Takkebrev til hun som ble – og som så barnet bak atferden

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Som liten var jeg ett av de barna. Et barn med store følelser og mye vondt inni meg. Jeg hadde ikke språk for det som var vanskelig, men jeg kjente det i hele kroppen. Jeg ble ofte sint, urolig og krevende. Og jeg ble ofte misforstått.

I dag vet jeg at jeg trengte mer emosjonell støtte enn jeg fikk. Jeg trengte voksne som våget å møte de vonde følelsene mine – ikke med irettesettelser eller avstand, men med forståelse og varme. Noen som turte å bli i det vonde sammen med meg. Som ikke var redde for det triste, eller for det jeg uttrykte når det kokte over.

Emosjonsveiledning er noe av det mest betydningsfulle vi voksne kan gi barn – særlig i barnehagealder, hvor følelseslivet er i kraftig utvikling og hjernen fortsatt formes av erfaringer. Når voksne hjelper barn med å sette ord på det de føler, og samtidig regulerer sammen med barnet, bygges både trygghet og selvforståelse. Det er slik barn gradvis lærer å håndtere sterke følelser, utvikle empati og knytte sunne relasjoner. Forskning viser at barn som blir møtt med emosjonell støtte i tidlig alder, har bedre forutsetninger for en god psykisk helse og læring senere i livet.

Det var én voksen som møtte meg på en måte jeg trengte – en lærer som ikke ga meg opp. Som så bak den tidvis kraftfulle atferden. Som viste meg at jeg var verdt noe, også når jeg ikke mestret. Hun tålte meg. Og hun ble. Den erfaringen har preget meg dypt – og jeg bærer takknemligheten med meg i alt jeg gjør.

I dag jobber jeg selv som pedagog i barnehage. Jeg vet hvor krevende det kan være å møte barn som utfordrer oss – midt i hverdagens tempo, krav og støy. Men jeg vet også hvor stor forskjell én voksen kan gjøre. En voksen som tåler. Som blir. Som hjelper barnet å sette ord på det som er vanskelig, og som støtter barnet i å forstå seg selv. Når jeg møter barn med sterke følelser, prøver jeg å være en trygg støtte – en som tåler reaksjonene, hjelper med å sortere, og som er til stede helt til det roer seg. For det er i de øyeblikkene barnet lærer at det ikke er alene i det vanskelige.

Derfor skriver jeg dette. Som et takkebrev til hun som ble. Og som en påminnelse til oss alle: Barn som utfordrer oss, trenger ikke å bli møtt med avvisning eller kjeft– de trenger varme, veiledning og trygge, sensitive voksne som tåler dem. De trenger oss.