Førsteamanuensis Kris Kalkman ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning og tidligere justisminister Sylvi Listhaug (Frp).
Kronikk
Førsteamanuensis Kris Kalkman ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning og tidligere justisminister Sylvi Listhaug (Frp).

"Hun mener selv at hun vet hva de trenger, og setter seg selv i rollen som den «ansvarlige» voksen"

"I lys av hennes tidligere uttalelser og ut i fra et barnehagepedagogisk ståsted skal jeg synliggjøre at Listhaug ikke har grunnlag for å sammenligne seg med en ansvarlig voksen i barnehagen," skriver Kris Kalkman.

  • Kronikk

Saken om mistillitsforslag mot tidligere Justisminister Sylvi Listhaug (FrP) kunne endt med regjeringskrise. Den siste tids debatt har vært preget av sterke meninger fra både motstandere og forstandere av Listhaugs siste Facebook-innlegg. I det aktuelle innlegget anklaget Listhaug Arbeiderpartiet for å sette terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet. Listhaugs innlegg har fremmet overveldende reaksjoner, mye fordi innlegget ble publisert på premieredagen til Utøya-filmen. Den 20. mars melder Dagbladet at Listhaug har gått av som justisminister og uttrykker at «hun ikke kan være seg selv» i Justisdepartementet og at hun derfor trer av. Men, som hun sier: i fremtiden skal hun være den hun er, og ikke legge om stilen i det hele tatt.

Listhaugs kommentar om at hun ønsker å være seg selv i en stilling som statsråd burde ikke overraske. Et viktig spørsmål som bør stilles er hva hun legger i å være seg selv. Tar vi et tilbakeblikk ser vi at Listhaugs tidligere utspill inkluderer, blant annet, at hun i 2014 gikk i mot forslag om kutt i bruk av svinekjøtt i offentlige institusjoner på grunn av en økende andel muslimer i Norge. I 2015 uttrykte hun seg kritisk til reaksjoner på årets flyktningbudsjett og sa at det hersket et godhetstyranni i det norske samfunnet. Det samme året presiserte Listhaug at innvandrere og flyktninger måtte ta ansvar for sin egen integrering, og ikke skulle bli båret på gullstol. I 2016 uttalte hun at flyktninger må yte, ikke bare nyte. Hun avsluttet året 2016 med et Facebook innlegg om at norsk asylpolitikk under FrP hadde blitt lagt merke til. Hun skriver at tiden for prat er forbi – nå er det handlekraft som gjelder. Vi skal føre en streng politikk, og det betyr at de som får avslag skal ut. Enten frivillig eller med tvang. Lik og del hvis du er enig!

Listhaugs kontroversielle retorikk mot innvandrere og innvandring har vært, og er, en drivende kraft for Frp og partiets velgere. Retorikken er klar, og den er hard. Listhaug bruker gjerne forenklende uttrykksmåter som «kall en spade for en spade». Det er med utgangspunkt i nettopp slike uttrykk at jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot en bisetning hun plasserte i siste dagers kjølvann.  

Listhaug plasserer seg med sin fortolkning dikotomisk overfor de «barnslige» politikerne. Hun mener selv at hun vet hva de trenger, og setter seg selv i rollen som den «ansvarlige» voksen

Kris Kalkman

Listhaug har uttalt at hun anser bråket rundt hennes skjebnesvangre Facebook-innlegg fra 9. mars som å være et forsøk fra opposisjonen på å kneble debatten om innvandring. Hun har uttrykt at norsk politikk har blitt omgjort til barnehage og at hun forsto at det var hennes ansvar å opptre voksent. Listhaugs uttalelse om at politikk har blitt barnehage kan forstås som at hun anser Stortingets representanter som barn, som videre formodentlig skal tolkes som synonymt med umoden og urimelig oppførsel. Listhaug plasserer seg med sin fortolkning dikotomisk overfor de «barnslige» politikerne. Hun mener selv at hun vet hva de trenger, og setter seg selv i rollen som den «ansvarlige» voksen; i et landskap av «uansvarlige».

I lys av hennes tidligere uttalelser og ut i fra et barnehagepedagogisk ståsted skal jeg synliggjøre at Listhaug ikke har grunnlag for å sammenligne seg med en ansvarlig voksen i barnehagen. Jeg gjør dette ved å problematisere hennes utspill i lys av barnehagens grunnverdier der voksne har et overordnet ansvar for å gi omsorg, plikt til å utvikle toleranse og forståelse for mangfold og vise tillit til både barn, foreldrene og det øvrige samfunnet.

Slik deltakelse innebærer at voksne og barn skal samarbeide i det å danne et «vi-fellesskap» der samhold og solidaritet skal stå sentralt.

Kris Kalkman

Barnehagen er en av Norges mest sentrale sosiale arenaer der, ifølge rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver, barn skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Voksne i barnehagen skal bidra til å legge grunnlaget for barnas evne til å tenke kritisk, handle etisk og vise solidaritet. De voksne som jobber i barnehagen har et samfunnsmandat som tilsier at de, i samarbeid og forståelse med hjemmet, skal ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver presiserer at barnehagens voksne har et ansvar i det å lede barna på veien til selvstendig og ansvarlig deltakelse i det norske demokratiske fellesskap. Slik deltakelse innebærer at voksne og barn skal samarbeide i det å danne et «vi-fellesskap» der samhold og solidaritet skal stå sentralt, verdsettes og gis mening gjennom handling og samhandling. I de enkelte barnehagenes vi-felleskaper skal voksne bidra til at møter mellom voksne og barn skal være etisk der alle parter er med på å utvikle verdier og normer som er viktige for både den enkelte og for fellesskapet.

