«Det er ikke til å stikke under en stol at barna i barnehagen setter dype spor, hver enkelt,» skriver Stine Ø. Webenstad.
Leserbrev
«Det er ikke til å stikke under en stol at barna i barnehagen setter dype spor, hver enkelt,» skriver Stine Ø. Webenstad. (Foto: Getty Images (illustrasjon) / Privat (innfelt) )

Takk for tiden, kjære skolestartere!

«Vi har ledd, grått, klemt, forhandlet, blitt enige, gitt omsorg og fått omsorg sammen med barna, og nå skal de videre,» skriver pedagogisk leder Stine Ø. Webenstad.

  • Leserbrev

Mange barn har i disse dager sine siste dager i barnehagen, noensinne.

Noen gleder seg, og noen gruer seg til det som måtte komme etter sommeren. Vi i barnehagen blir værende, med tårer i øyekroken, litt vondt i magen og en uendelig stolthet.

Disse små (store) barna vi har kjent fra de var små og begynte i barnehagen første dagen, skal nå på skolen.

Vi har vært der når disse barna tok sine første skritt, spiste sin første munnfull med sand (og gjorde dette flere ganger for å sikre at all sand smaker likt), til de sa sine første ord, sine første setninger, fikk sine første venner og sine første skuffelser når vennene fikk andre venner.

Vi har sett barna vokse gjennom å lære seg å håndtere konflikter, spørre om invitasjon med i leken, invitere andre med i leken, dele med seg, vente på tur og krangle om den samme lastebilen.

Vi har sett barna gå fra småbarnsavdeling, til storbarnsavdeling, fra å bli matet med grøt, til å smøre skriva si selv og spørre: «Kan noen sende meg kaviaren?».

Vi har kledd på barna, til de har lært seg å knytte skolissene selv. Vi har vært der fra barna tittet med stjerner i øynene på det store klatrestativet, til den dagen de mestret å klatre helt til toppen selv.

Vi har vært der når de trengte trøst for et skrubbsår på kneet, til de trøster vennen sin og finner en voksen når andre trenger plaster.

Vi har ledd, grått, klemt, forhandlet, blitt enige, gitt omsorg og fått omsorg sammen med barna, og nå skal de videre.

Det er ikke til å stikke under en stol at barna i barnehagen setter dype spor, hver enkelt. Selv om det for noen er litt rart å si at vi faktisk blir fryktelig glad i disse barna, så blir vi det.

Vi er med barna gjennom store og små faser i livet. Vi venter der i barnehagen når de blir levert om morgenen, og vi er der til de blir hentet igjen på ettermiddagen.

Vi sier: «Takk for i dag, vi sees i morgen» – men nå er det gjerne heller: «Takk for en fin tid, lykke til på skolen!».

Jeg tror ikke jeg er den eneste som sier dette med en klump i halsen på størrelse med en potet. Jeg klarer til en viss grad å holde maska når jeg gir den siste klemmen før sommerferien, men i bilen på vei hjem gråter jeg mange tårer over å ikke skulle se disse barna igjen etter ferien. De har vokst fra meg, og nå skal noen andre få lov til å bli kjent med dem, slik jeg ble kjent med dem.

Takk for tiden, takk for laget, takk for klemmer og takk for tårer!

Takk for at jeg har fått lov til å være en del av akkurat DITT liv. Du beriker mitt mer enn du aner.

Debatt

Til toppen