- Jeg har full forståelse for at noe er vanskelig og at det oppleves uforutsigbart for mange, men vi må også bli flinkere til å prate høyt når det går bra. Er det feil å si at vi faktisk får det til å fungere? Skriver Linn Jardine Torgersen.
Blogg
- Jeg har full forståelse for at noe er vanskelig og at det oppleves uforutsigbart for mange, men vi må også bli flinkere til å prate høyt når det går bra. Er det feil å si at vi faktisk får det til å fungere? Skriver Linn Jardine Torgersen. (Foto: Privat)

«Er det feil å si at vi faktisk får det til å fungere?»

I disse koronatider har jeg registrert at det ofte blir omtalt i media om vanskelige arbeidsforhold i ulike barnehager, som følge av smittevern og tiltak for å følge smittevernsveileder for Covid-19.

  • Blogg

Det jeg har lagt merke til er at negative opplevelser ofte får en stemme i media. 

Jeg har full forståelse for at noe er vanskelig og at det oppleves uforutsigbart for mange, men vi må også bli flinkere til å prate høyt når det går bra. Er det feil å si at vi faktisk får det til å fungere? Ikke bare til å fungere, men at det går bra, veldig bra! Mangel på tid har alltid vært der. Har vi vært for opptatte til å se det? 

Hva nå? 

Da nyheten om stenging av landets barnehager kom, vil jeg tro at mange barnehageansatte fikk sjokk. Hva nå?

Da jeg mottok nyheten, sto jeg i skogen og hadde glade, ivrige barn rundt meg. Vi lekte, utforsket og hadde nesten ikke tid til å spise engang! Men så skjedde det. Vi fikk det. Tid. Masse tid! For noen ble tiden framover et friskt pust i hverdagen, der man har hatt all verdens med tid, tid til hverandre. Mens for andre har det blitt for mye tid. En vond tid. 

Det ble diskusjoner, fagprat og mye synsing fra alle kanter. Det var mye frykt. Jeg kjente også på denne frykten. Jeg skulle selv sende min 1-åring på tilvenning i barnehage, og jeg skulle starte på arbeid igjen etter flere uker med hjemmekontor.

Jeg fikk raskt kjenne på mye som var det motsatte av frykt. Jeg fikk kjenne gleden over å se barna i barnehagen igjen, gleden over å få være sammen, gleden over en tilvenning som gikk over all forventning, gleden over engasjerte ansatte som var der for min sønn og gleden for at jeg fikk være der for barna på min arbeidsplass. 

Det var små barnegrupper, kohorter, hvor fast ansatte fulgte sin kohort og var sammen med dem gjennom hele dagen. Barna har gjennom denne perioden hatt den ansattes fulle oppmerksomhet, og vi så raskt at dynamikken i gruppene ble annerledes. Det var aktive voksne som var der for barna og kunne støtte, veilede, trøste og leke med dem. Det var alltid et fang ledig og dagene var ikke lengre preget av «jeg skal bare». Man hadde tid!

Vi plasserte fire kohorter ute i skogen med lavvoer, gapahuker og naturlekeplass som base. Der var de eldste barna og fire ansatte, hvor to og to kohorter samarbeidet. Erfaringsvis så har de eldste barna i barnehagen trengt mer utfordringer og blitt lei den siste tiden fram mot sommeren og skolestart. I skogen har ingen hatt tid til å bli lei. Tenk å kunne starte dagen rundt bålet med et rykende varmt ostesmørbrød mens latteren sitter løst, og man snakker om alt mellom himmel og jord. Hvor dagen raser av gårde med lek, utforskning og nye relasjoner blir skapt, og der barn lærer noe nytt om seg selv og verden rundt seg. Der man som ansatt har tid til hvert enkelt barn gjennom hele dagen og ikke trenger ta hensyn til at alle «skal bare». 

Tenk å kunne starte dagen rundt bålet med et rykende varmt ostesmørbrød mens latteren sitter løst, og man snakker om alt mellom himmel og jord.

Må finne tid

Igjen så har man hatt tid! Jeg sier ikke at dette ikke er momenter vi arbeider med ellers, for det gjør vi. Hver eneste dag, men dagene har for få timer. Dagene blir ofte preget av «tids-tyver» som møter, spesialpedagogisk arbeid, planlegging, kurs og «skal bare». Så hvordan skal vi klare å beholde denne arbeidsmetoden når vi aldri er nok ansatte i kjernetiden? Når skal bemanning i barnehagen være på et slikt kvalitativt nivå slik at det ikke lengre heter «tids-tyver», men ressursarbeid? 

Denne tiden har vært helt fantastisk!

Nei, vi har ikke hatt muligheten til pauser. Ja, vi har selvfølgelig arbeidet kontinuerlig med smittevern. Ja, vi pedagoger arbeider fulle dager. Ja, vi arbeider overtid på ettermiddagene for å få gjennomført plantiden. Og ja, vi blir sett og hørt av styrer, og vi lager veien mens vi går.

Vi kan selvfølgelig ikke fortsette slik til all tid, vi har en profesjon å ta vare på, en profesjon å være stolte av og en profesjon som vi må løfte fram. Men kan vi ikke bare stoppe litt opp og kjenne litt på pulsen, gleden og øyeblikkene? Kjenne på at det er dette som er det viktigste? Tiden med barna. 

Så nå må vi finne tid, tid til å være sammen med barna, men samtidig løfte fram verdens viktigste yrke - å være ansatt i barnehage! Og tid til å få verdens viktigste verdier til å vokse. Barna! 

Debatt

Til toppen