«Jeg vil ikke leke med deg!»
«Du får ikke komme i min bursdag!»
«Du er ikke min bestevenn lenger!»
«Hun er dårlig til å klippe, hoppe, sykle, synge, prate...»
Ofte kan vi høre slike fraser fra barn i barnehagen, og som voksne kan det oppleves vanskelig å møte dette på kloke måter. Det er vel lov å ikke synes at noe er fint? Jeg synes faktisk mye kunst er stygt, men jeg sier det jo ikke til kunstneren! For det har jeg lært at vil kunne såre han eller henne.
Men jeg må få lov å mene det?
Trenger ikke si det høyt
Jeg har heller ikke lyst til å besøke eller være venner med alle jeg kjenner, eller møter på i livet mitt. Men jeg trenger ikke alltid å si det høyt, eller til dem, og heller ikke til andre. Selv om jeg har lært at det er lurt å være ærlig, så er det ikke alltid jeg må si eller gjøre ting som sårer, bare fordi ærlighet varer lengst.
Jeg må få lov å invitere dem jeg vil.
Jeg må få lov å spise middag med dem jeg vil, men kan jeg bestemme at jeg kan jobbe med den jeg vil?
Der har jeg kanskje ikke noe valg, annet enn å faktisk gjøre det beste ut av det. Da handler det om min innstilling til andre mennesker, og hva jeg har lært er best for meg, men faktisk også for andre.
Det dreier seg vel om demokrati?
Hvordan oppføre seg?
Det er best for meg og andre, at jeg opptrer høflig og hyggelig når det er forventet. Akkurat som for barna i barnehagen. De velger ikke å gå her. De må!
De kan velge hvem de vil være sammen med i leken sin. Men de må samtidig være i et fellesskap med andre barn de kanskje ikke vil leke med.
Hvordan oppføre seg da?
Hvordan lære å oppføre seg sånn som samfunnet forventer?
Samtidig som at jeg som barn, utvikler min egen identitet, uten at andre skal bestemme det. For andre vil jo påvirke hvordan jeg dannes?
Er det uunngåelig på noen måte?
Fortell barnet hva du tenker
Alle har vi et essensielt behov for å bli likt og godtatt av andre. Som voksne har vi som oftest lært hva som er lurt å si og gjøre, for å bevare vennskap eller bli venner med andre.
Hva med barn?
Hvorfor sier ei jente ofte ting til andre som vi opplever som ufint? Og som vi voksne ser og vet av erfaring, vil støte andre barn bort fra jenta, mer enn at hun lokker dem til seg?
I de tilfellene jeg har observert at barn som sier slike ting som nevnt innledningsvis, så handler det i stor grad om at de har et ønske om å bli likt, leke med det barnet det snakker til eller om, og bevare de gode relasjonene. Men det motsatte skjer.
Hvordan kan vi møte slike kommentarer? Som ivaretar både den som sier det, og av den som er mottaker?
Jeg mener følgende. Snakk med denne jenta nevnt over i «fredstid», når hun er i aktivitet hvor det er rom for samtaler.
– Jeg hører du sier at tegningen til han eller hun er stygg.
– Jeg er nysgjerrig på hva du mener. Kan du forklare meg tankene dine?
Fortell barnet hva du tenker.
Si gjerne at du ikke synes det er greit å si at andres tegning er stygg, men at det er lov å mene det og tenke det. Fortell også grunnen til din mening, kanskje handler det om at slike ting sårer andre som har gjort en innsats. Tren med henne på å forstå, tren med henne til å se seg selv i andres situasjon, tren med henne i å utvide perspektiver, og tren med henne i å skape gode relasjoner. Bruk anerkjennelse i din kommunikasjon.
– Jeg forstår at du synes tegningen er stygg, meg jeg vet også at å si slike ting kan gjøre vennen din lei seg.
– Jeg blir ikke glad om noen forteller meg at jeg har stygge klær.
Klarer du å avvente?
Når du står i en situasjon hvor barn snakker slik til hverandre, må du som voksen alltid si noe umiddelbart? Klarer du å avvente, lytte, observere, være til stede, søke blikk-kontakt med alle parter for å gi bekreftelser?
Kan du anerkjenne og vise omsorg med din tilstedeværelse i første omgang?
Kan du så bekrefte, stille åpne spørsmål som får fram barns meninger og tanker.
«Hva skjer med deg når hun sier sånt?»
«Hva ønsker du at vennen din skal si eller gjøre i stedet?»
Rammeplanen sier blant annet følgende: Barnehagen skal være bevisst på at kommunikasjon og språk påvirker og påvirkes av alle sider ved barnets utvikling. Gjennom dialog og samspill skal barna støttes i å kommunisere, medvirke, lytte, forstå og skape mening. Barnehagen skal anerkjenne og verdsette barns ulike kommunikasjonsuttrykk og språk. Personalet skal anerkjenne og respondere på barnas ulike verbale og non-verbale uttrykk og støtte deres språkutvikling. Videre sier den; barna skal få uttrykke sine følelser, tanker, meninger og erfaringer på ulike måter. Videreutvikle sin begrepsforståelse og bruke et variert ordforråd. Bruke språk til å skape relasjoner, delta i lek og bruke språk som redskap til å løse konflikter.
Det er så fort gjort å «gå i baret» som voksne, i mangel av andre kloke ord.
«Det der er ikke pent å si!»
«Nå må du si unnskyld!»
«I barnehagen må alle være venner!»
Uansett hva barnet sier eller gjør, sier rammeplanen at vi voksne skal møte barna som individer, og ha respekt for barnets opplevelsesverden. Vi skal gi rom for barnas ulike forutsetninger, perspektiver og erfaringer og bidra til at barna, i fellesskap med andre, utvikler et positivt forhold til seg selv og tro å egne evner.
Da må vi møte barna med empati, og gi dem mulighet til å videreutvikle egen empati og evne til tilgivelse.
