"Vi er bekymret for i hvilken grad pakken «Grønne tanker – glade barn» bidrar til at barn og unge utvikler et sunt forhold til eget mangfold av tanker og følelser," skriver Cecilie Dyrkorn Fodstad og Ingrid Bjørkøy. NB! Illustrasjonen vi har valgt tilhører ikke "Grønne tanker - glade barn". Illustrasjon: Getty Images
Debatt
"Vi er bekymret for i hvilken grad pakken «Grønne tanker – glade barn» bidrar til at barn og unge utvikler et sunt forhold til eget mangfold av tanker og følelser," skriver Cecilie Dyrkorn Fodstad og Ingrid Bjørkøy. NB! Illustrasjonen vi har valgt tilhører ikke "Grønne tanker - glade barn". Illustrasjon: Getty Images (Getty Images)

Når snarvei blir omvei

"For det første mener vi Raknes’ bruk av farger er problematiske, og for det andre er vi kritiske til salg av udokumenterte førstehjelpsmetoder i barnehager og skoler", skriver Cecilie Dyrkorn Fodstad og Ingrid Bjørkøy i et nytt innlegg i debatten om røde og grønne tanker.

  • Debatt

Solfrid Raknes står bak pakken «Grønne tanker - glade barn», som vi har stilt kritiske spørsmål ved i kronikken «Skal vi fargelegge tanker nå?» Raknes spør i sitt tilsvar 28.08.18 om farger gjør blind. Det ønsker vi å svare på.

La oss først understreke omdreiningspunktet som begge parter er enige om: Samtaler om tanker og følelser bør ha en sentral plass i pedagogisk arbeid med barn. Derfor er vi veldig positive til debatt om nettopp dette. Raknes og vi ønsker på mange måter det samme, men metoden «Grønne tanker – glade barn» kan vi ikke enes om.

Når vi så skal utdype kritikken av metoden, er det to sider ved pakken vi vil se nærmere på her. For det første mener vi Raknes’ bruk av farger er problematiske, og for det andre er vi kritiske til salg av udokumenterte førstehjelpsmetoder i barnehager og skoler.

Farger som begrep for tanker

I stedet for å gå omveien om grønne og røde tanker, har vi tro på å la barna vedkjenne seg tanker og følelser de har. Det innebærer å sette ord på og la barna anerkjenne at nå er jeg sint, bitter, såret, lettet, krenket osv.

Vi mener det er viktig at barn nettopp lærer seg de språklige nyansene for følelsesregisteret sitt og tankemønstrene sine slik at de kan gjenkjenne disse følelsene. Ved å bruke røde og grønne tanker som et mellomledd, kan vi bidra til at barn ikke får satt ord på det de faktisk kjenner på, og dermed heller ikke får bearbeidet tankene eller følelsene sine.

For å si det på en annen måte, så kan begrensning av fargevalg til grønn og rød skape hinder for det mangfoldet av farger som finnes. Begrepet fargemangfold benytter vi da som et bilde på barns spekter av tanker og følelser. Hva om noen tanker ikke passer inn i de kategoriene som brukes? Hva om enkelte tanker er mer lilla enn røde? Hva om en glad følelse er mer rød enn grønn?

Vi er bekymret for i hvilken grad pakken «Grønne tanker – glade barn» bidrar til at barn og unge utvikler et sunt forhold til eget mangfold av tanker og følelser. Videre er vi bekymret for om de vil oppleve det som en feil ved seg selv dersom de ikke håndterer å snu røde tanker til grønne.

Mestrer ikke kategoriseringen

En annen side ved dette er hvordan fargekodene danner et ekstra nivå til språket vårt. Raknes sammenligner i sitt tilsvar hvordan tanker kan deles inn i grønn og rød med å lære forskjellen mellom gress og blomster. Gress og blomster er for det første noe konkret som vi kan se, ta på, lukte og leke i og med. Språket for tanker og følelser er mer abstrakt. I tillegg deler Raknes tankene inn i røde og grønne, og dersom vi skal gjøre det samme med gress og blomster, må vi kalle gress for eksempel for hvitt og blomster for svart.

Videre er vi bekymret for om de vil oppleve det som en feil ved seg selv dersom de ikke håndterer å snu røde tanker til grønne.

Forskning viser at barn i barnehagealder eller tidlig skolealder ikke mestrer denne formen for kategorisering. Raknes skriver at vi (altså Ingrid og Cecilie) har erfaring med at barn mestrer å kategorisere røde og grønne tanker. I kronikken vår «Skal vi fargelegge tanker nå?» viser vi nettopp eksempler på at tre barn ikke forstår motsetningsparet rød og grønn som et uttrykk for nyttige og unyttige tanker. Fargekodene kan i tillegg skape forvirring for barna, blant annet fordi en tanke kan være grønn i én situasjon, men rød i en annen. Det å sortere tanker inn i røde og grønne er komplekst, og kan gjøre håndtering av tankearbeid vanskeligere for barna enn om vi bruker mer presise ord som for eksempel nyttige og unyttige tanker.

Metoder som ønsker å forenkle virkeligheten

Metoden basert på røde og grønne tanker er en av mange pakker, oppskrifter og programmer som finner veien inn til barnehager og skoler med intensjon om å gjøre den pedagogiske hverdagen enklere. Metodene har et drag av quick fix over seg, men vi som jobber i fagfeltet kjenner hverdagen som praktisk, kontekstuelt og relasjonelt betinget og der liv leves her og nå.

Tanken om enkle løsninger på komplekse problemer er for mange ønsketenkning, men både i barnehage- og skolesektoren bør vi for framtiden stille større krav til dokumentasjon når det gjelder slike pakker.

Cecilie Dyrkorn Fodstad er førstelektor i norsk ved DMMH, og Ingrid Bjørkøy er stipendiat i pedagogikk ved DMMH. Foto: Privat

Raknes underbygger effekten av metoden i tilsvaret sitt med «tror jeg» og «antar jeg». Vi etterspør forskningen som viser at inndelingen i røde og grønne tanker er hensiktsmessig for barn. Bør det ikke være en viss form for dokumentasjon før slike pakker i stor skala selges ut til barnehager og skoler?

Gode intensjoner

Vi tror fortsatt intensjonen bak pakken er god, og det er ingen tvil om at tidlig innsats rettet mot barns psykiske helse er vesentlig. Intensjonen om å snakke med barn om hvordan vi kan unngå tankemønstre som er uheldige, stiller vi oss bak, samt det å gi barna konkrete eksempler på måter å tenke på som gjør hverdagen enklere. Det er svært positivt at det skapes miljø i barnehager og skoler der det å snakke om og å være i følelser er sentrale samtaletema i barns barnehage- og skolehverdag.

Spørsmålet vi reiser er om røde og grønne tanker heller er en omvei enn en snarvei til å styrke barns psykiske helse.

Debatt

Til toppen