«I barnehagen finnes ikke munnbind, isolasjonsrom og visir. Det finnes kun raushet, omsorg og kjærlighet»

• Dette er et leserbrev, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barnet vårt på to år har adresse her hjemme, men oppholdsadressen er Fevik barnehage. Vi tar frokostansvaret og en times lek og kos på morgenen. I tillegg bruker vi tiden så godt vi kan med ham før leggetid. Vi er ganske ordinære foreldre som er opptatt av selvrealisering igjennom jobb, forskning og studier.

Heldigvis tar barnehagen ansvar for minstemann på best tenkelige måte.

Havnet i skyggen

Barnehagene havnet i skyggen under pandemien. Ikke ble de prioritert under vaksinering, og lenge ble barnehagen ikke sett på som samfunnskritisk. Personalet er ikke innpakket i smittevernutstyr selv om de utsettes for smitte på linje med medisinsk avdeling på Sørlandets Sykehus og har ansvar for enkeltmenneskers helhetlige helse og utvikling.

Barnehagene har mye av æren for at vårt samfunn fungerer i denne postmoderne tid, selv under en pandemi. Personalet sørger for at barna våre lærer å ta vare på hverandre og se verdien i fellesskap- i en verden full av individualister. Deres innsats og ansvar speiles ikke i lønn. Lite blir de applaudert. De bærer ikke hvite klær eller kapper, men de er samfunnets engler og er ekte superhelter.

Takk til Fevik barnehage som hver eneste dag møter min sønn med åpne armer og et stort smil. Spesielt takk til småbarnsavdelingen ved Elin Nærdal Hansen, Gunn Hilde Espegard, Liv Mona Gundersen, Kristin Landmo og Tyty H-Massamba.

Takk for at dere, tett mot egen julefeiring, kommer bærende ut i garderoben med vår febersyke sønn, vel vitende om høye smittetall i kommunen og risikoen for at helse og egen julefeiring står på spill.

I barnehagen finnes ikke munnbind, isolasjonsrom og visir. Det finnes kun raushet, omsorg og kjærlighet. Disse superheltene beskytter det mest sårbare og verdifulle i vårt samfunn, barna.

I barna ligger fremtiden.

Denne fremtiden forvalter de ansatte hver eneste dag. De beskytter den, støtter den og utvikler den, i kjærlighetens, omsorgen og pedagogikkens navn.

Institusjonsgenerasjonen

De fleste av dagens ett- til seksåringer tilbringer mer tid med de ansatte i en barnehage enn med sine egne foreldre.

Institusjonsgenerasjonen.

Dette er en sannhet som er vond å anerkjenne. I vår kultur har vi etablert en uoffisiell delt omsorg mellom hjem, skole og barnehage. Behovet startet i 1837 da industrifamiliene dro ut i arbeid og barna ble sendt på barneasyl.

Heldigvis har mye endret seg i faget fram til i dag, vi har ny kunnskap innen barnepsykologi og pedagogikk. Det er mye vi fortsatt diskuterer i nevnte fag, men én ting er vi ikke lenger i tvil om: Viktigheten av å ha nære, trygge omsorgspersoner. Denne nærheten er avgjørende for den psykologiske utviklingen hos barnet. Den har betydning for barnets selvoppfattelse, og hvordan de møter verden.

Nødvendig kjærlighet og omsorg

Nyere hjerneforskning peker på at kjærlighet er nødvendig for normal funksjon hos de minste, og at kjærlighet og omsorg stimulerer hjernens utvikling. Vi foreldre har hovedansvaret for omsorgen. Samtidig har barnehagen et samfunnsmandat som er blitt tydeligere og mer omfattende etter den nye formålsparagrafen (2010).

Denne formålsparagrafen stiller høye krav til barnehagepersonalet, til innhold, oppgaver og samarbeid.

Vi lever også i et samfunn som stadig blir med komplekst, med ulike kulturer, nye familiedefinisjoner og foreldre med større forventninger til det offentlige enn noen gang tidligere, hvor alle har rett til å bli møtt med likeverd, forståelse og innflytelse. Alt dette hviler på skuldrene til de menneskene vi møter hver eneste dag i barnehagen.

Pandemi står verken beskrevet i formålsparagraf, rammeplan eller lov om barnehage. Barnehagepersonalet er ikke beskyttet av smittevernutstyr og hjemmekontor. Lenge var de heller ikke beskyttet med vaksiner.

De er ikke pålagt å bære vår febersyke sønn i armene, men de gjør det allikevel. De har alltid et stabilt personale, selv i perioder med høyt sykefravær, fordi de vet hvor viktig trygghet er for de aller minste.

Takk.

Takk for at dere i Fevik barnehage gjør alt dere kan for at vår sønn skal føle seg trygg og ivaretatt til enhver tid. Takk for at dere midt i pandemien fortsatt legger til rette for sosialt samspill med andre barn, for utvikling, læring og mestring.

Takk for at dere er de englene dere er, for de usynlige superheltkappene dere bærer og for at vi får ha delt omsorg for vår sønn med akkurat sånne mennesker som dere! Og takk til alle dere andre i skole og barnehage, for oss foreldre gjør nettopp dere den viktigste jobben som finnes i det norske samfunn.

Fevik barnehage, for meg er det ingen som fortjener denne juleferien mer enn dere!

Innlegget ble opprinnelig publisert i Agderposten.