To år med prøving og feiling på kjøkkenet sammen med sønnen Levi har gitt Ole Martin Alfsen en lang rekke nye erfaringer.
To år med prøving og feiling på kjøkkenet sammen med sønnen Levi har gitt Ole Martin Alfsen en lang rekke nye erfaringer. (Foto: Sigurd Fandango)

Ole Martin Alfsen: –  Jeg kokte grøt med innlevelse og konsentrasjon som en vaskekte Michelin-kokk

– Jeg var jo kokk, jeg hadde lagd mat til vanskelige gjester før, tenkte jeg. Men jeg ante ikke hvor skummelt det var – det å skulle ha ansvaret for ernæringen til en liten pjokk, sier Ole Martin Alfsen. Nå har han skrevet boka han selv ønsket seg som nybakt småbarnsfar.

– Så lenge man lager noen form for mat, og arbeider med barn, er det uansett interessant å vite litt om barns finurlige og merkelige holdning til mat, sier Alfsen.

Han er kjent for de fleste gjennom flere sesonger 4 stjerners middag. Men da han skulle lage mat til sønnen Levi, møtte han på en rekke uforutsette utfordringer. Mange av dem har han tatt med i boka Familiemiddag. Mat for småbarn og småbarnsfamilier.

– Jeg kokte grøt med innlevelse og konsentrasjon som en vaskekte Michelin-kokk, men Levi var like uinteressert. Under pappapermen måtte jeg venne meg til at måltidene ofte handlet om å sitte i evigheter ved bordet mens Levi utforsket maten på alle andre måter enn å spise den. Samtidig kom det informasjon fra alle kanter om barnehelse og ernæring, dagsbehov og dietter, ja-mat og nei-mat, skriver Alfsen i innledningen. 

Boken samler alle Ole Martins beste råd, oppskrifter og nyttige erfaringer etter to år på småbarnskjøkkenet, med tekster om alt fra babypureer og frokostblandinger til koking av kraft og smart bruk av fryseren.

Matglede må læres

I dag går 2-åringen i barnehage. Selv om boken er ment til hjemmebruk, er ikke kokken i tvil om at man kan dra nytte av den også i barnehagen - der norske barn inntar rundt 60 prosent av det daglige matinntaket. 

FAKTA Ole Martin Alfsen (49)

TV-kokk, vinkelner og kokebokforfatter. 

Startet tv-karrieren med Vis meg ditt kjøleskap i 1996, har vært ekspertkommentator i TV Norges 4 stjerners middag siden 2009. 

Har skrevet en lang rekke kokebøker, både alene og sammen med andre. 

– Man må være klar over at smak kan sidestilles med å gå, spille fotball, lese og skrive: Alt må læres. I barnehagen ligger alt til rette for at mat og måltider kan være en arena for lek og utforsking, og læring. Det er kjempeviktig at barna er en del av matlagingen. Jeg tror også de barnehageansatte vil se at når barna blir involvert, er det også større sjanse for at de spiser, sier han, og legger til at man ofte ser at barn har et for begrenset kosthold. 

– Da handler det gjerne om at man ikke har tatt inn over seg at dette må læres. Hvis man bare maser ødelegger det matgleden. Tålmodighet er en dyd, sier kokken, og mener man har gode muligheter til å legge til rette for nettopp det i barnehagen. 

– Ofte ser man at barna har lettere for å godta ulike typer råvarer når de får det servert i barnehagen heller enn hjemme. 

I dag er Levi godt kjent på kjøkkenet. 

– Selv startet jeg tidlig med å løfte han på armen og vise ham hva jeg tok ut av kjøleskapet, hva som kokte i kjelene, hva som var i ovnen og på kjøkkenbenken. I dag kommer han bort selv og drar meg i buksebeinet og vil se, lukte og smake.

A-ha-opplevelser

Alfsen fikk selv noen a-ha-opplevelser da han begynte arbeidet med boken. Han skriver om flere av dem. 

