Illustrasjonsfoto. Gutten på bildet har ingenting med personer i teksten å gjøre.
Illustrasjonsfoto. Gutten på bildet har ingenting med personer i teksten å gjøre. (Foto: Getty Images)

Han mistet troen på seg selv i første klasse

Jeg har en gutt på snart 7 år som gledet seg til å starte på skolen. Han gledet seg til lekser og til å bli kjent med nye barn og voksne.

  • Politikk

I barnehagen var han en sosial og selvsikker gutt, som i løpet av årene hadde utviklet seg helt normalt. Han lå til og med litt lengre fremme i utviklingen, som nok var på grunn av at han er født tidligere på året.

Med god ballast fra barnehagen, og med voksne som trodde på han, startet han med godt mot på skolegangen sin høsten 2017.

Fikk tidlig stempel

Det skulle dessverre vise seg at det å begynne på skolen ikke var sånn han forventet seg. Det ble tidlig krav om at de skulle sitte mye i ro og høre etter, gjøre lekser og bli hørt i dem.

Hele tiden ble han vurdert: Lapper med hva han var god til de forskjellige ukene – og hva han måtte øve mer på – ble sendt med hjem og måtte gjennomgås med foreldrene.

Han fikk også ganske tidlig forskjellige «stempel», som for eksempel om å være den i garderoben som roter mest, og den som sutrer mest når barna erter han «for han har jo tross alt vært med på det,» som læreren antyder. I tillegg måtte han «stå over» den første gymtimen og heller sitte og se på. Da fikk han stempel som klassens «bråkmaker».

Jeg ser heller at man kan redefinere det: dette er en gutt som har gått fra å være en selvsikker gutt til å være veldig usikker på seg selv i nye situasjoner i skolen. Som pedagog selv har jeg alltid jobbet ut i fra prinsippet om at «det fins ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig.»

Heldigvis er jeg barnehagelærer

Som mor har jeg fått utallige telefoner fra kontaktlærer om at han er unormalt ukonsentrert og trøtt. Hun har også slengt ut forslag til diagnoser på sønnen min – som hun tror/mener han kan ha – uten at noe tiltak et blitt satt i verk i klassen. Selv om jeg har motsatt meg dette, og sagt at hun ikke har rett til å «slenge» ut diagnoser, tar hun det ikke til seg. Bare sier at jeg godt kan lese om det og vurdere selv.

Heldigvis er jeg barnehagelærer av yrke, og kjenner godt til arbeid med barn med atferdsvansker. Verre er det nok med de foreldrene som ikke har det. De har kanskje fått en unødig grunn til bekymring.

Jeg kjenner jo sønnen min som en helt annen enn det læreren beskriver. Hva skal man tro? Har de tatt feil i barnehagen? Selv som pedagog blir man usikker i en situasjon som omhandler ens eget barn. Jeg kjenner at jeg kommer til kort.

Der er veldig trist å tenke på at på denne tiden i fjor hadde jeg en gutt som gledet seg til å begynne på skolen, som nå ikke ser noe vits i det og som har mistet troen på seg selv.

Jeg håper at dette neste halvåret blir bedre for min sønn. Jeg venter fortsatt på telefon fra skolen om hva som blir videre oppfølging for han, da de skulle starte observasjon før jul.

Reform 97

Min ærlige mening som mor og pedagog er at ikke reform 97 skulle trådt i kraft. Barna skulle fått et ekstra år i «førskole», med barnehagelærerpedagogikk som har mye mer fokus på læring gjennom lek.

Som barnehagelærer opplever jeg at det blir mer og mer forventninger og «krav» til barn i barnehagealder også. Hva skjer med utdanningssystemet? Det virket på meg at det går feil vei med tanke på forbedring? Er det sånn at vi skal bare godta, at det nærmest er en forventning fra skolen at alle barn som begynner i første klasse kan både skrive, lese og sitte i ro lengre perioder uten friminutt?

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter. 

Debatt

Til toppen