Som nyutdannet barnehagelærer og med lite praksis fra barnehageverden, kommer jeg på jobb, inni garderoben tar av meg yttertøy og går opp på min avdeling. Det gleder meg virkelig å se alle barna. Merkelig nok blir noen av barna glade for å se meg også. Noen få kommer til meg og enten forteller de spennende ting de har gjort hjemme, spør om ting de lurer på eller bare er rundt meg, mens jeg til tider kan finne på å stryke dem forsiktig på håret, ryggen eller på skulderen. Vi begynner å gjøre ting de er opptatte av, sånn som å samtale, skrive i god boken deres, pusle, spille brettspill, bygge, tegne, og lignende. Jeg går inn i barnas verden og glemmer heeeelt morgenmøtet som var klokken 0915.
Styreren kommer inni avdelingen og sier "DERE GLEMTE MORGENMØTET, I DAG OGSÅ!"
Inger, en eldre dame som er vikar fra Manpower (på grunn av høy sykdomsprosent i barnehager generelt, hvorfor det tro?) har hatt tidlig vakt. Hun har vært sammen med barna i tre timer nå. Det er ganske rolig på avdelingen, og hun kan trenge en pause. "Gå ned og ta deg en kopp kaffe, Inger," sier jeg. Hun ser overrasket på meg; "Er det meg du snakker til?" "Ja, gå ned og ta en liten pause." Vi kommer til å trenge Inger, derfor må vi ta vare på henne også.
Ukeplan. Månedsplan. Månedsbrev. Foreldresamtale. Skjemaer. Kartlegging!
Det er tre områder som kommunen satser på, og som det skal jobbes med innimellom. Helst to ganger i uka med hver av dem. Man skal gå på tur, helst tre ganger i uken.
Med rammeplanen i bakhodet
Det er sju fagområder i rammeplanen. Man skal ha alle de i bakhodet til enhver tid. Det blir litt feil å tenke: jeg jobber med språk i oktober en gang. Vygotsky hadde dratt seg i håret av skuffelse! Eller med religion kun når det er påske, jul eller id. Religionsspørsmål kan oppstå når som helst, hvor som helst som vi ser lenger ned her. Sosialkompetanse kan vi vente med til neste februar - liksom!
Innimellom samtaler, lek, trøst, forklaringer og foreldre logger jeg meg på dataen. Sjekker jobbmailen, er det noe viktig til møtet i dag? Jeg logger meg etter hvert på IST direkte for å registrere de barna som har kommet.
På veggen henger det tegninger fra i fjor sommer. De må ned! Vi må gjøre avdelingen attraktiv for barna, sammen med barna. Hva tenker foreldrene om dette her, egentlig? Har de lagt merke til det?
Bråker vår avdeling for mye? Forstyrrer vi sjefen som har kontor rett ved siden av vår avdeling? Hva med de som «bor» nedenfor oss?
"Kan du hjelpe meg?" "Jeg finner ikke klærne mine?" "Jeg har ikke noe ulltøy." "Hvor er vottene mine?" "Han dyttet meg!" "Jeg er ikke helt frisk." "Fryser hestene på beina sine?" "Jeg skal bare…"
Vi skal ut. 18 barn og to noen ganger tre voksne går ned i garderoben for å kle på oss og gå ut. Det er tross alt -15 grader. I garderoben er det helt kaos; "Kan du hjelpe meg?" "Jeg finner ikke klærne mine?" "Jeg har ikke noe ulltøy." "Hvor er vottene mine?" "Han dyttet meg!" "Jeg er ikke helt frisk." "Fryser hestene på beina sine?" "Jeg skal bare…" "Kan jeg tegne Kaptein Sabeltanns skute når vi kommer tilbake?" "Kan vi få is i morgen?"
Vi er altså 20, til tider 21 mennesker som snakker hele tiden. Samtidig! Etter 30-40 minutter er vi ute.
Pauser. Vi må passe på at alle tar pauser slik at alle er ferdig med det før møtet.
