Pedagogisk leder Kari Elisabeth Thomassen skriver om minoritetsspråklig samarbeid, som var tema for bacheloroppgaven hennes.
Kronikk
Pedagogisk leder Kari Elisabeth Thomassen skriver om minoritetsspråklig samarbeid, som var tema for bacheloroppgaven hennes. (Foto: Gettyimages/Privat)

Minoritetsspråklig foreldresamarbeid – hvor viktig er det egentlig?

Kommer fordommer og antipatier i veien for jobben er det på tide å gå noen refleksjonsrunder med seg selv og i personalgruppen, skriver pedagogisk leder Kari Elisabeth Thomassen.

I en barnehage oppsto en diskusjon rundt hvorvidt man skulle skaffe tolk til et foreldremøte hvor det var et foreldrepar som ikke kunne så mye norsk. Ledelsen ville undersøke litt og spurte andre barnehager for å finne ut hva som var vanlig, og ble advart om at en tolk ville være forstyrrende for andre foreldre.

Videre i diskusjonen ble det trukket fram argumenter som «Skal vi virkelig ta mer hensyn til de 10 prosent av foreldrene enn de andre 90 prosentene? Disse folka får da visst mer enn nok lagt i hendene på seg som det er».

Pålegges samarbeid

Barnehageloven pålegger oss å samarbeide med foreldrene, rammeplanen utvider dette med begreper som «nært samarbeid og forståelse», «god dialog» og «sikre at foreldrene får medvirke». Dette gjelder alle foreldre og foresatte i våre barnehager, også de det av språklige grunner er vanskelig å kommunisere med.

FAKTA Artikkelforfatteren

Kari Elisabeth Thomassen er uteksaminert fra ABLU-utdanningen på Oslo Met i juni. Hun jobber som pedagogisk leder i Kværnerdalen Barnehage team Dampen.

Denne teksten er basert på hennes bacheloroppgave våren 2018 med problemstillingen «Hvordan sikre ivaretakelsen av foreldrenes rett til informasjon og medvirkning når språket er en barriere».

Berit Berg og Torunn Ask (2011) viser til at det innen offentlig forvaltning ligger et mål om brukermedvirkning og resultatlikhet.

Brukermedvirkning omhandler retten til deltakelse og innflytelse, og å bli møtt med respekt og anerkjennelse.

Begrepet resultatlikhet viser til motsetningen mellom likeverdig behandling og likebehandling, og erfaringen av at likebehandling av ulike mennesker gir sjelden likt resultat. Dette innebærer et krav om å foreta individuelle vurderinger og tilby spesielle tjenester der dette er nødvendig for å oppnå et likeverdig tilbud – som for eksempel tolking.

Hørt, respektert og myndiggjort

Det er en del av vårt profesjonelle ansvar å sikre at alle foreldre opplever å bli hørt, respektert og myndiggjort, og få en reell mulighet til medvirkning og innflytelse på barnehagens arbeid. Dette vil også kunne ha en positiv innvirkning på familiens integrasjon i resten av samfunnet, se for eksempel Sigrun Sand (2016).

Dette ble understreket av flere av intervjupersonene til oppgaven:

«Særlig har jeg opplevd å ha kjempelange førstesamtaler med flere minoritetsforeldre, hvor de merker på en måte at det er noe vi vil vite. Jeg tror i hvert fall at jeg har greid å gi følelsen av at jeg faktisk er interessert i hvem de er, og at jeg ikke generaliserer. For det er jo det som viser seg i de samtalene, man får et mye rikere inntrykk av dem som personer og hvilke ressurser de har hatt før de kom til Norge som blir borte her, og da får jeg følelsen av at det er tillitsskapende».

I tillegg er det verdt å være seg bevisst at det ikke bare er de minoritetsspråkliges rettigheter som trues ved språklige barrierer, det vil også utgjøre en økt arbeidsmengde, potensiell frustrasjon og tap av faglig integritet for barnehagen. Andersen mfl. (2011) peker på at samarbeidet med minoritetsspråklige foreldre ofte handler mest om praktisk informasjon, da det pedagogiske arbeidet er krevende å snakke om og slik blir utydelig for foreldrene.

Dette vil kunne svekke pedagogens profesjonsstatus.

Utfordrende samarbeid

Av og til blir samarbeidet mellom barnehage og foreldre problematisk. Sand (2016) presenterer Ericsson og Larson sine begreper hjemlandsvendt, norskvendt og tolandsvendt.

Hjemlandsvendt viser til at noen foreldre prioriterer at barna skal lære seg deres morsmål og videreføre normer og tradisjoner fra familiens bakgrunn, å lære seg norsk og ta til seg den norske kulturen er mindre viktig. Dette kan blant annet være fordi de planlegger et kortere opphold i landet, eller det kan handle om manglende forståelse og mistillit, eller utfordrende personligheter.

