«Ordene har makt, både det vi sier og det vi ikke sier, og blikket, som barn tidlig kan gjenkjenne, kan gi følelsen av å bli akseptert eller ikke,» skriver Astrid Ladderud.
Kronikk
«Ordene har makt, både det vi sier og det vi ikke sier, og blikket, som barn tidlig kan gjenkjenne, kan gi følelsen av å bli akseptert eller ikke,» skriver Astrid Ladderud. (Foto: Getty Images (illustrasjonsfoto) )

Er vi fargeblinde?

«Hvorfor kjennes det som en fornærmelse mot jenter å gå inn i en lekebutikk i dag?  Begrenser vi barnas rettigheter med fargekoder?» spør barnehagelærer Astrid Ladderud.

  • Kronikk

En liten del av lekebutikken er rosa, en konform rosa verden viser oss hva jenter bør like.

Oda leker med brorens biler i skjul, forstår ikke, kan slett ikke forstå, hvorfor ikke hun kan når han kan. Hun skal også kjøre bil når hun blir voksen.

Hun leker med gutter også, og noen voksne sier i barnehagen; «leker du med gutter du da, Oda?» som om det er noe rart med det. Hun som ikke har tenkt over det en gang. Oda bare leker med dem som vil leke det samme.

Det viser seg at hun er «fargeblind», og takk og lov for det. Hun ser ikke kjønnsfarger, hun ser bare mennesker hun passer sammen med.

Inngrodde fargekoder

Det finnes kjøreregler for markedsføring i Norge, at den ikke skal rettes mot kjønn. Men å snike inn kjønnsklisjeene ved hjelp av inngrodde fargekoder, aksepteres. Den rosa delen av butikken er forholdsvis liten. Det kan fortsatt være mindre rom for en jente å være menneske, en samfunnsaktør. Greit med rosa også, men det smaker ikke godt med overdrivelser.

Små barn liker å ha noe å dra etter seg, eller noe å skyve foran seg. Hvorfor har vognene i nærmeste lekebutikk kun vært rosa i et par år nå?

Har vi gjennom vår kultur indirekte lært barna våre de aksepterte fargekodene før de kan telle til 10? Er vi ubevisste til fargekoder vi omgir oss med, begrenser vi barnas handlingsrom.

Astrid Ladderud, barnehagelærer

Ola på 3 år leter ikke etter en dukkevogn en gang, bare en vogn å trille foran seg. Han har heller ingen valgfrihet.

Farger kan være uttrykk for følelser og stemninger, kan gi energi og mot, eller virke beroligende eller oppmuntrende. Det er sant at vi sjelden ser gutter tegne en rosa strek på et ark i barnehagen. Har vi gjennom vår kultur indirekte lært barna våre de aksepterte fargekodene før de kan telle til 10? Er vi ubevisste til fargekoder vi omgir oss med, begrenser vi barnas handlingsrom.

Flere menn – økt likestilling?

Barnehagen har et samfunnsmandat som blant annet bygger på FNs barnekonvensjon om rettigheter. I artikkel 1 i FNs erklæring om menneskerettigheter, står det at: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.

I rammeplan for barnehager, under nærmiljø og samfunn står det; at barna skal oppmuntres til å medvirke i egen hverdag og utvikle tillit til deltakelse i samfunnet.

I rapporten Hvem skal trøste Knøttet - hvem kan endre mønsteret? (2014, statusundersøkelse om likestilling i barnehagen) er et av spørsmålene om barnehagen aktivt har gjort noe selv for å øke andelen menn blant ansatte, underforstått at det i seg selv skulle fremme likestilling. Så enkelt tror jeg ikke det er. Med begge kjønn representert i personalgruppa tror jeg det er muligheter for å videreføre stereotype rollemodeller her som ellers i samfunnet. Jeg har hørt at det kan forekomme i barnehager at kvinnelige ansatte gjør mer rutinearbeid enn mannlige ansatte. Han derimot får være fysisk aktiv og herje med barna, for det er jo så bra for barna.

Undersøkelsen har også eksempler på at ansatte under intervjuet sier at de opplever at menn i barnehagen blir mindre stressa, er løsningsorienterte, og slik tilfører barnehagen noe bra. Den sier ingenting om den mannlige ansatte tilfører kvalitet, bare at han altså tolkes som at han forholder seg roligere i stressede situasjoner. Det vil si at menn i barnehage, som ellers i samfunnet, forventes av oss kvinner å ta vare på flokken, at han tar samfunnsansvar, i dette tilfelle for barnegruppa som representerer samfunnet i miniformat.

Må være gode rollemodeller

Det kan også virke som at den samme undersøkelsen har definert mange bordaktiviteter som feminine uttrykk, noe jeg er forbauset over. Verken tidligere eller nå er min erfaring fra barnehage at for eksempel perling og veving tenkes på som bare jenteaktiviteter.

Uten holdningsarbeid både i forhold til barn og voksne i barnehagen, tror jeg barnehagens arbeidsmiljø kan bli genusfeller (ideen om hva som oppfattes som feminint og maskulint), selv om begge kjønn er representert personalmessig.

De voksne i barnehagen må jobbe for å bli gode modeller for barna og påvirke dem til å velge ut fra interesser og kjemi.

Ordene har makt

Det er en stor misforståelse at bare jentebarn liker det som glitrer og skinner.

