikk uten tid og folk. Vi ber ikke om luksus. Vi ber om det aller mest
grunnleggende: Nok hender, blikk, varme og tilstedeværelse. For hvert barn.
Hver dag.
Så hvorfor er det så vanskelig å satse
på den viktigste ressursen vi har – barna? Hvorfor er det så vanskelig å gi oss
som jobber med dem, gode nok vilkår til å gjøre jobben vår ordentlig? Vi vet
svaret. Fordi det handler om prioriteringer. I en tid med krig, politisk og
økonomisk usikkerhet og en klode i ubalanse er kampen om ressursene tøff. Jeg
er likevel overbevist om at det ville lønne seg å investere penger i bedre
bemanning i barnehagene våre. Vi tenger at noen er villige til å satse på
barnehagefeltet, og gjerne lenger enn fire år av gangen. Det trengs handling og
det trengs at de som styrer, endelig ser verdien av det arbeidet vi gjør – hver
eneste dag. Det er tross alt den kommende generasjonen som skal ta over etter
oss.
Barna fortjener det beste. Og vi som jobber med dem – vi gjør en forskjell.