Norskvendt er nært sagt motsatt, disse foreldrene vil gjerne at barna skal bli norskest mulig raskest mulig. De ønsker at barna skal kunne delta i samfunnet på linje med majoriteten, og legger vekk morsmålet og egen kultur.

Den tolandsvendte gruppen ønsker både at barna skal bruke og lære om morsmålet og hjemmekulturen, at de skal lære seg norsk, få norsktalende venner og ta til seg norsk kultur og tradisjoner.

Den første gruppen vil det være utfordrende å samarbeide med. Det fritar oss derimot ikke fra ansvaret, vi må finne en måte inn til disse foreldrene så de kan forstå og få tillit til oss, og her vil tolkehjelp over tid være essensielt. Når tilliten er på plass kan vi gå inn i rollen som barnas advokat og forklare viktigheten av at barnet får lære nok norsk til å kunne være en del av fellesskapet i barnehagen og få lekekamerater og venner, selv om de for eksempel ikke planlegger at barnet skal gå i norsk skole.

På samme måte er det viktig at vi hjelper de norskvendte foreldrene til å se verdien i å ta vare på familiens språk og kultur, og viser dem at vi ønsker at de skal integrere seg – ikke assimilere seg. Dette krever selvfølgelig at vi vet forskjellen på assimilering og integrering.

Simultantolking

På et foreldremøte vil det være vanligst å bruke såkalt simultantolking, der tolken sitter sammen med de som trenger tolk og snakker «oppå» den som snakker til forsamlingen.

Dette vil kreve stor dyktighet fra tolken, og tålmodighet fra både taler, tolkebruker og den øvrige gruppen. Men det finnes mange eksempler på barnehager som får dette helt fint til, så det er ingen direkte grunn til å advare mot dette på generell basis.

Det kan være mange grunner til at enkelte barnehager har opplevd dette som en negativ situasjon.

Kanskje var ikke tolken vant med å tolke i slike situasjoner? Kanskje kunne man tilrettelagt rommet på en bedre måte for alle parter? Kanskje hadde de andre foreldrene hatt mer tålmodighet og forståelse om de hadde fått mer informasjon på forhånd om de etiske og faglige grunnene til at man valgte å bestille tolk? Eller kanskje dette rett og slett handler om en generell negativ holdning til minoritetsgrupper i samfunnet og en problemorientering i stedet for en løsningsorientering..?

Om en barnehage finner ut at tolk på foreldremøte virkelig ikke fungerer for dem (forhåpentlig etter å ha prøvd flere ganger på ulike måter), er det ekstra viktig at man bruker tid på å finne gode alternative løsninger. Man må sikre seg at ikke en gruppe av foreldrene sitter igjen med mindre informasjon, færre kontaktpunkter og liten reell medvirkning.

Bør oversette informasjon

Nå er det ikke bare på foreldremøter man bør bruke tolk.

Er det behov for tolk mener jeg at allerede fra første dag i barnehagen bør dette ordnes, enten i form av en tospråklig ansatt eller tolk. Her legges grunnlaget for videre tillit og samarbeid, så kan man vurdere videre behov og løsninger underveis. Vi som profesjonelle må vite hva som kan bidra til å komplisere foreldrenes adgang til informasjon og medvirkning, og så gjøre det vi kan for å motvirke dette, og bygge gode relasjoner.

Dette vil i mine øyne innbefatte at barnehagens årsplan og annen skriftlig informasjon er oversatt til et språk foreldrene mestrer, og at man ved behov bruker tolk gjennom hele tilvenningsperioden.

Ansvaret for kommunikasjonen og oppfyllelsen av samfunnsmandatet ligger på oss som representanter for den offentlige forvaltningen.

Foreldre som takker nei

En del foreldre velger å takke nei til tolkehjelp.

Grunner til at man takker nei til tolk kan være at man er flau over egen tilkortkomming, tenker at det er en privatsak som ordnes ved å ta med familiemedlemmer, eller at man mangler tillit til tolken og frykter at opplysninger fra samtalen kan nå ut til små minoritetssamfunn eller fiendtlige myndigheter i hjemlandet.

Noen vil kanskje mene at de snakker godt nok norsk og ta det ille opp å bli tilbudt tolk.

Disse argumentene skal møtes med respekt. Tolketjenesten er et frivillig tilbud, men det er også vårt profesjonelle ansvar å sikre en god kommunikasjon og unngå misforståelser.

Tolketjenesten regnes som en profesjon i Norge i dag, med mulighet for statsautorisasjon, egne studier, og et etisk regelverk utarbeidet av Kommunal- og arbeidsdepartementet (Hanne Skaaden 2013).

