Lisbeth Helen Høvig Ruus er student ved barnehagelærerstudiet ved NLA Høgskolen.
Debatt
Lisbeth Helen Høvig Ruus er student ved barnehagelærerstudiet ved NLA Høgskolen. (MachineHeadz)

– Vi bare ventet til måltidet var ferdig, med rumling i magen og en matglede som nå var helt borte

Til bursdagen var jeg og min søster så heldig å få et opphold på all inclusive-hotell av mor og far. I år var vi endelig stor nok til å reise alene. Våre foreldre hadde hørt at nettopp dette hotellet var veldig bra. Det var stort, fint, nytt, med sunn og god mat – alt inkludert i prisen. Vi gledet oss til å dra, spesielt siden våre venner også skulle dit.

  • Debatt

Første dag på hotellet ble vi møtt av smilende ansatte, de snakket et språk vi ikke forstod, men vi tenkte at det ikke gjorde noe for de virket veldig snille. Mor og far kjørte oss og fulgte oss inn. De fikk et godt inntrykk av både hotellet og personalet og tenkte at her kom vi til å kose oss masse!

Vi gledet oss spesielt til maten som skulle være så bra og dagens første måltid var frokost. I restauranten ble vi plassert i store stoler med seler på, det var visst for vår egen sikkerhet, slik at vi ikke skulle falle ut. Det satt en servitør på hvert bord og vi fikk ikke sitte med vennene våre. Det var servitøren som bestemte hvem som satt hvor, vi ble delt inn etter alder og plassert på bordet for de yngste gjestene.

Servitøren smurte skivene til oss, vi kunne visst ikke smøre dem selv, da kunne det fort bli mye gris. Vi var i godt humør, skålte, lo og tullet litt, men servitøren hysjet på oss med et strengt blikk. Vi skjønte ikke hva hun sa, men vi sluttet å le og tulle.

Skivene var god, men de var litt tørr, spesielt skorpene, de var vanskelig å tygge så vi lot dem ligge. Vi prøvde å vise at vi ville ha mer mat, men servitøren pekte på skorpen og ristet på hodet. Den måtte vi pent spise opp. Siden servitøren ikke forstod språket vårt prøvde vi å bruke kroppsspråk, vi ristet på hodet, vred oss i stolen, men til ingen nytte. Vi prøvde til og med å gråte, men da snudde servitøren seg bort og latet som ingen ting. Vi undret oss på om det var et stort problem i dette landet at innbyggerne ikke spiste skorper?

Vi ble ikke mett etter frokosten og begynte å lure på om de som jobbet på hotellet egentlig var så snille som de ga uttrykk for.

Når det endelig var lunsj begynte vi å bli litt sutrete, vi var veldig sulten, magen var nesten tom. Lunsjen var heldigvis varmmat, så skorper trengte vi ikke å frykte. Vi var både nysgjerrig på, og gledet oss til, maten. Også denne gang var det servitøren som tok på tallerkenen. Vi fikk litt av alt og kjente vi ble litt skeptisk. Noe av maten hadde vi aldri sett før, mor og far lagde ikke slik mat. Vi smakte på alt, men det var noen ting vi ikke likte. Vi prøvde å kommunisere at vi ville ha mer av det vi likte, men servitøren ristet på hodet og pekte på det som var igjen på tallerkenen.

Min søster slo seg vrang og ble sint, da kom servitøren og snudde stolen hennes bort fra bordet. Vi hadde hørt fra noen andre gjester at dagen før hadde de plassert en gjest helt alene i et annet rom så min søster turte ikke protestere mer. Det ble ikke så koselig til lunsj og de dumme selene som gjestene måtte bruke gjorde at vi ikke kunne gå fra bordet før servitøren ga oss tillatelse til det.

Siste måltid for dagen var frukt, vi elsker frukt og tenkte at dette kunne i hvert fall ikke slå feil. Men, det kunne det visst. Dette hotellet hadde en bærekraftig profil og det var helt uaktuelt å skrelle frukten, alt må spises, de kaster ikke mat. Meg og min søster var vant til at mor og far alltid skrelte frukten til oss, da likte vi alt og spiste bedre. Vi prøvde å spise helt inn til skallet, det var ikke lett, men med litt innsats fikk vi det til.

Vi strakk oss etter mer frukt. Det var så mye godt å velge mellom. Både frukter vi kjente og ikke kjente. Servitøren skyndte seg å ta bort fatet slik at vi ikke nådde det. Hun pekte på skallet og ristet på hodet. Vi turte ikke bli sint, da snudde de jo stolen. Vi orket ikke gråte, det hjalp jo ikke uansett. Vi bare ventet til måltidet var ferdig, med rumling i magen og en matglede som nå var helt borte.

De ansatte på hotellet tok masse fine bilder og ga tilbakemeldinger via «Reiseportalen» til mor og far hver dag. De fortalte mye fint. Det er nemlig mor og far som gir sin vurdering på Tripadvisor når vi kommer hjem fra hotellet. Terningkast 1 kan fort bli til terningkast 6, det kommer helt an på hvem du spør.

Nei, fra spøk til alvor. Dette er selvsagt en tullehistorie. For ingen ville vel reist til et slikt hotell? Disse hendelsene er derimot basert på opplevelser som jeg og mine medstudenter har opplevd i praksis gjennom barnehagelærerstudiet. Slike hendelser og historier har gjort at (miss)bruk av makt og tvang i barnehagen har blitt en hjertesak for meg. For å hindre dette er det viktig å formidle at barnehageansatte ikke har hjemmel i barnehageloven til å utøve makt og tvang (Utdanningsdirektoratet, 2016). Videre må personalet jevnlig stille seg spørsmålene:

Hvor går grensen mellom oppmuntring og tvang?

Når blir målet viktigere enn middelet?

Hvordan ivaretar vi barns rett til medvirkning?

Debatt

Til toppen