Populær stemme: Barnehagelærer Stian Pedersens kronikker om barn blir svært godt mottatt. Her er han på jobb, med to toåringer i Trollskogen barnehage.
Populær stemme: Barnehagelærer Stian Pedersens kronikker om barn blir svært godt mottatt. Her er han på jobb, med to toåringer i Trollskogen barnehage. (Foto: Privat)

En lang og følelsesladet reise

Stian Pedersen var bråkmakeren som ble barnas helt og talerør.

Stian Pedersen er kronikkforfatter og pedagogisk leder i Trollskogen barnehage.
Stian Pedersen er kronikkforfatter og pedagogisk leder i Trollskogen barnehage.

Barnehagelærer, førskolelærer, småbarnspedagog. Kjært barn har mange navn. Til og med barnehageonkel er en betegnelse som ikke plager meg, det har det egentlig aldri gjort. Jeg kan forstå de som mener det motsatte. At føler det som nedverdigende. For meg er betegnelsen barnehageonkel noe som vitner om tillit fra foreldre og ikke minst barna. Man kaller ikke en man ikke stoler på for dette, og at man faktisk i bunn og grunn er utdannet, er noe ingen kan ta fra deg.

Jeg drømte om å bli profesjonell fotballspiller, men er likevel meget fornøyd med det yrket man havnet i. Veien var lang og jeg har vært ærlig ovenfor familie og venner om at jeg hadde mange problemer i barndommen, ungdomstiden og i tidlig voksen alder. Et problembarn og en bråkmaker, stadig i konflikter. Stadig ute av stand til å komme noen vei i livet. Videregående skole tok en evighet å komme igjennom på grunn av et fravær som var større enn fraværet av solen under sommeren her i nord.

Interesser og ikke minst personlige egenskaper er kriterier man ikke skal kimse av. Jeg hadde en rådgiver på videregående som aldri ga meg opp. Under en av våre 5000 samtaler (jeg var mer på hennes kontor enn i skoletimene), ba hun meg ta en test som i hovedsak dreide seg om interesse. For å skape motivasjon for å få meg til å fullføre skolen. Å jobbe med barn var tingen for meg. Jeg endte derfor etterhvert opp på barnehagelærerstudiet.

Dette snudde interessen for skole og yrkeslivet totalt på hodet for min del. Dette var interessant. Ikke minst; dette var MEG. Jeg fant meg selv i dette studiet. Etter mange år med umotivert skolegang, var det selvsagt ikke så lett helt i starten. Karakterene første studieår var ikke all verden. De lot vente på seg, og det var ikke før det siste og avgjørende studieåret at de virkelig gode karakterene kom.

Jeg hadde forstått mye mer. Forstod pedagogiske teorier og gjorde de til mine egne, med mine egne metoder. Noen tror kanskje at jeg er kritisk til mye av opplegget som studiet tilbyr, men det stemmer absolutt ikke. Fantastiske lærere, ledere og praksiskonsulenter har bidratt til selve grunnlaget for mine viktigste verdier inn i yrket.

De første årene etter endt utdanning gjorde man veldig mange feil. Det er jeg ikke redd for å innrømme i det hele tatt. Det positive er at man lærer av sine feil. At man har selvinnsikt til å innrømme disse og ikke minst innse dette for seg selv, tror jeg har vært meget viktig for den videre utviklingen. I stedet for å gjemme seg bak feilene, til man til slutt når et punkt der man har innbilt seg selv at de ikke har eksistert.

Jeg er glad i barn. Jeg elsker barn og er helt enig i at man skal yte profesjonell omsorg. Jeg kan helt ærlig og med hånden på hjertet si at det aldri har vært noe problem. Fordi jeg har blitt oppriktig glad i alle barn jeg har jobbet med. Det gjør vondt langt inne i hjerteroten når de er triste og sorgfulle.

Jeg kjenner smerten i min egen fot om de har falt og slått seg. Jeg blir så glad at hele kroppen roer seg ned av lettelse når ting ordner seg for barna. Jeg ler med hele magen når de ler. Spesielt når de ler av de rare, små tingene som vi voksne har glemt å finne gleden i. Når de gode latterkulene oppstår.

