DEBATT

Jeg tar bildet litt nærmere og gransker de andre barnas ansiktsuttrykk, som gir mange ulike inntrykk. Kanskje var det flere som hadde litt ekstra vondt i magen denne dagen? Eller kanskje var det flere som også ville sitte på fanget til en voksen, eller ha dem litt nærmere seg? skriver Nathalia Rabiah Salman. Foto: Privat

Våre barn trenger omsorg

Når skal politikerne forstå at det ikke hjelper å rekruttere flere pedagoger og barnehagelærere, hvis man ikke øker antall ansatte? spør Nathalia Rabiah Salman.

Publisert

Året er 1986, jeg er tre år gammel og går i en barnehage i Oslo sentrum. Jeg husker ikke så altfor mye av den tiden. Men fortsatt dukker det opp noen gode følelser når jeg lukker øynene og tenker tilbake på da mamma og pappa hadde tillit til at noen andre passet like godt på meg som dem selv ville ha gjort. Det var jo den eneste løsningen, da de selv måtte på jobb.

Jeg ble nok passet på, men om jeg ble passet på like godt som hjemme, det tviler jeg på. Jeg gransker dette bildet fra kjøkkenkroken en solfylt vårdag. Bildet gir meg en ubehagelig følelse der jeg ser hvordan jeg tydelig er opprørt og lei meg, uten at noen voksne tar meg i fanget. Er det det jeg var lei meg for? Hadde noen av de andre barna gjort meg noe?

30 år - og intet nytt

Kanskje var det noen av de voksne som hadde vært litt strenge mot meg rett før bildet ble tatt? Eller kanskje, bare kanskje ville jeg ikke stå stille og bli tatt bilde av? Tankene er mange, og ubehaget vokser, jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan det var for mamma og pappa å se bildet av datteren sin. Så lei seg og trist. Jeg får vondt i magen, det er vel ikke slik det skal være?

Jeg tar bildet litt nærmere og gransker de andre barnas ansiktsuttrykk, som gir mange ulike inntrykk. Kanskje var det flere som hadde litt ekstra vondt i magen denne dagen? Eller kanskje var det flere som også ville sitte på fanget til en voksen, eller ha dem litt nærmere seg?

Nathalia Rabiah Salman er barnehagelærerstudent og nybakt mor

Det er tre voksne, og 17 barn på et bilde som er over 30 år gammelt. Og selv etter 30 år med såkalte endringer i barnehage-sektoren så har vi ennå ikke klart å få til det viktigste. Nemlig flere hender som kan omfavne, se og anerkjenne alle enkeltindividene som kommer til oss for å bli tatt vare på. Det er noe som er alvorlig galt. Etter 30 år, har vi ennå barnehager med mange barn, og om en tar sykefravær og andre betraktninger inn i regnestykket, så er det like få eller færre voksne i hver avdeling.

Umenneskelige superevner

Snart er det guttungen min som står for tur til å begynne i barnehagen. Han vil da være ett år gammelt. Jeg kjenner at følelsene er mange og ulike.

Vi snakker om flere barnehagelærere i barnehagen, men det er ikke det samme som flere menneskelige ressurser. Flere barnehagelærere er fint det, kompetanse er viktig. Men det snakkes som om utdanningen til lærerne gir dem umenneskelige superevner som dagens barnehageansatte ikke har, som vil plutselig øke tempoet, og effektivisere hverdagshåndteringen og omsorgen som hvert barn fortjener. Økt kunnskap betyr ikke bedre hverdag for barna hvis man ikke har nok hender, øyne og ører til å se og ivareta hvert enkelt barns behov.

Det er så mye som skal avdekkes i en barnehagehverdag, tenk hvor mange barn vi ikke har klart å se og hjelpe fordi de få menneskelige ressursene ikke har tid. Jeg får vondt inni meg når jeg undrer over om jeg kan ha gått glipp av å hjelpe et barn som så sårt trengte det fordi jeg aldri fikk muligheten til å virkelig se det. Jeg vet også at i alle mine år som barnehageansatt har jeg gjort mitt beste for å strekke meg så langt det lar seg gjøre. Jeg har sørget for å gi barna tid og rom til å føle seg trygge og tatt vare på. Men har det vært godt nok?

Guttungen min står for tur

Jeg ble selv mamma for første gang for under et år tilbake, og snart er det guttungen min som står for tur til å begynne i barnehagen. Han vil da være ett år gammelt. Jeg kjenner at følelsene er mange og ulike. Som fulltidsstudent må jeg sende han til barnehagen, og jeg må på lik linje som mine egne foreldre ha tillit til at han blir tatt godt vare på. At han får den kosen han har krav på, at han får sitte på et trygt fang. Men jeg vet at det ikke alltid vil være mulig, og vel vitende om dette, må jeg levere han i barnehagen.

Misforstå meg rett, jeg har sett med mine egne øyne hvor mye kjærlighet vi som jobber med barn gir fra oss. Og selv om vi ikke har et fang ledig så gjør vi vår ytterste ved å strekke ut en hånd så det barnet som er lei seg ikke føler seg oversett. Jeg er fullstendig klar over hvor langt vi er villig til å gå, for å passe på barna våre. Jeg har vært der selv.

Men barna våre fortjener mer enn bare en hånd som så vidt rekker bort til dem, de fortjener mer enn å bli sittende å vente med en tung klump i magen før en voksen får tid til å lytte til dem. Barna våre er vår fremtid, og dersom tidlig innsats fra barnehagen skal gi resultater så holder det ikke med å kun fokusere på rekruttering av pedagoger og barnehagelærere. Bemanningsnormen må endres slik at de lover og forskrifter vi skal jobbe ut ifra kan overholdes.

Powered by Labrador CMS