– Det er viktig å bytte briller i ny og ne. Starte med blanke ark. Hver dag. Igjen og igjen. Prøve å se tingene på en annen måte. Fra en annen vinkel. Selv om det kan være en krevende øvelse.  Enten det er hjemme som forelder. Eller det er på jobb som barnehageansatt, skriver Christine Nordhagen Vik i dette innlegget.
Debatt
– Det er viktig å bytte briller i ny og ne. Starte med blanke ark. Hver dag. Igjen og igjen. Prøve å se tingene på en annen måte. Fra en annen vinkel. Selv om det kan være en krevende øvelse.  Enten det er hjemme som forelder. Eller det er på jobb som barnehageansatt, skriver Christine Nordhagen Vik i dette innlegget. (Morsa Images)

–Hvis vi låser oss til kategoriene, kan nyansene fort bli borte

– Det er menneskelig å kategorisere. Skape noen faste rammer for å lage et slags system i det vi ser på, skriver forfatteren i dette innlegget.

  • Debatt

  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg tror ingenting er
lyst, mørkt
svart eller hvitt
Det er bare vi
som tror det
Når vi ikke lenger er
nysgjerrige
og har sluttet å lete
etter nyansen
Men de er der
hele tiden 
- Solan og Ludvig - 

Jeg ser han. Der han gjemmer seg under dyna. Lurer på om det er trygt å komme frem. Storebror river i dynetrekket.

–Det er ikke noe å være redd for. Det har tordnet hundre ganger før. Det er ikke farlig, sier han.

Solan og Ludvig sier mannen min. De er som Solan og Ludvig. Men de er ikke det.

Men noen ganger kan de minne om dem. Jeg må passe meg. Passe meg for å ikke kategorisere. Tro at jeg vet. Hvem de er. Hva de tenker. Hva de vil. Og ikke vil. De er i endring. I bevegelse. Hver dag. Selv om minstemann gikk rundt bassenget de første gangene han var på en svømmehall da han var liten, mens eldstemann hoppet fra tremeteren da han var fire. Det betyr ikke at minstemann er redd og størstemann er uredd. Men når vi sammenligner de. For det er fort gjort. Ser det sånn ut. Det krever noe av meg som mamma. Som mor. Jeg er begge deler. For begge to.

Så mens trettenåringen øver på å dødse fra rekkverket på brygga. Heier jeg samtidig på minstemann som tør å stupe uten å holde seg for nesa i år. 

Det er viktig å bytte briller i ny og ne. Starte med blanke ark. Hver dag. Igjen og igjen. Prøve å se tingene på en annen måte. Fra en annen vinkel. Selv om det kan være en krevende øvelse.  Enten det er hjemme som forelder. Eller det er på jobb som barnehageansatt.

Ser jeg det samme som før fordi det er det jeg vet om. Eller ser jeg noe nytt?

Er det forskjellen mellom de to jeg ser på som gjør det så tydelig. Eller handler det om at jeg ikke leter godt nok etter noe annet? At noe får for stor plass?

Og er det alltid sånn jeg tror det er?

Jeg husker nemlig at minstemann var en tøffing til å være alene med venner da han var liten. Veldig liten. Alle de andre ville ha med foreldrene sine på bursdager. Han var klar.

– Nå kan du gå, sa han.

Eldstemann var litt mer forsiktig. Likte seg best hjemme. Ville ha med oss. Men, hos besteforeldrene kunne han være i dagevis uten å lengte hjem.

Det er nyanser. De finnes. Men det er også menneskelig å kategorisere. Skape noen faste rammer for å lage et slags system i det vi ser på. Men hvis vi låser oss til disse kategoriene. Om at noen er tøffe. Noen er redde. Så kan nyansene fort bli borte. Noen ganger må vi ta frem lupe. Noen ganger må vi gå litt lengre fra for å få øye på noe nytt. For nyansene er der. Vi må bare øve. Øve på å se igjen og igjen. Øve sammen med de. I relasjon. Bygge relasjon. For det handler også om det. Oss. Voksne. Som tør å slippe tak i de ideene vi har om de vi har rundt oss. Finne nye historier. Bygge de tykkere.

Som veileder i barnehager har jeg jobbet mye med dette. Å bygge stillas av nye historier. For det kan være fort gjort i en hektisk barnehagehverdag. Å miste av syne alle de historiene som forteller noe annet. Noe annet enn at Peder ikke klarer å sitte stille i samlingsstunden. Eller at  Ronja ikke tør å huske. Også låser vi oss fast. Til at det er det bare er sånn. Da er det fint. Å bruke litt tid. Litt mer tid enn de to minuttene du får til å lufte tankene med pedagogisk leder mellom et bleieskift. Å bli stilt noen gode spørsmål. Som åpner opp. Det er noe av det fineste jeg gjør. For barnehageansatte er supergode på å lage historier. Lete etter mestring. Lete etter gull. Ta barnas stemme på alvor. Se noe annet. Men vi trenger tid. Tid til refleksjon. Tid til ettertanke.

Og det fine er at vi alltid lærer noe nytt. Både jeg og de jeg veileder. Om oss selv. Og hverandre. For vi er også i bevegelse. Alltid.

Debatt

Til toppen