Man kan spørre seg om det å ta språksvake barn ut av en gruppe, for å drive eget språkopplegg for dem, er den beste måten å arbeide på, skriver student Kjersti Skrunes. Illustrasjonsfoto: Getty Images
Kronikk
Man kan spørre seg om det å ta språksvake barn ut av en gruppe, for å drive eget språkopplegg for dem, er den beste måten å arbeide på, skriver student Kjersti Skrunes. Illustrasjonsfoto: Getty Images (Giselleflissak)

Arbeides det godt nok med språkutvikling i norske barnehager, når det kommer til tospråklige barn?

- Barn lærer i samhandling med andre. Det å ta barn ut av en gruppe, for å skolere dem, vil derfor ikke samsvare med det synet barnehagen skal ha på læringssituasjonen, skriver tredjeårsstudent Kjersti Skrunes.

"Mangfold" og "flerkulturelle" er ord som stadig dukker opp i samfunnet vårt i dag. Norge kan på mange måter sies å være et voksende mangfoldig land, og dette preger flere deler av vårt samfunn, da spesielt barnehagen.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå (2017) går 91% av barn i Norge i barnehage. I 2016 var 16 % av barnehagebarna flerspråklige (SSB, 2017). Barn tilbringer mesteparten av hverdagen i barnehagen, og på bakgrunn av dette kan det anses at det som skjer i barnehagen, vil ha stor betydning for barns videre utvikling.

Tiltak og metoder

Barns språkutvikling kan sies å være et sentralt arbeid i dagens barnehage. Krav til barnehagelærere om tidlig innsats og kvalitet i forhold til dette område øker stadig. Derfor vil naturligvis også språkopplæringen for flerspråklige barn øke, og bli et viktig område i barnehagen.

Hvordan de flerspråklige barna blir inkludert i språkopplæringen, vil trolig variere fra barnehage til barnehage. Hvilke tiltak og metoder barnehagene bruker for å stimulere flerspråklige barns språk, er noe som jeg mener vi bør rette mer fokus på.

Funn i fra egen forskning på dette området viser at barnehagelærere stort sett bruker de samme metodene, og har de samme tankene rundt hva som er gode og dårlige metoder å bruke når det kommer til språkopplæring med tospråklige barn. Likevel kan en tydelig finne forskjell på hvordan disse metodene blir brukt, i tillegg til hvilke metoder som blir mer vektlagt enn andre.

Ta ut i gruppe?

Hverdagssituasjonen en viktig faktor for språktilegnelse og læring. Mye av Anne Høigårds (2013) forskning tyder på at barn lærer mest gjennom samhandling med andre barn, spesielt gjennom den allsidige leken. Man kan spørre seg om det å ta språksvake barn ut av en gruppe, for å drive eget språkopplegg for dem, er den beste måten å arbeide på? Om man skal se barnehagen i lys av et sosiokulturelt læringssyn, lærer barn i samhandling med andre. Det å ta barn ut av en gruppe, for å skolere dem, vil derfor ikke samsvare med det synet barnehagen skal ha på læringssituasjonen, i følge den nye rammeplanen.

Naturligvis ville den frie leken, hverdagssamtalene og situasjonene være steder hvor barnet får bruke sitt språk på en naturlig måte. Ved å ta barnet ut fra konteksten, ut fra trygge omgivelser, for så å plassere det i en lærende situasjon for å få barnet til å svare på noen spørsmål som barnehagelærer spør, vil ikke være en naturlig måte å bruke sitt språk på. Igjen stiller jeg meg seg kritisk til bruk av ulike språkverktøy i egne grupper. Om disse verktøyene hadde blitt spontant, men bevisst brukt i de hverdagslige situasjonene, i den frie leken, ville utfallet vært et helt annet.

Basert på teori og forskning tyder det på at barnehage-lærere legger for mye vekt på læring, i stedet for å rette blikket mot det barnet interesserer seg for.

For å kunne si at barnehagene arbeider godt med språkopplæring for barn med norsk som andrespråk, må en gå inn å se på hva det er som gjør at barn lærer. Hva er det en vil at barnet skal lære, og hvorfor.

Følger vi strømmen?

Med et sosiokulturelt perspektiv kan man gå inn å se på om det er i naturlige situasjoner at barna lærer språk, eller om det er i formelle læringssituasjoner at barna tilegner seg mest mulig språk. Basert på teori og forskning tyder det på at barnehagelærere legger for mye vekt på læring, i stedet for å rette blikket mot det barnet interesserer seg for, nemlig leken og det sosiale samværet med andre barn og voksne.

Avslutningsvis mener jeg vi barnehagelærere bør bli flinkere til å reflektere og tenke over hvorfor vi bruker de tiltakene, de verktøyene, de hjelpemidlene vi bruker. Følger vi bare strømmen, gjør vi bare det alle andre gjør, er det barna vi hjelper eller sparer vi oss selv for mye arbeid, med å bare følge alle andre.

Vi bør begynne å sette barnas behov før våre egne.

Debatt

Til toppen