Når stedet er verden – barnehagebarns navigering mellom det lokale og det globale

• Denne teksten er skrevet spesielt for Barnehagedagen 2024 og ble først publisert på Utdanningsforbundets nettsider.
  

Da jeg gikk i barnehage selv, delte jeg referanser med de ansatte og de andre barna. Jeg husker magien i barnehagens juleforberedelser, gleden ved å ha med meg julegaver jeg hadde laget i barnehagen hjem til familien, jeg kunne fortelle om ferieturer og helgeopplevelser og personalet i barnehagen møtte meg med innsikt og gode spørsmål.

De hadde alle hatt lignende opplevelser selv og forsto hva jeg snakket om. Slik fungerte barnehagen som en forlengelse av de erfaringene jeg hadde gjort meg sammen med familien, samtidig som det var et sted som var aller mest mitt.

Barnehagen som et felles referansepunkt

Siden da har barnegruppene gradvis blitt så mangfoldige at det må jobbes bevisst for å gjøre barnehagen til en inkluderende arena som alle kan oppleve som sitt eget sted. Når vi ikke lenger deler referanser med alle barn, må vi være ekstra oppmerksomme på å gjøre barnehagen til et sted som eies av alle barn i gruppa.

Det er mer utfordrende, men også lærerikt og perspektivutvidende å skaffe seg innsikt i verdener som delvis kan være ukjente. Antropologen Thomas Hylland Eriksen har skrevet om det han kaller hypermangfoldige samfunn der ingen kan ta for gitt at mennesker en møter har erfaringer som ligner ens egne. Noe grunnleggende vil vi allikevel alltid ha felles, og det er dette vi må bygge på når vi skal utvide barnehagen til et lokalt sted som tar inn impulser fra hele verden.

Betydningen av stedet for å beskrive språket

Jeg har nylig vært med på å utvikle en kompetansepakke om språk og flerspråklighet for Utdanningsdirektoratet, og i den forbindelse fikk vi komme inn i en flerspråklig barnehage og snakke med barna om språk, mens de satt og tegnet. På spørsmål om hvilke språk de kunne snakke, svarte barna med å fortelle om stedet de assosierte med språket.

Ei jente på fem år beskrev sin samtale med bestemoren slik: «Hun sier hun har en liten grill ute med suppe og så har hun masse etasjer, ti etasjer». Og videre: «Hun bor i Marokko, og så har hun en sånn veldig stor dør».

Det var stedet der et annet språk ble brukt som var vesentlig, ikke de spesifikke ordene språket fordret.

Et annet barn ble spurt om hva slags språk mamma snakket med tante, og hun svarte: «Jeg har glemt å tegne telefon!» Barnehagelæreren svarte: «Ja, det er jo sånn de snakker sammen! For tante bor jo i Paris».

Barna beskrev tydelige bilder av steder der det ble brukt andre språk enn norsk – både på ferie i Marokko og hjemme i stua i Norge med telefonen. Med en lyttende holdning og et godt foreldresamarbeid kan barnehagelærere få innsikt i språkpraksiser barna har hjemme, og åpne for forbindelser til barnehagen.

Å være til stede i relasjonene med bestemor og tante er noe de fleste av oss kan klare å assosiere oss med, samtidig som dette også er fortellinger om å være glad i noen som bor på et sted langt borte, og som bruker et annet språk enn det de fleste i barnehagen snakker.

Personalet i barnehagen vi besøkte var profesjonelle på språklig og kulturelt mangfold, og klarte å ta bildene barna skapte inn i samtalene og på den måten gjøre dem til en del av det lokale. Denne barnehagen var et sted med god plass til barnas mangfoldige kunnskaper og erfaringer.

Språk er mer enn ordene

I min forskning har jeg brukt perspektivene til filosofien til Mikhail Bahktin, som er opptatt av at språk omfatter alle former for dialoger, kroppslige så vel som verbale. Språk kan ikke forstås isolert, det skjer alltid i dialog med andre. Gjennom dialoger med barna vil vi alltid kunne oppdage noe nytt som kan berike oss selv og barnehagen.

Når vi presenterer barnehagens innhold for barna, gir de oss alltid et svar gjennom måten de engasjerer seg på. Lytter vi godt nok, kan vi få vite noe om hvordan alle barn kan bidra til å gjøre barnehagen til sitt sted. Slik kan det globale mangfoldet forbindes med den lokale barnehagen og bli en berikelse som bidrar inn mot et felles «sted» for alle barna i gruppa.