Jeg observerer når jeg ikke er aktiv i leken. Jeg ser, også når det kan se ut som at jeg ikke gjør det. Jeg lytter, både når barna snakker til meg og når de snakker til hverandre. Ser og lytter etter utvikling. Ser og lytter etter konflikter eller gode løsninger de finner sammen. Ser og lytter for å vite når jeg skal gripe inn og når jeg bør la være. Språkvansker, sosiale vansker, utvikling innen fin- og grovmotorikk.

Alt bør og skal observeres. Jeg gjør det ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Jeg har et oppriktig ønske om å forstå barn. Alle barn i alle aldre. Kanskje er det derfor jeg setter ord på deres følelser og meninger. Som et talerør. Forhåpentligvis et talerør som greier å formidle det de ønsker.

Jeg setter alltid barna foran meg selv. Alltid og uten unntak. Jeg står fast med meningen om at vi er inne i en hastekultur der ting skal skje mer med kvantitet enn med kvalitet. Barn behøver kvalitet, og det er viktigere enn mangfoldet. Mye viktigere. For stort mangfold betyr for mye voksenstyrt. Barn trenger frihetsfølelsen, friheten til å velge. Selvsagt er de planlagte aktivitetene vi har i barnehagen viktige. Og det er viktig at enkelte ting er planlagte og voksenstyrte, da de i tillegg til allsidig utvikling, er bra for utviklingen med tanke på skolestart. Der må man nemlig delta, om man vil eller ikke.

Man har de spontane og mer fleksible aktivitetene som man også kan fylle dagen med. De aktivitetene man kan sette opp for barna, der de som ønsker det kan velge å delta. Alt fra "rødt lys" ute på lekeplassen til sangleker innendørs. Vi kan og bør sette opp slike mangfold. Med friheten til å velge ved mange anledninger. Friheten til å avgjøre selv om man har lyst og ikke minst energi til å delta. Akkurat nå.

Du kan følge Stian Pedersen på bloggen hans; Barns følelser.

Hvorfor i all verden skulle barna bli mer slitne av aktiviteter som vi voksne fyller dagen med? I forhold til de som de velger selv? De er jo høyt og lavt hele dagen, jo. Klatrer i trær, løper opp og ned trappa til sklia. Sykler så mange ganger rundt omkring på uteområdet at de enkelte dager kanskje oppfyller kravene til et aldri så lite minimaraton. Jo, de valgte det selv. De hadde interessen for det.

De hadde lyst til å gjøre det, akkurat der og da. Jeg er overbevist om at man bruker mindre energi da. Man blir mindre sliten. Man kan bruke seg selv som eksempel. Jeg blir mye mindre sliten av å lese hundre sider med småbarnspedagogikk enn jeg blir av å lese hundre sider om planting og gjødsling.

Prinsippet er det samme. Hundre leste sider. Men interessen var kun på det ene temaet. Ingenting vondt ment om planting og gjødsling, dette handler kun om personlige interesser. Og som sagt, av og til må også barn gjøre aktiviteter, selv om det ikke er av største interesse. For deres egen utvikling og deres eget beste. Avgjørelser som de ikke alltid kan ta selv. Det er mangfoldet som bekymrer meg litt av og til. En hastekultur der vi voksne skal rekke å få gjort så mye, at barna ofte blir dratt med i dragsuget. Friheten til å velge har mye å si for hvor mye energi vi bruker på det vi gjør.

Vi må lære oss selv at vi er gode nok. Både vi som jobber i barnehagen, men også vi som er foreldre. Det er kjempeflott å ta med barna ut på morsomme og allsidige aktiviteter på ettermiddager og i helgene. Men i det øyeblikket det blir for mye, at vi presser oss ut i aktiviteter med for høyt tempo både for barna og oss foreldre. Da er vi ikke tro mot hverken oss selv eller barna. Enkelte ganger er det faktisk helt okey å sitte og se på minstemann som leker for seg selv med bilene i et fredfullt hjørne. Vi er ikke dårlige foreldre av den grunn, og barnet tar absolutt ikke skade av det.

Jeg er ikke perfekt. Det kommer jeg aldri til å bli heller. Det er kanskje noe av det mest fascinerende med barnehageyrket. Jeg mener at man kan aldri bli perfekt, men man kan alltid bli bedre. Og det er motivasjonen min, og forhåpentligvis for mange flere der ute. Reisen var lang og fylt med både gleder og tårer. Men jeg ville ikke ha vært den forut.

Hva inspirerte deg til å jobbe med barn? Del din historie med oss og send til red@barnehage.no.

Debatt

Til toppen