Ukeplan. Månedsplan. Månedsbrev. Foreldresamtale. Skjemaer. Kartlegging!
"Vi går inn. Alle 21 på en gang"
Ute leker vi helt frivillig Bukkene bruse, Alle mine duer, Haien kommer, og lignende. Vi aker, husker og går på tur, vi lager snømann og vi «tar» hverandre hvor straffen er å gi kos til den som tar deg.
Så begynner behovene å melde seg; noen fryser, andre er sultne, noen har hatt uhell og noen andre er blitt uenige og til og med fått litt vondt pga slåssing. Vi går inn. Alle 21 på en gang. Vi snakker fortsatt alle sammen. Samtidig. Denne gangen må vi rope litt, for å bli hørt.
Vi forbereder oss på å spise 15.00-mat. Foreldrene begynner å komme for å hente barna sine. Så begynner spørsmålene; har barnet mitt fått trent på språk i dag? Barnet mitt slo seg i går, er hoven og jeg fikk ikke noe beskjed om det. Har dere vært på tur i dag? Hvor lenge har dere vært ute? Har barnet mitt spist? Hvordan har hun vært i dag? Hun sov litt dårlig i natt..
Barna som blir hentet skal hukes av på IST direkte.
Plutselig kommer lille «Lena» og sier; «Du vet, egentlig, Jesus er faren til alle». I det øyeblikket går det tusen tanker gjennom hodet mitt.
Ukeplan. Månedsplan. Månedsbrev. Foreldresamtale. Skjemaer. Kartlegging!
Plutselig kommer lille «Lena» og sier; «Du vet, egentlig, Jesus er faren til alle». I det øyeblikket går det tusen tanker gjennom hodet mitt. Religion. Det står noe om det i rammeplanen. Lille «Lena» ser veldig spørrende på meg. Som om hun vil ha bekreftelse. Hun virker egentlig veldig sikker i sin sak. Jeg derimot, kan diskuteres. Geir Winje, hvor er du? Hva er det jeg sier nå? Lena er ikke alene, det står mange barn rundt henne og alle venter helt stille (er det mulig?) på hva «den voksne som kan alt» sier nå. De få sekundene der føles som en evighet. Jeg håper å bli reddet på en eller en annen måte: at en voksen roper på meg, en forelder, eller et annet barn trenger meg for den saks skyld, bare noen redder meg ut av religionbiten.
Slik jeg ser det har jeg et par muligheter, late som jeg ikke visste det; «åååååååå, er det sant?» eller si det som det er; «det er noen mennesker som tror det, ja». Det er sent på ettermiddagen, jeg har lite lyst til å gå inn i samtalen om Jesus. For å ikke nevne min manglende kunnskap om temaet. Det ender opp med en «ååååååå?». «Ja, det er det,» bekrefter «Lena».
"NEEEIII, SLUTT!"
I et hjørne har «Anders» jagd «Rune» oppi et hjørne og slår han med en leke i hodet. Det er vondt å se og i det jeg oppdager det, kommer det en rar høy lyd ut av munnen min: "NEEEIII, SLUTT!" før jeg kommer frem til guttene, gir trøst til «Rune» og «straffer» «Anders» med både kroppsspråk og blikk. Etterfulgt av det vanlige med streng stemme; «Nå fikk han vondt. Ser du hva du gjorde? Det er ikke lov.» Lite pedagogisk gjort av meg… Saken er at hadde dette har vært en case mens jeg satt på skolebenken, så hadde jeg hatt den perfekte løsningen!
Ukeplan. Månedsplan. Månedsbrev. Foreldresamtale. Skjemaer. Kartlegging!
En skal observere alle barna helst hele tiden, så en kan gi en hyggelig tilbakemelding til foreldrene i hverdagen. Ja, det er snart tid til foreldresamtaler. Da skal en observere ekstra nøye, for hvordan er barnets sosiale kompetanse egentlig? Språklig kompetanse? Det er nå slik at alle barna skal være like, de skal kunne like mye, de skal leke likt og de skal utvikle seg i likt tempo. Eller er det virkelig slik?
