Jeg blir sliten av å jobbe for en «velferdsprofitør» fordi for meg er det ingen forskjell på de ideelle, de kommunale og de små foreldre eide barnehagene, som jeg alle har jobbet for, skriver Anita Sollid.
Debatt
Jeg blir sliten av å jobbe for en «velferdsprofitør» fordi for meg er det ingen forskjell på de ideelle, de kommunale og de små foreldre eide barnehagene, som jeg alle har jobbet for, skriver Anita Sollid. (Foto: Gettyimages/Privat)

– Slutt å rakk ned på arbeidsplassen vår!

Jeg blir sliten av å jobbe for det noen nedlatende kaller for en «velferdsprofitør», fordi jeg hele tiden må forsvare hvorfor jeg jobber for dem.

  • Debatt

Jeg blir sliten av å jobbe for en «velferdsprofitør» fordi jeg blir beskyldt for å være med å tømme skattepengene ned i eiernes lommer.

Jeg blir sliten av å bli mistenkeliggjort fordi jeg jobber for en «velferdsprofitør» og i tillegg trives i jobben min.

Jeg blir sliten av å jobbe for en «velferdsprofitør» fordi for meg er det ingen forskjell på de ideelle, de kommunale og de små foreldre eide barnehagene, som jeg alle har jobbet for.

Ingen forskjell på holdninger til hva som er gode barnehager. Ingen forskjell på hva vi mener gir god kvalitet. Ingen forskjell på at man må gjøre tiltak når økonomien er truet. Ingen forskjell på at vi mener en dyktig medarbeider gir barna den hverdagen de fortjener. Ingen forskjell i en drøm om at vi en dag skal få en anerkjennelse for den jobben vi gjør gjennom velfortjent skryt og et samfunn som styres av politikere som er opptatt av kvalitet i alle barnehager.

Slutt å rakk ned på arbeidsplassen vår. Slutt å få oss til å føle oppgitthet ved å forsvare vår eksistens.

Slutt å få oss til å føle oppgitthet ved å forsvare vår eksistens.

Norsk økonomi er bygget på at både mor og far er ute i jobb hver dag hele året. Hele Norge er tjent med at de kan være hver dag på jobb med god samvittighet fordi barnet deres blir godt ivaretatt av dyktige ansatte i barnehagen. Hele Norge er tjent med at vi ser at bransjen ikke vakler under det som vi alle har gledet oss til i alle år. Norm for antall barn opp mot antall voksne.

Jeg kom i barnehage i 1987, da snakket vi om at vi ønsket en norm. Vi ønsker oss norm. Vi ønsker oss ro. Vi ønsker oss ros.

Vi ønsker oss et Norge der alle barn fortjener den beste barnehagen, aller mest de som trenger det mest. Så la meg få gå stolt til jobben min hver dag uten å måtte forsvare hvem jeg jobber for når målet er at barn skal ha de beste oppvekstsvilkårene som finnes i Norge, i dag.

Debatt

Til toppen