Barn som utøver vold: Hvordan forstå dem, og hva gjør man? 

Det skriver Zemir Popovac om i boka «Barn som utøver vold».

Den første boken utgitt på norsk som går grundig inn i utviklingspsykologien med særlig blikk på utvikling og håndtering av voldelig adferd hos barn.

– Jeg har jobbet med barn og unge til og fra i 25 år. I dag er tiden min tredelt; jeg jobber klinisk med barn, unge og familier. Jeg har et særskilt faglig ansvar i seksjon for barn og unge i i Favne Psykologbistand, og jobber blant annet med veiledning av miljøterapeuter og ansatte i barnehage og skole. Og jeg underviser i utviklingspsykologi ved en rekke utdanningsinstitusjoner.

I tillegg er han en ettertraktet foredragsholder og kursholder – og nå også forfatter.

– Boken tar utgangspunkt i kursene jeg har holdt om temaet. Der møter jeg blant annet en rekke barnehageansatte som står midt i problematikken. Da er det ofte to temaer som går igjen: Når barn er voldelige med hverandre, hva som kan ligge bak, hva man gjør – og hva slags utviklingsstøtte skal man gi barna, sier han.

– Og det andre som ofte kommer opp er at det er noen barn som skiller seg ut, som man er bekymret for. Barn klyper, slår, lugger og biter hverandre. Det er en del av den normale utviklingen, som vi må vite hvordan man skal møte. Men så er det gjerne et barn de er mer bekymret for; som lugger litt mer, som er mer voldsom, eller som oftere har sterke raseriutbrudd. Hvordan forstår vi det, og ikke minst hva gjør vi. Det er tema som går igjen.

Hvordan forstå barna?

Allerede i forordet til boken skriver Popovac: «Vi ser også at stadig yngre barn utøver alvorlig vold.»

– Det er veldig viktig: Boka handler egentlig om å hjelpe voksne til å forstå barnet innenfra, og få grep om å forstå barnet som utøver vold. Hva er det som skjer på innsiden? Hvordan kan vi forstå disse barna?

– Jeg synes ofte at når man snakker om barn, blir det veldig generelt. Vi snakker om strengere straffer, mer synlig politi. Det er en retorikk som til liten grad er til hjelp for de som jobber i barnehage, skole, eller har barn med denne typen utfordringer hjemme. Boka er egentlig skrevet som et hjelpemiddel. Hensikten er å forstå det konkrete barnet innenfra.

En av fallgruvene i møte med barn som utøver vold, er å se volden utelukkende som et uttrykk for at noen er «galt» med barnet, står det i første setning i innledningen. Det er et helt sentralt budskap.

– Vi kan ikke bare forstå vold ut fra det konkrete barnet. Vi må også se konteksten; trender i samfunnet, hverdagen, hva de blir utsatt for, kontakt med omgivelsene. Vi må forstå barns adferd i lys av den ytre konteksten, understreker Popovac.

I et samfunn i stadig endring er også barns oppvekst noe som stadig må ses i nye sammenhenger.

– Relasjonen mellom voksne og barn er annerledes. Hvordan vi forholder oss til omgivelsene. Hvor mange voksenpersoner et barn har i livet sitt. Tiden vi bruker foran en skjerm. Hverdagen med mor, far og lekekameratene på løkka er erstattet av helt andre arenaer, der barna får hele verden inn på skjermen, sier han, og fortsetter:

– Alle blir født med et grunnleggende behov for relasjoner. Det skjer noe med oss når vi møter hverandre, gir hverandre en klem. Men på nett, når man får en virtuell klem i form av en reaksjon, opplever vi en helt annen nevrologisk respons. Mens en ekte klem av en venn utløser oksytocin som styrker tilknytning i relasjonen, vil en «like» i sosiale medier utløse dopamin. Det styrker ikke tilknytning, men avhengighet.

Validering på avveie

Et annet trekk ved dagens samfunn han peker på, er en stor endring i barneoppdragelse i den vestlige verden de siste 20 årene: At den er mer sentrert rundt barnet, og at man i større grad tar barns følelser på alvor.

– Det har vært et oppgjør med den autoritære oppdragerstilen. I dag anerkjenner, validerer og lytter vi til barn på en annen måte. Samtidig har det gjort mange voksne litt usikre på den autoritative oppgaven, de er mer usikre i voksenrollen. Mye kan tyde på at pendelen har svingt litt for langt. Barn trenger voksne som evner å være gode autoritære. Fravær av voksenautoriteter kan gjøre barn utrygge.

Han forklarer med et eksempel: Hvis et barn taper i spill, og blir rasende, så jukser man det kanskje til slik at barnet vinner likevel.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, men om dette blir til et mønster, at barneoppdragelsen styres av unngåelse av frustrasjon, kan det bli til et problem. Det barnet trenger er hjelp til å tåle sin frustrasjon. Hvis et barn opplever at «mine følelser får verden til å tilpasse seg meg», vil de kanskje lære seg å tolke sin frustrasjon som at noe i den ytre verden er galt og må endre seg etter barnets vilje. I dette tilfellet vil dette gi en uheldig opplevelse av allmektighet - « mine følelser styrer verden". I motsatt fall, når barnet får hjelp til å holde ut sin frustrasjon, vil barnet kanskje erfare at noe endres på innsiden. Ja, jeg kan lære meg å tape, å vente på et nytt spill.