Gjør avtale med foreldrene

Hvis man som fagperson selv opplever at en tolk vil være til hjelp kan man argumentere faglig for det, ved å henvise til tolkereglene og understreke tolkeprofesjonens taushetsplikt, ved å vise til egen språklige tilkortkomming i stedet for forelderens, og ved å uttrykke ønsket om å etablere en god kommunikasjon for fremtiden, og bli bedre kjent med foreldrene som individer.

Det er tilrådelig å sikre at man har gjort en avtale med foreldrene før man bestiller tolk.

Det finnes eksempler på barnehager som har bestilt tolk til et møte uten å snakke med foreldrene først, det kan oppleves overkjørende og respektløst. Vær også oppmerksom på at det ikke er lov å bruke barn som tolk – unntatt til helt korte praktiske beskjeder. Barnas relasjon til den de tolker for gjør dem inhabile, de mangler de voksnes språklige, emosjonelle og kognitive forutsetninger, de kjenner ikke tolkereglene og har ikke terminologikunnskap (Jareg & Pettersen 2006).

Økonomi og politikk

En hindring på veien er økonomi og politikk.

I Oslo vil minste sum for tolketjeneste være 875 kroner for en times tolking pluss reise til og fra. Oversettelse av skriftlig materiell koster 1020 kroner for opptil 300 ord – oversettelse av f.eks en årsplan vil altså koste mange tusen kroner. Dette er selvfølgelig fryktelig dyrt, særlig med barnehagenes økonomi.

Men jeg er enig med Berg & Ask (2011): Hvis man er bevisst de faglige, demokratiske og etiske argumentene, bruker man tolk når det trengs uten å gjøre økonomien til et tema. Hvis ikke risikerer man utfordringer i første rekke med samarbeidet, så med utenforskap og manglende integrering for foreldrene og barna.

Vi trenger politisk vilje til å gi øremerkede midler som kan deles ut til barnehagene etter behov fra år til år, og en lovfestet rett til tolkehjelp.

Vi trenger politisk vilje til å gi øremerkede midler som kan deles ut til barnehagene etter behov fra år til år, og en lovfestet rett til tolkehjelp. Mens vi venter på det, mener jeg at bruken av tolk har så vidtrekkende fordeler at vi ikke har råd til å la være. Ved å ikke bruke tolk tidlig nok og ofte nok risikerer vi å bidra til en reprodusering av sosial ujevnhet.

For å øke bevisstheten rundt tolkebruk mener jeg at utdanningsinstitusjonene må på banen. Flerkulturelt foreldresamarbeid har allerede sin naturlige plass i barnehagelærerutdanningen, det burde være overkommelig å utvide med litt undervisning både om viktigheten av tolking og innføring i å kommunisere via tolk.

Kvalifisering av både tolker og tolkebrukere er en forutsetning for å oppnå god kommunikasjon, og fagpersoner må ha kunnskap om kommunikasjon via tolk for å kunne gjøre jobben sin (Felberg 2013).

Fordom og antipati

Sekularismen står sterkt i Norge i dag, sammen med tanken om at religion er en privatsak. Hvis man ikke er vant med å se tegn til religion rundt seg og snakke om det har man kanskje ikke så mye kunnskap om det, og kombinert med unyanserte oppslag i media og rykter kan det dannes fordommer.

Slik skapes antipatier på bakgrunn av religion, kultur eller etnisitet som kan få påvirkning på hvordan man møter mennesker som er annerledes enn en selv. Hvis man ikke er bevisst på dette, og ikke tar hensyn til forskjeller i kompetanse og behov, står man i fare for å utøve en indirekte diskriminering (Sand 2016).

Det er verdt å være klar over at kultur og religion i noen tilfeller har overtatt for raseforskjeller, man kan altså ved å frastå fra å bruke tolk med bakgrunn i holdninger til religion eller kultur, risikere å gjøre seg skyldig i en kulturell/religiøs rasisme (Fuglerud 2007, i Fajersson & Thune 2015).

Kanskje kan det være lurt å stille seg noen spørsmål: Hvorfor har vi foreldremøter og hvem har vi dem for? Er det egentlig bare en plikt vi prøver å komme oss gjennom med minst mulig energiforbruk, slik at alt som fordrer en ekstra tanke og innsats prøver vi å styre unna?

Privat har alle rett til å mene hva de vil om kultur, religion og mangfold, men som profesjonelle får vi legge igjen personlige antipatier hjemme. Kommer de i veien for jobben er det på tide å gå noen refleksjonsrunder med seg selv og i personalgruppen.

Debatt

Til toppen