Barnehagen spiller en viktig rolle i å fremme både barnas og voksnes tilhørighet til samfunnet, natur og kultur. I barnehagen skal de voksne legge til rette for at barna kan få delta i beslutningsprosesser og utvikling av felles innhold. Barna skal støttes opp i det å gi uttrykk for sine synspunkter og skape mening i den verden de lever i og er en del av. Dette innebærer å ta barna på alvor og gi tillit til deres meninger. Gjennom gjensidig samspill, dialog, lek og utforsking skal de voksne i barnehagen bidra til at barna utvikler etisk og kritisk vurderingsevne som brukes i tiden der de forventes å yte motstand og handlingskompetanse. Et viktig mål med barnehagen kan sies å være at de voksne skal bidra til at barna har mulighet til å dannes til moralske borgere som kan delta i samfunnet og akseptere at dette er mangfoldig med plass til enhver. De voksne som jobber i Norges barnehager har dermed et stort etisk ansvar med omsorg for barn, toleranse for mangfold og tillit til hverandre som kjerneverdier.

Respekt for forskjellighet og positive holdninger til å leve sammen i fellesskap blir viktige for å mestre den komplekse hverdagen som både de voksne og barna møter i barnehagen.

Kris Kalkman

Kristin Rydjord Tholin presiserer at de etiske begrunnelser for de voksnes handlinger i barnehagen kommer til syne gjennom deres arbeid med barna, kolleger og foreldrene. Holdningene som de har med seg skal ikke være tilfeldige, men gjennomarbeidet og velfundert. De voksnes omsorg kan bli sett på som et ønske om å sørge for og ivareta barnas behov med nestekjærlighet og solidaritet plassert i senter. De som jobber i barnehagen merker at økt mangfold og individualisering i det norske samfunnet gir behov for en bredere demokratiforståelse. Respekt for forskjellighet og positive holdninger til å leve sammen i fellesskap blir viktige for å mestre den komplekse hverdagen som både de voksne og barna møter i barnehagen. De voksne som jobber i barnehagen skal bidra til å fremme respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold. Voksne skal bidra til at barna skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på. Kort sagt, barna og voksne skal oppleve toleranse gjennom gjensidig samspill og utprøving av ulike sannheter og sannhetskriterier. Men hva skjer når de voksne fremmer kun en sannhet og kun ett sett med vurderingskriterier? Hva skjer hvis autoritetene, det vil si voksenpersonene, ikke bekrefter at det finnes rom for mangfold?

Tillit kan forstås som et grunnleggende kjennetegn ved mennesker ettersom vi er avhengige av hverandre. Vi er nødt til å stole på hverandre! Mistillit derimot oppstår når barna opplever at de «ansvarlige» voksne ikke positivt bekrefter det de egentlig har sagt, lovet og gjorde tidligere. Saken om mistillitsforslag mot tidligere Justisminister Sylvi Listhaug kunne endt med regjeringskrise. Det gjorde det ikke. Hun har gått av, og meninger er delt. Det som jeg stiller meg undrende til er at hun anser norsk politikk som barnehage og at hun mener at det var hennes ansvar å opptre voksent. Den jobben som de voksne gjør i barnehagen, og ansvaret som de har for barn og for samfunnet burde, mener jeg, på ingen som helst måte karakteriseres og brukes i et politisk og etisk kontrovers som Listhaug selv har initiert. Der ansvarlige voksne i barnehagen arbeider dag inn og dag ut mot en felles forståelse for respekt for forskjellighet og positive holdninger til å leve sammen i fellesskap, anser jeg derimot Listhaugs uttalelser som konservative og høyrepopulistiske der hun fremmer et innvandringsfiendtlig bilde, med lite rom for mangfold. Der de voksne i barnehagen skal ivareta barnas rett til medvirkning ved å legge til rette for og oppmuntre til at barna kan få gitt uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet bruker Listhaug en retorikk som er karakterisert av ytringer som angriper og stigmatiserer mennesker eller grupper basert på hvem de er og hvor de kommer fra. Der de voksne i barnehagen skal bidra til at barna skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på, sier Listhaug at innvandrere og flyktninger må ta ansvar for sin egen integrering, de skal ikke bæres på gullstol.

Listhaug bruker gjerne forenklede måter å uttrykke seg på og hun sier selv at i fremtiden skal hun være den hun er, og ikke legge om stilen i det hele tatt. Jeg er sterkt imot hennes valg av ord og de verdiene hun står for. Men, Listhaug har rett til ytringsfrihet og den skal jeg forsvare. Likevel kommer retten til ytringsfrihet med en pris. Særlig i et demokratisk landskap som Norge. I barnehagen lærer vi barn at de har rettigheter. De har rett til å uttrykke seg, si sin mening og at de voksne i barnehagen er lovpålagt å ta hensyn til barnas mening. Listhaug har skapt mistillit blant «barna» og «barnehage» og begge opplever at Listhaug som «ansvarlig» voksen ikke lengre kan bekrefte det hun egentlig som statsråd var pålagt å gjøre. Listhaugs retorikk har over lengre tid angrepet en fundamental rettighet nemlig at alle i Norge skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på. Både barna og voksne skal oppleve toleranse gjennom gjensidig samspill og utprøving av ulike sannheter og sannhetskriterier. Saken om mistillitsforslag har fremmet en klar ytring: toleranse for forenklende stigmatiserende uttrykksmåter er nådd.

Debatt

Til toppen