Jeg husker gutten på fire år som syntes søsteren var så heldig fordi hun fikk ting som glitret. Eller den fem år gamle gutten med dinosaurusbilde på genseren, som ser at det glitrer i mønsteret idet han hopper av huska, og hvordan han nyter oppdagelsen av at det er solstrålene som får det til å gnistre. En liten personlig, men stor realfagsopplevelse for gutten i barnehagen. Det som er blankt eller skinner, er fenomener som fascinerer, uavhengig av kjønn. Takk og lov at det lages ting til gutter også som kan ha denne effekten.

Det er ikke bare jenteverdenen som begrenser. Ordene har makt, både det vi sier og det vi ikke sier, og blikket, som barn tidlig kan gjenkjenne, kan gi følelsen av å bli akseptert eller ikke.

Født inn i en rosa idé

Det står i rammeplanen for barnehager at vi skal være opptatt av likestilling. Da må voksne jobbe med begrensningene vi omgir oss med i fargekodene.

I boka, Gi barna 100 muligheter i stedet for 2, beskrives likestilling slik; «å gi alle mennesker, store og små, like muligheter, rettigheter og plikter, uansett kjønn».

Astrid Ladderud, barnehagelærer. Foto: Privat

Jentebarn er født inn i en rosa idé. En kan ikke kjøpe inn klær til det nye barnet før en vet kjønnet. Jenter blir foret med en idé fra barnehagealder om at å være prinsesse er det høyest oppnåelige. Men det eneste en prinsesse får kred for er at hun er søt og pen. En prinsesse trenger ikke si stort. Det etterlyses ikke hva som bor inne i en prinsesses hode.  Små jenter går i rosa brusekjoler og bruseskjørt hver dag i barnehagen, det som før var en pyntekjole. Ikke noe galt i og for seg å dyrke det feminine, så lenge jenta vil det selv og det ikke går på bekostning av retten til å være handlende, tenkende, reflekterende, pågående med gjennomslagskraft, være en Supergirl. Vi skal ikke ta fra jentene Barbieverdenen om det er den de liker, men kanskje kan Barbie utstyres med et sverd i stedet for nye sko eller sminke, og Batmandukker kan bli tildelt noen myke verdier.

Gutter får ikke på samme måte kred for å være kledd som prins, det er heller ikke noe de trakter etter vanligvis. Guttene slipper den snevre prinserollen i det daglige. Eller er det slik at guttene med det mister en modell i rolleleken, og at prinsen kunne vært en mykere og vennligere modell for guttene enn en hardtslående helt som rollemodell?

Pippi er uavhengig, selvstendig og tøff, og jeg syns det er på tide at hun flytter inn igjen i barnehagen, og utfordrer det rosa pyntehierarkiet.

Språket avslører oss

Ordene har makt, både det vi sier og det vi ikke sier, og blikket, som barn tidlig kan gjenkjenne, kan gi følelsen av å bli akseptert eller ikke.

Astrid Ladderud, barnehagelærer

I vårt samfunn har vi beveget oss bort fra kjønnskategoriserte yrkestitler, vaskehjelp (underforstått kvinne) nå renholder, fra sykesøster til sykepleier, fra helsesøster til helsepleier, fra frøken til lærer, fra brannmann til brannkonstabel og slutta med titler som bestyrerinne og sykepleierske. Men fortsatt i 2019 finnes det pedagoger i barnehage (med 3-4 års høyskoleutdanning) som synes det er koselig at barna kaller dem for tante.

Det finnes genusfeller (ideer om hva som er maskulint og feminint) i språket hos den mest bevisste. Tenk hvor lett det er å bruke kjønnsrettede «knagger» i samtaler med barn, som: «Er det mamma som har bakt eller?» og «Kanskje pappa kan reparere den?» Eller, at vi lettere kan påkalle gutters oppmerksomhet ved å snakke til dem som flokkdyr. Du hører langt sjeldnere, eller aldri, at en beskjed begynner med: «Jenter, nå skal vi,» også videre.

Hva betyr det? At jenter lettere ses på som enkeltstående individer (og må behandles individuelt fordi de er litt sarte?), mens guttene skal være tøffe og takle en fellesbeskjed?

Språket avslører oss. Kan vi gjøre barna, gutter og jenter, mer til subjekter i eget liv gjennom det språket vi bruker til dem?

Hvis vi ser barnet som et subjekt ser vi et menneske. Det betyr at alle har rettigheter til å være søt, snill, flink, tøff, morsom, fantasifull, sterk, god.

Må handle på tvers av det forventede

Å jobbe med likestilling i hverdagen er det samme som å gi gryende forståelse for demokratiske rettigheter og samfunnsengasjement seinere i livet.

Vi må prøve å gjennomskue trikset med genusfellene de har lagt ut i lekebutikkene, og handle på tvers av det forventede både til gutter og jenter, eller handle mer miljøvennlig, på loppemarkeder, som er fri for kjønnsdelt lekesortering.

Barnehager bør inspirere leken med Barbie og Batman, utstyre dem med nye rekvisitter, og øke barnas handlingsrom og jobbe med holdninger til kjønnsroller i personalgruppa.

Vårt samfunnsmandat i barnehagen er ikke å begrense barna, men å fremme demokrati, mangfold og gjensidig respekt, likestilling, bærekraftig utvikling, livsmestring og helse (Rammeplan for barnehager).

Litteraturliste:

- FNs barnekonvensjon

- Rapport, Hvem skal trøste Knøttet? (2014 – (statusundersøkelse om likestilling i barnehagen)

- Boka, Gi barna 100 muligheter i stedet for 2 (2009)

- Rammeplan for barnehager

Debatt

Til toppen