DEBATT
«Barna mine gleder seg hver dag til å gå i barnehagen. Inn døren til avdelingen sin; inn til sitt andre hjem,» skriver artikkelforfatteren.
Getty Images (illustrasjonsbilde) / Privat (innfelt)
Du som jobber i barnehage. For en jobb du gjør!
«Jeg vil takke dere i barnehagen. Dere vil bli savnet. Av oss alle,» skriver Daniel Bolstad-Hageland nå som barnehagene er stengt.
«Er det morgen?»
Jeg gnir søvnen ut av øynene. Ser opp. Der sitter sønnen min på tre år med et spørrende blikk.
Jeg finner frem mobiltelefonen og sjekker tiden.
«Jo. Det er morgen»
Jeg aner en liten jubel mellom de to guttene på tre og fem år, i det de med lette skritt løper inn i stuen, finner frem fjernkontrollen for å skru på barne-TV. Dragerytterne på Netflix, programmet de liker best for tiden, ljomer gjennom stuen.
Jeg setter meg opp, usikker på om det er helg eller hverdag. Sjekker mobilen igjen. Jo, det er mandag. Hverdag. I hvert fall en form for hverdag, nye tilstander.
«Skal vi ikke i barnehagen i dag?»
Med tunge skritt subber jeg inn på kjøkkenet. Setter over kaffe. Tar meg et glass vann. Og ser ut vinduet. Den eldste sønnen min kommer inn til meg, stiller seg ved kjøleskapet:
«Skal vi ikke i barnehagen i dag?»
«Nei, det er dessverre en god stund til dere skal dit igjen.»
«Men, hvem skal de voksne i barnehagen leke med i dag da, og hva skal de finne på fremover?»
«Du spør godt, Peder. Du gjør det.»
Han finner et glass, skjenker seg et glass melk, og går tilbake til broren som sitter i sofaen.
Alt føles annerledes ut. Helgen er lik, men hverdagen er snudd på hodet.
Jeg er et rutinemenneske. Elsker at dagene ser like ut. Der er jeg som et barn. Men i tiden som kommer vil gamle rutiner erstattes av nye.
Hvordan vil ungene reagere på den nye hverdagen?
Barnehagen, det ungene snakker så mye om i lek og rundt middagsbordet, vil forsvinne fra det daglige ritualet deres i en lang tid.
Der er jeg spent. Hvordan vil de reagere på den nye hverdagen uten de voksne fra barnehagen som de er så trygge på? Uten vennene sine, som de er så glad i?
Jo. Det er lett å ta ting for gitt. Jeg glemmer å rose de rundt meg. Og jeg er jo klar over at det ikke alltid skal så mye til, for å vise litt takknemlighet.
Derfor er det rimelig å rette oppmerksomheten mot dem som kommer til å bli savnet av både små og store i ukene fremover.
For en jobb du gjør
Du som jobber i barnehage.
For en jobb du gjør. For et ansvar du bærer på. Jeg ser det hver dag. Jeg glemmer bare altfor ofte å si det.
Du står der rak i ryggen, med ansvaret for det viktigste i våre liv, de små.
Når jeg småstresset leverer fra meg to luringer, så smiler du, hilser og spør dem nysgjerrig hva de har i matboksen sin.
Med iver i stemmen, forteller du meg hvordan dagen har vært når jeg henter. Der står jeg i døråpningen, med klissvåte klær og er taus. Kanskje jeg virker utakknemlig, men jeg er nok bare sliten og klar for å komme meg hjem.
Dere vil bli savnet
Barna mine gleder seg hver dag til å gå i barnehagen. Inn døren til avdelingen sin; inn til sitt andre hjem.
Og det kommer til å bli en sorg for dem, når de skjønner for alvor at det er lenge til neste gang de får åpne den døren igjen.
Der den nye rutinen vi er i gang med å etablere, på ny blir erstattet av den gamle rutinen.
I koronaens tid, vil jeg takke dere i barnehagen.
Dere vil bli savnet. Av oss alle.