Popovac har skrevet en egen artikkel om temaet, publisert i Psykologtidsskriftet.

Viktige barnehageansatte

– Barnehageansatte blir superviktige i dette perspektivet. Det er nettopp i alderen null til tre år at vi mennesker er aller mest voldelige. 25 prosent av tiden de minste barna er overlatt til fri lek utøver de vold; de klorer, klyper, lugger og slår. Det er langt mer enn de aller mest kriminelle og gjengmedlemmer. Men det er normalt, det betyr jo ikke at barna er onde eller født slemme. Det barn trenger er tilstedeværende voksne, som kan hjelpe dem til å si unnskyld, skvære opp, lære seg å dele leker. Gode, normative voksne som gir den gode utviklingsstøtten barna trenger.

Han trekker også fram en annen sentral del av de barnehageansattes arbeid:

– Det andre er hva de gjør for foreldrene, for å hjelpe de til å forstå barnet innenfra. Foreldre til krevende barn kan bli frustrerte og sinte. Det er viktig at de forstår at det ikke er verken farlig eller uprofesjonelt, det betyr ikke at de er dårlige foreldre. 

Men, understreker han:

– Det som virkelig kan gjøre skade, er når en voksen mister empatisk interesse for barnet.

Enten man er omsorgsperson eller jobber med barn profesjonelt, er dette et stort, rødt flagg.

– Begynner man å tenke at et barn er ondt eller slemt, eller at man tenker at her kommer man ingen vei, kan dette gå ut over barnet. Da er det viktig at man kommer seg på hesten igjen, at man gjenvinner empatisk interesse og ikke abdiserer. Samtidig må man passe seg for å utvikle forråelse, at man møter barnet med hardhet. Det er en balansegang.

Å ta vare på seg selv

– Hva kan man gjøre for å ivareta seg selv, som ansatt, i møte med barn som utøver vold?

– En ting er god kollegial støtte. Å stå i krevende relasjoner er ikke noe man kan gjøre alene over tid. Man kan stå i en del belastninger uten at det blir en lidelse, og da er kollegial støtte veldig viktig.

– Det andre handler om å minne seg selv om meningen med det man gjør. Jobben man gjør med disse barna er ikke meningsløs, selv om man kan tenke det når man møter mye motgang. Man kan ikke ha en motivasjon som er betinget av resultat, kanskje vil ikke resultatet av innsatsen du gjør vise seg før langt seinere.

Popovac sier han med vilje har hoppet litt bukk over de klassiske rådene for å ta vare på seg selv som man ofte kan finne i selvhjelpsbøker. Ikke fordi de nødvendigvis er bortkastet, men:

– Jeg velger heller å gå i en mer etisk retning. Selvivaretagelse handler ikke bare om god søvn og holde seg fysisk aktiv for eksempel, men også om opplevelse av fellesskap og mening.

– Så hva er dine beste råd for å stå i en slik situasjon?

– Det viktigste er at man er bevisst på at å jobbe med barn som utøver vold skaper mange følelser i oss. Vi kan bli sinte, og vi kan bli redde. Og noen ganger vil vi ha lyst til å respondere på en måte som gir mer uttrykk for våre følelser enn det som er det rette for barnet. Men da må vi stoppe opp og tenke på at våre holdninger og handlinger må være det beste for barnet.

– Det andre: Ofte i møte med disse barna vil vi ha fokus på de ytre handlingene, vi tenker normer og konsekvenser. Men vi er nødt til å ha to tanker i hodet samtidig. Både på hvordan vi kan regulere den ytre adferden, men også hvordan vi kan hjelpe barnet med det som skjer på innsiden. Slår han på grunn av avmakt, eller på grunn av provokasjon? Det er ulike mekanismer bak voldelig adferd. Å stoppe adferden er ikke nødvendigvis nok – man må også hjelpe barnet til å utvikle bedre evner til å håndtere sin avmakt, for eksempel. De gode barnehageansatte kjennetegnes av å klare å tenke begge deler samtidig.

Fagbok og håndbok

«Barn som utøver vold» har fått god respons, og er tatt inn som pensum ved en rekke utdanningsinstitusjoner. Fagbokforlaget har allerede vist interesse for ytterligere en bok.

– Boken gir en ganske lettfattelig og samtidig grundig gjennomgang av utviklingspsykologien. Utgangspunktet er å forankre forståelsen av vold. Den tar utgangspunkt i normalpsykologien, og så går den videre i en grundigere analyse av psykologien bak barn og unges voldsbruk.

Boken er bygget opp i tre steg. Første del er viet normal utviklingspsykologi: Hva kjennetegner barns psykologiske utvikling, hvilke psykologiske behov må dekkes, og hva kan føre til at barn utøver vold? Den andre delen går inn i forholdet mellom vold og sunn aggresjon hos barn, og hva som skiller disse. Der gis også en innføring i ulike former for vold – fysisk, psykisk, materiell og seksuell, samt ulikheter mellom vold, sadisme og ondskap. Mens forfatteren i den siste delen blant annet går inn på konkrete hjelpetiltak.

– Dette er både en fagbok og en håndbok, og alt som blir nevnt i teksten følges opp med et eksempel. Hensikten med boken har ikke bare vært å presentere teori, men også å gjøre stoffet levende og bringe praksis inn i rommet. Den skal være relevant ikke bare for fagfolk og de som jobber med barn, men også omsorgspersoner, sier Popovac.