Private barnehager skårer høyt hos foreldre.
Private barnehager skårer høyt hos foreldre. (Foto: Istock)

Den gode pedagog tilrettelegger for individet med EQ, omsorg og kjærlighet

– Vi trenger ikke barnehagelærere som bare kartlegger alle barn etter bøkene de har lest, mener barnehagelærerstudent Nathalia Rabiah Butt.

  • pedagogikk

Barnehagelærerstudent Nathalia Rabiah Butt.
Barnehagelærerstudent Nathalia Rabiah Butt.

Hva er barnehagen for barna? Er det et sted de kan være seg selv, eller er det et sted å bli evaluert og kartlagt på? Skal vi si at alle barn skal være like? Er det ikke det hva politikerne ønsker? En felles kartlegging av alle barn som går i barnehagen? Fordi hvis ikke alle barn er like, så er det noe galt?

La barn få være barn. La oss gi dem rom og tid for å kunne utvikle seg på sitt eget tempo. La oss være tilstede for dem, la oss se dem med øynene våre. La oss gi dem omsorg og kjærlighet slik at de kan være den de er i trygge omgivelser. Det er vi barnehagepedagoger som har det riktige kompetansegrunnlaget til å ta beslutninger om når et barn må følges opp litt ekstra. Dette ansvaret kan vi ikke overlate til, standardisert kartlegging, pensumbøker og politikere, dette ansvaret må utvises gjennom å praktisere emosjonell intelligens hver dag i feltet, i samhandling med barna.

I denne fagteksten kommer jeg derfor til å gå dypere inn i hva jeg mener om felleskartlegging. Hva forventes av oss som gode pedagoger?

I boken «Samfunnsfag for barnehagelærere» (2014) hever Kasin og Bergflødt følgende: «Barnehagen er definert av at barn kommer dit som seg selv, som enkeltindivider med krav på omsorg, beskyttelse og muligheter for å være aktive og lekende».

Viktigheten av at barn er seg selv når de er i barnehagen kommer veldig tydelig frem i teksten. Det eneste de ber om er at man er der for dem, lytter til dem og anerkjenner dem. De ber ikke om å bli evaluert ut ifra hvordan lekekameraten deres er. De vil ha rom til å være seg selv. De vil ha muligheten til å lære selv.

Jeg husker da jeg selv gikk i barnehagen. Jeg var så glad i kjøkkenkroken, den ville jeg alltid leke med. Og helst alene. På den tiden var ikke det så stor fokus på barns medvirkning og ikke så stort fokus på kvalitet heller. Det er slik jeg husker det, som jeg nå kan ofte reflektere over. Jeg er så glad for at ingen voksne tvang noen andre barn på meg for å leke. Jeg ville ikke leke med noen andre da, jeg ville leke alene.

Med dagens økende fokus på vennskap i barnehagen, så hadde vel en del barnehagelærere og politikere kartlagt meg som et barn med begrensede sosiale antenner. Og det er faktisk ikke greit. Barn er ulike individer, akkurat som Kasin og Bergflødt nevner i sitatet sitt så er de enkeltindivider. Hvorfor skal de da kartlegges til sammenligning med andre barn? Jeg vil også legge til at ved å ta en slik beslutning om felleskartlegging av barn strider vi også imot barns rett til medvirkning. Vi må ikke glemme at barn skal ha rett til å si sin mening om det som skjer med dem og rundt dem.

Som en ferdig utdannet barnehagelærer så har man tilegnet seg den rette kompetansen som er nødvendig til å ta beslutninger på vegne av det beste for det enkelte barnet. Barnehagen skal være et sted hvor barn skal få lov til å utvikle seg, men de skal også få rom og mulighet til det uten en haug av pedagoger som følger etter dem med penn og papir. Barnehagen skal gi barna muligheten til å mestre ting på egenhånd. Misforstå meg rett, jeg er absolutt for at enkelte barn bør kartlegges hvis det er grunnlag for det, men jeg mener også at en utdannet barnehagelærer har kompetansen til å ta den vurderingen selv.

Alle barn er ikke, og vil ikke bli like. Det er ikke farlig om en fireåring kan telle til 50, og at en annen ikke kan telle til mer enn 20. Gi tid og rom, det kommer. Det er det barnehagen er for barna, det er der de skal få nye kunnskaper og ferdigheter. Men, som nevnt, i sitt eget tempo.

Innledningsvis stilte jeg det spørsmålet om hva som kunne forventes av oss som gode pedagoger. Jo, fordi det er faktisk forskjell på pedagoger og gode pedagoger. Som pedagog kommer du rett fra et studie, du har lest dag og natt, du har avlagt eksamen og du har fått graden din. Alt skal gå etter bøkene og kanskje noen erfaringer fra praksis. Men er det nok? Er det nok å komme rett fra høgskolen eller universitetet og ta over pedagogrollen?

Jeg har jobbet i barnehageyrket i snart ni år og jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke er slik! Det er ikke nok å bare komme rett fra skolebenken og forvente at du er en god pedagog/barnehagelærer. Som en god pedagog må du ha evnen til å kommunisere med andre mennesker. Du må ha evnen til å samarbeide og å vise forståelse. Og det er ikke noe man lærer, det har du allerede inni deg. Og det er en viktig egenskap i livet som en pedagog. Jeg mener at utdanningen gir deg grunnlaget for å praktisere kompetanse og struktur som en pedagog, men det å utvise emosjonell intelligens, er ofte et resultat av selvrefleksjon og praktiske erfaringer.

Jeg er så lei politikere som maser høyt og lavt om at det må flere barnehagelærere inn i barnehagen for å øke kvaliteten. Ja, jeg er helt enig om at vi må ha flere barnehagelærere, men vi må ha gode barnehagelærere. Vi trenger ikke barnehagelærere som bare kartlegger alle barn etter bøkene de har lest. Glem ikke at all forskning som har tatt plass fram til nå ikke involverer alle verdens barn. Barn er forskjellige! Jeg får ikke sagt det nok!

Vi trenger barnehagelærere som har evnen til å se akkurat dette, vi trenger pedagoger som kan samarbeide med andre, på den måten kan man gi og ta av det beste fra begge deler. Det fins så utrolige dyktige assistenter der ute som kanskje ikke har år med den faglige kompetansen, men de har den med det praktiske. Og man lærer mye gjennom årene ved å bare jobbe med barn. Det er veldig viktig å lære av hverandre. Som en god pedagog, som et menneske som har evnen til å jobbe med andre kan du bidra til en god barnehage-hverdag. Barn trenger voksne som møter dem med respekt og kjærlighet.

Til slutt vil jeg bare påpeke at jeg ikke er imot kartlegging av barn i det hele tatt. Det er veldig viktig å kartlegge, men bare når det trengs og behovet for det er der. Et barn som trenger det lille ekstra vil ytre det uansett, om det så blir gjennom lek, kroppsspråk eller stillhet. Men barnet vil gi «lyd» om det. Gode pedagoger vil også kunne se eller «høre» det behovet gjennom barnets handlinger og væremåte.

De vil da også ha kunnskap nok til å iverksette noen tiltak for å bidra til å gjøre det bedre. Vi må ikke ta lyset vekk fra det faktum at barn skal ha lov til å bruke sin stemme i hverdagen, de skal ha noe å si om det som involverer dem. Og ved en slik enighet om en felleskartlegging så vil vi også gå imot noe vi allerede mener er til det beste for barna i barnehagen og i hverdagen. Nemlig det å få muligheten til å være seg selv. Det å medvirke i hverdagen sin.

Debatt

Til toppen