Et undringsskapende hverdagsøyeblikk i et møte med noe så sjeldent som et barn

Jeg sitter på kontoret på en av de fem barnehagene jeg er enhetsleder for. Jeg har nettopp begynt så det er ikke mange barn som vet hvem jeg er. Forbi kontoret der jeg sitter kommer det to barn, et søskenpar. Ei jente på to år sammen med sin stødige storesøster på fem. Sammen med dem kommer deres trygghet i denne merkelige tiden hvor de to er de eneste barna i barnehagen, nemlig en ansatt i barnehagen. De forteller ivrig om hva de har laget sammen med den ansatte. De forteller ivrig og begeistra før storesøstra etter hvert spør hvem jeg egentlig er. Hun er ikke så opptatt av svaret, hun skal videre og vise fram det de har laget til styreren, som de kjenner godt.

Jeg blir sittende igjen med et smil. Det er rart med det. En malt eggekartong i hendene på en toåring og en femåring gjør noe med deg. To stolte, glade, fornøyde barn som takket være bevisste og profesjonelle ansatte nyter annerledes dager. Det gjør helt klart noe med den ansatte også, hun virker egentlig like stolt, glad og fornøyd.

Noe mangler

Det er lite som er så stille som en barnehage uten barn. Så slår det meg, styrerne i barnehagene har begynt å ha på radio på kontorene sine. De ansatte som gjør litt praktisk mens de ytterst få barna som er der leker, har på radio. Det mangler noe, ikke støy, men lyd. Det mangler lyd av barn, det mangler lyd av barn som leker, krangler, roper, synger, løper, slåss, ler.

Barna. Det er dem vi er på jobb for. Det er for nettopp slike møter jeg sitter i møter med ansatte, styrere, kommunalsjefen, rådgivere, rådmann og ordfører. Det er for at barna skal ha en best mulig barnehagehverdag.

Hva gjør vi da når barnehagehverdagen har tatt en pause? De ansatte jobber. For barna. Det kan være for sine egne barn eller barna i barnehagen. De leser faglitteratur. De spiller inn bursdagshilsener til barna som har bursdag når det ikke er barnehagehverdag. De skriver planer. De har digitale avdelingsmøter, ledermøter. De strikker dukkeklær. De hjelper sine egne barn med skolearbeid. De hjelper sine egne barn med å beholde en hverdagsrytme i en verden som har kommet litt ut av rytmen sin.

Vi har møter på nye arenaer, vi har møter med nytt innhold, hvordan kan vi bruke denne situasjonen til det beste for barna? Fokuset er for barna. Vi ringer foreldre og barn. Vi bryr oss om familiene vi ikke er fysisk tilgjengelige for akkurat nå.

Står sammen 

Vi ruster oss for en dag å komme tilbake til barnehagehverdagen. Hvor det igjen er helt naturlig at barn som passerer kontoret og med stor entusiasme og iver, forteller om ting de har laget til en, for dem, fremmed mann som de ansatte helt klart kjenner. En barnehagehverdag fylt av lyd, lyd som til tider er på grensa til støy, men det er lyden av barn. Det er lyden som hører hjemme i barnehagehverdagen.

Vi står sammen i dette helt til verden har funnet igjen en rytme, og vi igjen sitter sammen og reflekterer over disse barna som utgjør det viktigste i en barnehagehverdag.