– Jeg så for meg en bok om disse merkelige små barna våre, full av lure triks og tips, komplett med ernæringsråd og anbefalinger – en guide til alt jeg syntes hadde vært vanskelig selv som småbarnspappa. Men underveis i samtalene med helsesøstre, fysiologer og ernæringsrådgivere fikk jeg enda en overraskelse. Fagfolkene var nemlig ikke primært bekymret for barna: Barn var sterke, seige og livsdyktige skapninger, lærte jeg, de klarte seg fint selv om de innimellom spiste mindre grøt enn helsemyndighetene la opp til. Problemet var heller oss voksne, foreldrene. At så mange av oss hadde lagt seg til middagsvaner og spisemønstre som egentlig ikke var bra nok for små og store barn i familien. At vi rett og slett spiste for dårlig og for ensformig mat for ofte. For mye halvfabrikata, for mye salt og fett, for lite grønt og fisk, sier han, og legger til: 

– Jeg tror at en av de vanligste tabbene man gjør, er å tilpasse middagsmenyen hjemme altfor mye til de minste og særeste medlemmene i familien – eller til og med å begynne å lage flere middager hver dag, slik at alle skal like alt de får. Men det er ikke så skummelt om ikke alle liker alt alltid. Barn trenger et variert tilbud, og de trenger å eksponeres for nye smaker og råvarer.

I tillegg oppdaget kokken plutselig at han lagde mat som ikke ble tatt imot med verken begeistring eller matglede. Tvert imot. 

– Jeg er jo vant til å lage god mat. Mat som folk liker. Men selv om jeg lager fantastisk mat, fikk jeg ofte tilbakemelding fra Levi på at nei, dette vil jeg ikke ha i dag. Årsaken til at han ikke ville ha det akkurat denne dagen, er det ingen som vet. Han og mange andre barn er helt uregjerlige og upålitelige, og det er tidvis ikke lett å finne fornuft i disse variablene, sier Alfsen og ler. 

Han har blant annet lært seg å leve med at hva sønnen liker den ene dagen, ikke nødvendigvis er det samme som han liker dagen etter. 

– Det betyr at man må forsøke å tilpasse og ta hensyn til barnet i han. Det handler ikke om at han er sær og vanskelig, men om at man må prøve å hjelpe til at de små til å bli glad i mat. Legge grunnlaget for et positivt forhold til mat. 

Stoler mer på jevnaldrende

Han kan det meste om mat, men lærte blant annet mye nytt om barns psykologi i arbeidet med boka. 

– Som at når barna er rundt to år gamle, samhandler de i større grad med de andre barna i barnehagen. Hvis de andre barna spiser blomkål, vil de også selv gjøre det - i større grad enn hvis foreldrene introduserer noe nytt hjemme. 

Selv registrerte han med glede at sønnen etter hvert spiste det meste uten å mukke. I alle fall i barnehagen. 

– I den første barnehagen han gikk, fikk de alltid varm mat til lunsj. Der spiste alle barna alt. Det blir gjerne sånn at de store barna dytter de små litt, noe som skaper en positiv synergi. Det er noe man kan bruke aktivt for å få barna til å bli gode spisere.

Mens han har jobbet med boka har han rådført seg med en rekke ulike fagfolk. 

– Blant annet har jeg lært at den trassen som ofte oppstår ved toårsalderen slett ikke handler om at smaksløkene forandrer seg. Det handler om at barna stoler mindre på foreldrene, og mer på de jevnaldrende barna. Derfor kommer gjerne barna hjem og sier æsj, fisk er ikke godt. Da er det som regel noen andre barn som har sagt det, og da blir det fort en sannhet for dem. Det er jo egentlig ganske logisk, når en vet at det forholder seg slik. 

Nye retningslinjer

Alfsen har fått med seg at det nylig kom nye retningslinjer for mat og måltider  barnehagen. Han er spesielt glad for at et tema som bærekraft er løftet inn i retningslinjene. 

– Det er mye av det jeg jobber med, og som jeg sier litt om i denne boken. Blant annet: Lag maten selv. 

I tillegg til oppskrifter og tips til både store og små kokker, inneholder boken hans også tips om gjenbruk. Selv vokste han opp med en mor som tryllet på kjøkkenet. 

– Jeg vokste opp i en matglad familie, men på et enkelt nivå. Vi hadde ikke god råd, og var veldig sjelden på restaurant. Men mamma var flink til å trylle med rester, så restemiddagene var ofte mye mer spennende enn de vanlige middagene. Litt mer crazy, sier Alfsen. 

Han husker fremdeles lukta av ribbe første gang han smakte det. Da var han fire år, og familien bodde i en leilighet på Bøler i Oslo. 

– Vi var også mye i Danmark, siden familien kommer derfra. Også der var matgleden stor, og den var smittsom! Jeg hadde bestemt med allerede da jeg var liten: Når jeg ble voksen, skulle jeg jobbe som baker om dagen og på sirkus om kvelden. Og se hva jeg har endt opp med, sier han og ler. 

Boken inneholder både oppskrifter og tips til store og små kokker.
Boken inneholder både oppskrifter og tips til store og små kokker. Illustrasjon: Fra boken

Debatt

Til toppen