Vi løfter opp forskjeller som noe positivt mens vi kjemper ulikheter på mange måter. Hva er forskjellen mellom forskjeller og ulikheter? Hvorfor har vi som mål i et skjema at alle barn skal utvikle seg likt? Hvorfor er det ikke plass for ulikheter i språkutvikling? Jeg mener hvis to like gamle barn ikke har lik språklig kompetanse, så blir vi bekymret og starter opp med litt av hvert.
Har jeg logget ut barna som er blitt hentet?
Kjeft av vaskedamen
Jeg er glad for at Rønnaug Sørensen ikke så det, ellers hadde hun kommet med pekefingeren.
Avdelingen må sopes før vi går fra den, fordi vi har fått kjeft av vaskedamen også. Hun mente at det var for mange papirbiter på golvet den ene dagen. «Er det ikke ordentlig, så gidder ikke jeg å vaske,» truet hun med. Så fikk vi en interessent til. Vi fikk enda en som krever litt mer fra meg som barnehagelærer.
Alt er ryddet nå, søpla er tatt, avdelingene er ryddet, golvet ser greit ut, alle barna er hentet, bok og mobil gjemt i skuffen, kjøkkenet er ryddet, oppvaskmaskinen er satt i gang, søpla er samlet ved inngangsdøren så vi tar det med ut på vei hjem, og så videre.
Jeg er sliten. Og stolt. Og glad i min barnehage.
Oi, jeg har visst glemt å dokumentere. Glemt å skrive ut bilder av aktiviteter vi gjorde i dag, for å henge de opp slik at foreldrene ser at vi har faktisk gjort noe. Eller, jeg glemte egentlig ikke det. Jeg valgte å prioritere annerledes, være sammen med barna slik at vi hadde det virkelig hyggelig, uten fokus på å overbevise andre om noe som helst.
Tre gutter fikk forresten lov til å gå på det andre rommet i dag, selv om noen jenter ønsket å være med, fikk de ikke være med. Jeg er glad for at Rønnaug Sørensen ikke så det, ellers hadde hun kommet med pekefingeren; Nei nei nei, dette er IKKE likestilling! ALLE barna må få like muligheter!
Oppfyller jeg alle krav?
Hva med mine kolleger, hvordan har de det? Trives de? Føler de mestring? At de bidrar med noe og om de har eierskap til arbeidet sitt hvor de tilbringer store deler av dagen sin?
Oppfyller jeg rammeplanens krav? Regjeringenes? Eier sine? Foreldrene sine? Styrer sine? Vaskedamen sine krav?
Har jeg sett alle barna i dag? Har jeg egentlig hørt alle barna i dag? Har jeg sett de barna som ikke krevde mye? Har jeg vært pedagogisk nok? Hva hadde Grete tenkt hvis hun så min «pedagogikk»? Det er ikke hver gang hun hadde vært fornøyd. Jeg synes jeg ser henne: hun sier ikke mye, står og stirrer på meg, blikket hennes sier mer enn ord, det er tydelig hun er misfornøyd! Gud, Grete, dette var mye lettere på skolebenken.
Jeg burde kanskje få meg jobb på et lager eller noe. Der hvor jeg slipper å bruke hodet hele tiden. Der hvor når jeg er ferdig på jobb, så er jeg ferdig på jobb!
Vent, det er nå slik at verdens beste barn og ansatte har nemlig samlet seg på min avdeling <3. Derfor kommer barna ALLTID først, uansett! Så får alt annet vente!
Fader. Jeg skal hjem å skrive ukeplan, månedsplan og månedsbrev!
- PS: De hendelsene som jeg har beskrevet har ingenting med min barnehage å gjøre. Eller lite, veldig lite. Det må påregnes noen fiktive situasjoner og en god dose overdrivelse 😉
