Pedagogisk leder og familieterapeut Ida Angelsen skriver om sin egen barndom. Personene på det store bildet har ingen tilknytning til innholdet i teksten.
Kronikk
Pedagogisk leder og familieterapeut Ida Angelsen skriver om sin egen barndom. Personene på det store bildet har ingen tilknytning til innholdet i teksten. (SbytovaMN)

Skilsmissen som aldri tok slutt

Barn er dyktige på å skygge over. Skape en indre fasade om at det som skjer er deres feil, skriver pedagogisk leder og familieterapeut Ida Angelsen. Hun håper at teksten kan gi voksne et innblikk i hvordan barn som opplever samlivsbrudd kan ha det.

  • Kronikk

Jeg kan ennå huske dagene som ble snudd på hodet fra idylliske sommerdager til turbulente og skyggefulle dager. Det siste minnet som har svidd seg fast i hjernen er dagen hvor vi alle satt samlet på ett pledd på en hageflekk utenfor barndomshjemmet vårt. Vi som var familie. Du som var min mor og du som var min far. Heldig som jeg var. Jeg tenker sjeldent på at jeg var så heldig å kom til Norge. Fra et så fjernt land på andre siden av kloden. Hva vet vel jeg...?

Det andre jeg minnes er hvor glad jeg var for å ha en familie. To søsken og en far og en mor. Du mor, var alltid omsorgsfull og beskyttet oss fra alt det vonde i verden. Du, far var litt mer overfladisk, iallfall på utsiden. Men, jeg kan huske at du var opptatt av at jeg skulle mestre. Spesielt fotball. Du var en skikkelig mann og min og Camillas mannlige rollemodell. Med arbeidshender, som jeg alltid tvinna tommelen til. Åh, som jeg elsket å få skjegg-koser av deg - hver natt før jeg kunne sovne godt.

Dagen vi skulle samles, mor var knust i tårer og du skulle reise din vei. Jeg husker det som det var i går. Alt sammen. Ordene, redselen som stakk frem og usikkerheten som tiltrådte. Du hadde pakket den grønne militærsekken og var klar for å reise. Og fra nå av forsvant du sakte, men sikkert bort fra meg.

Dette har for meg vært en lang prosess. En lang prosess som har vært følelsesmessig vond og vanskelig å akseptere. Følelsen av når du som barn, dras imellom to parter og du til slutt mister tilhørigheten din.

Dette har for meg vært en lang prosess. En lang prosess som har vært følelsesmessig vond og vanskelig å akseptere.

Hvordan skal et barn klare å velge hvem som er best? Best av mor og far? Dette ble til slutt en konkurranse dem imellom. For meg har det aldri handlet om hvem som er best, og om hvem jeg er mest eller minst glad i. Du får tildelt en far i livet og en mor. Enten du vil eller ikke. Jeg som alle andre barn, gjør og gjorde alt for å akseptere de foreldrene jeg har fått utdelt. Uansett ord og handlinger. Om det er skilsmisse, vold, eller seksuelle overgrep er nemlig barn dyktige på å skygge over. Skape en indre fasade om at det som skjer er deres feil, og at foreldrene skal få holde på som de vil. Jeg vil for alltid være glad i moren min og faren min. Slik er det og slik vil det for alltid bli.

Etter hvert med årene og som refleksjonsevnen har vokst, har jeg bit etter bit klart å gi litt slipp. Jeg har tatt mer til fornuften enn følelsene og tenkt at det tross alt finnes mer urettferdige ting her i livet. Som sykdom og død. Jeg har også lært meg at man ikke trenger å tilgi alle handlinger som utføres av oss mennesker. Men, at man kommer allikevel lengre med seg selv ved å akseptere. Akseptere at alle mennesker er ulike og alle har ulike ideer om hvordan ting skal være.

Jeg håper du som leser denne teksten kan forstå at du aldri må klandre barnet ditt. For at det på alle mulige vis prøver å være glad i foreldrene sine, slik at man kan føle seg elsket og verdifullt.

Debatt

Til toppen