- Jeg trenger ikke si mer til min datter på to år enn at «alt blir bra», og at hun får møte K, A og L igjen, og de andre i barnehagen. Det holder. Dette håpet vil pappa tenne i toåringen, skriver Hans Eskil Vigdel.
Kronikk
- Jeg trenger ikke si mer til min datter på to år enn at «alt blir bra», og at hun får møte K, A og L igjen, og de andre i barnehagen. Det holder. Dette håpet vil pappa tenne i toåringen, skriver Hans Eskil Vigdel. (Illustrasjonsfoto: Gettyimages/Privat)

Ord om håp teller – så ja: Alt blir bra

For oss har denne tiden uten barnehage fått oss til å tenke mer på hvor viktig barnehagen er, både for toåringen og for hele familien, skriver denne pappaen.

  • Kronikk

«Alt bli bra» står det på et ark og en regnbue er tegnet på et annet ark. Begge henger på kjøkkenvinduet vårt, og når det er lyst ute kan du se både bokstaver og tegning fra begge sider. 

Det er ikke sant. Alt blir ikke bra. Det vet vi voksne. Men ordene og regnbuen får mammaer og pappaer til å smile. Vi kan ikke love noe som helst, allikevel gjør vi det. Hvorfor?

Det barn trenger

Vi holder fast på håpet. Håp laget av det samme stoffet som det håpet som bærer når noen dør. Håp som gir krefter til å fortsette og som opprettholder livstrangen og livsgleden. Håpet som leder blikket vårt mot lyset der borte når vi selv er i mørke. Leder oss til å tro at det finnes et sted der det hersker orden, hvor ting har sin vante plass og det er trygt.

Lover vi barn for mye når vi sier «alt blir bra»? Jeg syns ikke det, vi gir håp. Håp om en bedre framtid som betyr at barnet skal få gå i barnehagen igjen og leke med vennene sine igjen og bli trøstet av barnehageansatte som viser kjærlighet. Barn skal ha det bra med mamma og pappa, men det er godt med forandring, også for barn.

Jeg trenger ikke si mer til min datter på to år enn at «alt blir bra», og at hun får møte K, A og L igjen, og de andre i barnehagen. Det holder. Dette håpet vil pappa tenne i toåringen.

Iblant trenger vi regnbuens klare farger, store håpefulle ord – ord noen kaller naive. For vi bør ta en pause fra grublingen og lytte til det enkle – at alt blir bra. Selv om jeg vet, og du vet, alt blir ikke bra. Det skjer mye vondt hele tiden, før, under og etter korona – det kalles livet. Men for meg betyr budskapet, to enkle ting: Barnehagen åpner igjen. Du får se vennene dine igjen. Det er nok.

«Jeg elsker barnehagen», sier toåringen vår, og det var stor jubel da hun fikk vite at barnehagen åpner på mandag. Vi voksne jublet også, barnehagen er verdifull for oss. 

Barn trenger å beskyttes

Barn trenger ikke vite om livets brutaliteter. Barn trenger å beskyttes og vernes av trygge voksne, de vil tidsnok vite at ikke alt blir bra. Og de vil tidsnok få vite mer og mer om alt som ikke er bra og som gjør vondt.

Voksnes oppgave er å bygge tillitt og snakke om de vanskelige tingene underveis, ta spørsmålene og undringen på alvor. Tilstedeværelse er vår viktigste oppgave, ikke å kunne alle de rette svarene. Tilstedeværelse skaper trygge barn, det gir gode forutsetninger. Vi må ta dette kompliserte livet inn over oss litt etter litt, blir det for mye på en gang blir det eksistensielle fordøyelsesproblemer både for voksne og barn. Det kan bli for mye på en gang, for tungt.

Da trenger vi, noen hver, en regnbue og å høre at alt skal bli bra. 

I stedet for refleksjon og grublerier over hvor fælt livet er og hvor galt det kan gå, trenger vi hverdagsrutiner, vekslinger mellom jobb og hvile, lek og moro og seriøsitet. En variert hverdag med mange overflater og ikke for mange grublehull. Vi trenger å komme igang med livene våre dersom det er mulig, komme oss ut og ikke bare bli sittende hjemme og gruble. For enkle håpsbudskap kan være det beste nå. For livets grå realitet, tidspress, virusfrykt, logistikk, sykdom og død er komplisert nok, om vi ikke skal fanges i eksistensielle grublerier om alt som muligens kan gå galt.

Noen av oss er mer disponert for grublerier enn andre. Da gjør det godt med en regnbue og budskapet om at alt blir bra. Det er sant nok.

Akkurat som når presten ikler begravelsen med lyse håpsord, når forsamlingen kjenner seg mørk og tung av sorg, og tviler på at presten snakker sant. Kan ordene allikevel utgjøre en håpefull forskjell for tiden som kommer – i sorg og i glede. Akkurat som den motvekten til håpløshet de tre fargesterke ordene vi gir våre barn.

Den viktige barnehagen

Vi vil oppdra de små til å bli empatiske voksne, som er takknemlig for det de har, og ikke tar det for gitt. Og som har blikk for andre som ikke har det så godt som dem selv. 

Vår toåring går i Ormaskogen barnehage. En dag vi kom hjem lå den blomst utenfor døren og en lapp der det sto: «Vi savner dere…». I tillegg har avdelingen lagt ut fine videosnutter i en lukket gruppe på Instagram som gjør at barnehagen har kommet hjem til oss. Barnehagen er langt mer enn et sted der man oppbevarer barnet. For oss har denne tiden uten barnehage fått oss til å tenke mer på hvor viktig barnehagen er, både for toåringen og for hele familien. Det er lett å ta barnehagen for gitt. Ormaskogen, betyr så mye for vår lille familie, at skulle vi ha flyttet er barnehagen noe av det vi ville savnet mest. 

Barnehagen gir ikke bare håpsord for i dag. Viktige verdier blir lært bort som ruster barna for hele livet, fem verdier barna lærer i Ormaskogen er respekt, omsorg, samspill, anerkjennelse og humor. En koselig fun fact: Barneskolen merker hvem som har gått i Ormaskogen barnehage. De er så gode på å vente på tur. 

Så hurra for barnehagen, alt blir bra. Nå er barnehagen åpen igjen. Barnehageansatte fortjener applaus. For det er krevende med kohorter og smittevern.

Kronikken ble først publisert i Stavanger Aftenblad

Debatt

Til toppen