Barnehagen ligner på en fabrikk der det forventes at barna tenker likt, og skal passe inn i A4-formatet, skriver Blerta Pllana Demaku.
Debatt
Barnehagen ligner på en fabrikk der det forventes at barna tenker likt, og skal passe inn i A4-formatet, skriver Blerta Pllana Demaku. (Foto: Fatihhoca/Privat)

Hva er den faglige begrunnelsen for at vi har samlingsstunder?

Hva er det vi oppnår ved å ha 15-20 barn sittende i en ring, spør barnehagelærer Blerta Pllana Demaku i dette innlegget. 

  • Debatt

Jean Piaget som var født sent i 1800 tallet, skrev en gang; «prinsippet om utdanning i skolene skulle vært å skape menn og kvinner som er i stand til å gjøre nye ting, ikke bare å gjenta hva andre generasjoner har gjort; menn og kvinner som er kreative, oppfinnsomme og oppdagere, som kan være kritiske og verifisere, og ikke bare akseptere alt de tilbys!»

Nå i 2018 har vi ennå ikke forstått det.

Skolesystemet har sneket seg inn i barnehagene. Den verdifulle barndommen, her og nå, forsvinner dessverre mer og mer. Barnehagen ligner på en fabrikk der det forventes at barna tenker likt, og skal passe inn i A4-formatet: Barn som tilfredsstiller politikernes krav og de ansattes behov og begrensninger. Barn som klarer å sitte stille og stå lenge i kø.

Er det ikke trist hvordan vi sakte men sikkert hemmer og  «dreper» kreativiteten til barna? Nysgjerrigheten og forskeregenskapene?

Vi burde lære dem HVORDAN de skal tenke, ikke HVA de skal tenke.

Barna sitter i denne ringen fordi vi tvinger dem til det. Det er få som deltar i samtalen og til og med da får de ikke lov å snakke ferdig fordi vi må gå videre med VÅRE planer. Noen får jevnlig tilsnakk og andre blir «straffet» fordi de «ødelegger» for resten som sitter og kjeder seg!

Krav om resultater

Hvor mye er det barn lærer i slike situasjoner når de sitter og gjesper hele gjengen? Hvor mye hadde du lært hvis du hadde blitt tvunget til å sitte stille og høre på et menneske som var minst dobbelt så høy som deg? Et menneske som skal med alle sine midler plante sine egne ideer, kunnskap og «lærdom» inni hodet ditt? En voksen som sjeldent lar deg tenke selv, en som ikke helt har forstått at du faktisk har din egen væremåte og læremåte og at du IKKE er skapt til å sitte stille, uten å si noe i 40 minutter!

Klarer du det nå som voksen forresten? Å sitte helt stille i lange tider og ta imot kjedelige ting som noen andre synes er viktig for din framtid?

Barndommens egenverdi er viktig. Vi må slutte å tenke «nytteverdi» hele tiden. «Hva vil dette individet tjene samfunnet i morgen? Vi må ha realfag i barnehagen fordi Norges 15-åringer gjorde det «dårlig» på PISA undersøkelsen. Så nå må vi forberede oss fra vi blir født … Vi må ha stort fokus i språkkompetanse. Vi må gjøre det bra om 15 år … Vi gir profesjonsutøverne klare og tydelige rammer og frihet til arbeidsmetoder men vi kontrollerer dem jevnlig gjennom kartlegginger! For resultat skal vi ha!»

Det finnes nok av krav der ute og de økes med tiden. Det er opp til oss barnehagefolket å ta vare på barndommen her og nå.

Er kaos så farlig?

En dyktig lektor sa en gang; alt som gjøres i en barnehage skal kunne begrunnes faglig! Alt. Vi skal leke i barnehagen men vi skal ikke leke barnehage!

Vi bør stille oss selv spørsmålet; hvorfor jobber jeg i barnehagen? Er jeg der for å oppfylle mine egne behov eller setter jeg barna først? Er jeg der for pengene eller brenner jeg virkelig for dette her? Liker jeg å ha kontroll eller vil jeg gi barna muligheten til å utvikle seg i sin egen tempo og medvirke i hverdagen sin?

Postdoktor ved NTNU Nora Kulset har forsket på hvordan bruk av sang og musikk kan øke tilknytning, språktilegnelse og generell trivsel hos barn og voksne i barnehagen. Hun forsket på blant annet hva som skulle til for at samlingsstunden eller sangstunden skulle bli god for de minste barna. Dette kan jo sees i sammenheng med alle barnehagebarn. Hun understreker at vi bør spørre barn om de vil sitte i ringen men at de ikke bør tvinges til det. At å tillatte kaos skaper en avslappet atmosfære.. Er kaos så farlig? - spør Kulset. Og hva er vi redd for?

I følge Kulset, struktur/kaosforholdet bidrar til anerkjennelse, trygghet, samhold, positive erfaringer, deltakelse på barnas premisser og du slipper å være «politi» som sitter og passer på.

Vi bør ikke være redde for å gå utenfor planen. Det må være plass til improvisasjon og undringer, nysgjerrighet og forskerblikk innenfor en fastsatt ramme.

Ingen faglig grunn

Line Melvold (2018:24) skriver veldig varmt om en «kaotisk» samling også. Pedagogen ser at et av barna blir urolig før samlingen starter. Da legger pedagogen planene til side og møter barns behov for å bevege seg, ved å spørre hele barnegruppa; «Kan dere fortelle meg når dere sist hadde beinet bak nakken?»

Alle prøver å få det til.

Gutten som tidligere kjedet seg sitter nå og smiler- med begge beina plantet bak nakken. Han er eksperten nå, alle spør han hvordan han får det til. Hvordan denne ansatte «…tar vare på guttens verdighet, er makeløst!» Hun setter trygghet og trivsel før alt annet. Før alle krav og «skolsk» læring. Før morgendagens nytteverdi.

Hvorfor har vi samlinger? Hvor står det at vi skal/bør ha det?

Hva er den faglige grunnen til at vi har samlingsstunder?

«Sånn har vi alltid gjort det» er ingen faglig grunn! Vi må huske at barnehagen er en lærende organisasjon. Det har blitt forsket på betydningen av «lærende organisasjon» og funnene viser at mange tror det er barna som skal lære. Det er nemlig vi ansatte som skal utvikle oss hele tiden. Barn lærer uansett, men de lærer best gjennom lek og med hjelp av kompetente voksne som lar barna være medvirkende i sin egen danningsprosess!

JA til samlinger hvor alle barn blir sett, hørt, anerkjent og respektert! Fire, maksimum fem barn. Ja til samlinger på barns initiativ.

Skjer det?

Debatt

Til toppen