– Anerkjennelse, gode blikk, varme hender, veiledning og kjærlig støtte når det går galt, gir helt klart muligheter for at hjernebaner blir reparert, og nye baner kan skapes i følge nevrovitenskapen, skriver Ingrid Lund.
Kronikk
– Anerkjennelse, gode blikk, varme hender, veiledning og kjærlig støtte når det går galt, gir helt klart muligheter for at hjernebaner blir reparert, og nye baner kan skapes i følge nevrovitenskapen, skriver Ingrid Lund. (Foto: Privat/Gettyimages)

Hvert eneste møte barn har med en voksen betyr noe

«Du får i retur de signalene du sender ut». Dette sitatet er hentet fra den amerikanske nevro-forskeren og psykiateren Bruce Perry. Den store forskjellen på voksne og barn er at det ALLTID er den voksne som er ansvarlig for relasjonenes kvalitet.

  • Kronikk

Han har utviklet en nevrosekvensiell modell, som tar utgangspunkt i hva belastningene barnet har opplevd fører til, rent utviklingsmessig. Og forskningen deres fokuserer blant annet på hvordan man kan hjelpe barnet til å heles når de har vært utsatt for store belastninger.

Denne forskningen, sammen med annen psykologisk forskning, er viktig i måten vi forstår voksnes betydning for barns utvikling og atferd.

Hvert møte er betydningsfullt

Ett overordnet funn kan oppsummeres slik: Hvert eneste møte barn har med en voksen betyr noe. Anerkjennelse, gode blikk, varme hender, veiledning og kjærlig støtte når det går galt, gir helt klart muligheter for at hjernebaner blir reparert, og nye baner kan skapes ifølge nevrovitenskapen.

Denne type møter mellom barn og voksne beskytter også barn og unge i det de skal inn i nye relasjoner fordi etablert tillit til voksne gjør at barn kan våge å be om hjelp når han eller hun bli utsatt for krenkelser som for eksempel mobbing. De gode erfaringene gjør også at troen på relasjoner er etablert, og en kan lettere takle at det ikke alltid går slik en hadde tenkt fordi en har en trygg base å vende tilbake til for å få kjærlig støtte og veiledning.

Dette betyr at selv om barnet har med seg mange negative erfaringer, enten det er fra hjem, barnehage eller skole- er det mye håp for positiv utvikling i gode relasjoner gjennom hvert eneste lille øyeblikk. Banalt vil kanskje noen si, men i takt med økt forskningskunnskap om barns utvikling styrkes også kunnskapen om de voksnes avgjørende betydning for barn og unges utvikling. Denne kunnskapen fører til noe så konkret som at der barn lærer at høy stemme og kjeft er en måte å kommunisere på for å bli hørt, så er det også stor sjanse for at høy stemme og kjeft kan komme i retur fra barnet.

Der barn omgir seg med sinte ansikter som ikke har fått noen forklaringer på sintheten, der kan barnets egen sinne bli returen med ulike atferdsuttrykk som voksne definerer som en atferdsvanske hos barnet. Der barn lærer at når vi er uenige så tar vi det opp med hverandre på en ordentlig måte, vil barn lettere ta opp ting som er vanskelige. Der vi snakker ordentlig til hverandre når vi er sinte eller uenige, lærer barn at det går an å være sinna og uenig å finne ut av det i samarbeid.

Der barn lærer at når vi er uenige så tar vi det opp med hverandre på en ordentlig måte, vil barn lettere ta opp ting som er vanskelige.

Det handler om å øve, prøve, feile, mestre og øve, prøve, feile og mestre igjen.

Alltid den voksnes ansvar

Gjennom de store og små øyeblikk som foregår i familien lærer barn først hvilke regler som gjelder, hvilke ord som kan brukes når følelser tar ville veier, hvordan vi håndterer konflikter og livets store og små utfordringer. Sakte men sikkert vil alle erfaringene danne det grunnlaget som barna også tar med seg inn i andre relasjoner.

En skulle kanskje tro at en professor i psykiatri som har arbeidet i en årrekke med barn som har opplevd det verste en kan tenke seg ikke hadde fokusert så mye på de «vanlige» relasjonene, både i hjem, barnehage og skole. Men både han og kollegaen Dr. Ablon fokuserer mye på forebygging og reetablering av gode relasjoner. Og her kommer barnehage og skole inn som de mest sentrale kontekstene i barn og unges liv.

Her er det nye øyeblikk, erfaringer med andre barn og voksne som legger seg oppå de erfaringer det har fra før. Til sammen blir dette det som også defineres som «generaliserte erfaringer». Når barn lærer med erfaringer i baklomma fra hjem, barnehage og skole at uenighet og konflikter er en del av livet som det går an å samarbeide for å finne ut av, vil barn og unge handle på bakgrunn av dette.

Målet er å legge til rette for rause og inkluderende øvelsesarenaer hjemme, i barnegruppa i barnehagen og i klassen. Det betyr at de voksne må håndtere ubehag uten å vike unna. De må også prøve og feile. Men den store forskjellen på voksne og barn er at det ALLTID er den voksne som er ansvarlig for relasjonenes kvalitet.

Viktig kunnskap om hjernens utvikling

Barn er avhengig av støtte og veiledning for å forstå både egne og andres følelser og atferd. De kan ikke klare det alene. Her er også kunnskapen fra hjernens utvikling helt klar og viktig til voksne: Barns hjerner nær tredobler sin vekt fra fødsel til ettårsalder, og deretter skjer en gradvis økning frem til 5-6-årsalder. Dette skyldes ikke minst en enorm økning i koblinger (synapser) mellom hjernens milliarder av nerveceller, og går sammen med at barnet lærer om seg selv, andre og verden omkring.

Frem til 20-årsalder skjer det så stadig en utvikling og ombygging av hjernenettverk, med særlig store endringer i de første leveårene og i ungdomstiden.

Denne kunnskapen er utgangspunktet for at vi kan rope høyt: Når barn og unge er i utvikling er de avhengig av varme og tydelige voksne som viser vei, som selv tar ansvar for egne følelser og atferd og som hjelper barn og unge til å forstå både seg selv og andre, samspill og legger til rette for å øve, prøve, feile og mestre.

Kronikken ble først publisert i Fedrelandsvennen.

Debatt

Til toppen