- Selv jobber jeg i en barnehage der bemanningen er god, etter min mening, men jeg skal også innrømme at jeg ikke føler at jeg får «sett» alle barn i løpet av dagen, hver dag, skriver Kristin N. Twist.
Kronikk
- Selv jobber jeg i en barnehage der bemanningen er god, etter min mening, men jeg skal også innrømme at jeg ikke føler at jeg får «sett» alle barn i løpet av dagen, hver dag, skriver Kristin N. Twist. (Illustrasjonsfoto: Gettyimages/Privat)

Hva vil det egentlig si å strekke til?

- Er du alltid 100 prosent til stede for barna, unngår du mikroseparasjoner gjennom en hel arbeidsdag slik at alle små og store møter med barn er preget av 100 prosent oppmerksomt nærvær? Det er i så fall en bragd, skriver artikkelforfatteren.

  • Kronikk

Hva vil det egentlig si – å strekke til –  i en hektisk barnehagehverdag, i disse dager da det som fremmes er en endeløs klemme uten tid til noe som helst? Barna har vi i hvert fall ikke tid til om vi skal se til kronikker og beretningene som florerer på nett.

Misforstå meg rett, det er selvsagt ytterst viktig at vi står opp som profesjon i forhold til bemannings – og pedagognorm, og stiller krav på vegne av barna. 

Kan gå ei kule varmt

Jeg kan selvfølgelig istemme at dagene våre er hektiske og mangeartet, og at det innimellom går en kule varmt i løpet av arbeidsdagen.

Selv jobber jeg i en barnehage der bemanningen er god, etter min mening, men jeg skal også innrømme at jeg ikke føler at jeg får «sett» alle barn i løpet av dagen, hver dag (jeg sikter da selvfølgelig til å bli sett som noe mer enn å krysses inn på en fremmøteliste. Sett som i at barnet blir anerkjent, forstått og møtt med respekt som et likeverdig individ).

Jeg kan gå hjem fra jobb med en følelse av å på langt nær strekke til - alene... Men det jeg i tillegg kan innrømme er at vi som team på avdelingen – sammen – strekker til, der vi jobber for et felles mål om at alle barn skal bli sett hver dag. Vi er da heldigvis mer enn én person på mange barn hele dagen. Dagene mine i barnehagen er ikke et individuelt kappløp, men de er derimot preget av laginnsats for gode resultater.

Prioriteringer

Selv når det er som mest hektisk prioriteres det for eksempel at en voksen går i fra med noen få barn. Vi har lekegrupper eller relasjonsgrupper. Barn er med i hønsehuset og på kjøkkenet og bidrar både i oppvask, med baking og skjæring av frukt.

Det er så mange situasjoner som kan benyttes pedagogisk om vi velger å gjøre de til det. For vi har MYE å gjøre i barnehagen. Men ved å inkludere barna i også daglige gjøremål bidrar det til å sikre at alle barn blir sett hver dag på avdeling av en eller flere voksne. Alle barn fortjener å bli sett hver dag, slik rammeplanen beskriver i kapittelet om blant annet omsorg (Utdanningsdirektoratet, 2017).

Takk og pris står jeg heldigvis ikke alene på avdeling, vi står sammen om å se barna!

Et lite stikk

Og et lite, om enn provoserende for noen, stikk fra en nyutdannet barnehagelærer som har hatt praksis i både inn og utland de siste 4 årene, og med vel 8 års erfaring fra flere barnehager: 

Ta en grundig kikk på egen praksis. Er du alltid 100 prosent til stede for barna, unngår du mikroseparasjoner gjennom en hel arbeidsdag slik at alle små og store møter med barn er preget av 100 prosent oppmerksomt nærvær?

Det er i så fall en bragd om du ikke lar deg forstyrre av beskjeder, andre voksne, samtaler, egne tanker om ukeplaner, dagens middag eller bare generell støy på avdelingen, i møte med barna. 

Møtekultur

Hvordan er så møtekulturen på huset? Er det en kultur som er preget av at møtetiden overholdes og at møter avsluttes når agendaen er gjennomgått? Det har utrolig mye å si tidsmessig om for eksempel hele avdelingen skal ha møte eller to pedagogiske ledere skal gå fra hver avdeling at tiden faktisk blir brukt til noe konstruktivt som kommer barna til gode.

Møter er helt relevant for å skape en pedagogisk praksis som er preget av kvalitet, men møter er ikke det viktigste om det er krise på avdeling og barna trenger oss aller mest der! Da hjelper det faktisk fint lite å sitte på kontoret og prate om at tilknytningen for de nye barna er vanskelig eller at konfliktnivået på avdelingen øker jo færre voksne vi er der... Vi må faktisk velge å være der vi trengs aller mest.

Hvordan løses rutinesituasjoner, slik dere alltid har gjort det eller tilpasset den barnegruppen dere har akkurat i år? Bruker dere tid på å endre rutiner til det beste for barna? Eller står dere fast i et ugunstig mønster?

Fleksibel arbeidsplass

Jeg er stolt av å ha en arbeidsplass der vi jobber mot et felles mål: mer tid med barna. Rutiner rives opp og brytes ned. Vi rydder tidkrevende rutiner av veien, endrer tider for pauser som har hatt faste tider i en årrekke, for å være mer tilstede i kjernetiden nettopp når flest barn er samlet i barnehagen. Dette er krevende for personalet, for endring gir ikke alltid en umiddelbar godfølelse. Men med et felles mål for øye er det verdt å famle litt i nye rutiner som til syvende og sist gir barna mer tid med de voksne. 

Tas dette med i betraktningen når vi skal rette pekefingeren mot alt som ikke er bra nok med barnehagen? Er vi villige til å gjøre nødvendige endringer? Og ikke minst, hva med å se på hva som faktisk er bra? Se til andre barnehager, se potensialet, velg å se muligheter fremfor begrensninger! 

Sammen er vi gode, sammen kan vi strekke til, men husk; vær til stede, helt - ikke stykkevis og delt. Velg å gjøre en forskjell med din dyrebare tilstedeværelse der du er! For en ting er sikkert - barna trenger deg og hele din oppmerksomhet! 

Debatt

Til toppen