- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Etter juleferien har debatten om voksenfri vært et hett tema i
media. Kort oppsummert
handler det om at foreldre sender barna i barnehagen, mens de selv har
fri. Mange foreldre utnytter
tiden til å eksempelvis gå skiturer eller på kafé - lade batteriene og gjøre
ting uten at barna er med.
I
Aftenpodden oppfordrer småbarnsfar Lars Molteberg Glomnes foreldre om å gi
seg selv voksenfri og
dyrke egne interesser mens barna kan kose seg i barnehagen. Glomnes kaller
det et «lifehack» for småbarnsforeldre, og mener dette burde gjøres
uten dårlig samvittighet.
Akkurat det er et evig dilemma for mange småbarnsforeldre. Skal man sende barna i barnehagen og la de herje fra seg slik at man selv
kan hente seg inn, eller kommer den dårlige samvittigheten snikende?
Jeg
mener diskusjonen bør løftes opp og nyanseres ut fra et faglig ståsted og
med flere perspektiver.
Det
som etter min mening ikke kommer godt nok frem i debatten, er barnas rett til fri. I henhold til FNs barnekonvensjon har barn
rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer
til barnets alder, og dette skal anerkjennes.
Det er en allmenn oppfatning at «barna elsker å være i barnehagen fordi
de får leke med vennene sine, utfordre kreativiteten, være aktiv og sosialisert
seg med andre barn».
Det stemmer. Men selv om barna trives og er glade i
barnehagen, betyr det ikke at de ikke trenger fri.
Barnehagen er barnas jobb. Enkelte tilbringer opptil 45 timer i uken der. I vedtektene til de fleste barnehager er hovedregelen at barn i løpet av et kalenderår skal ha fire uker fri, og minst tre av ukene skal være sammenhengende. Det betyr i praksis mindre ferie enn det mange voksne har.
Men barn trenger mer fri enn de vedtektsfestede ukene.
Som barnehageansatt får man et godt innblikk i livene til småbarna vi er sammen
med fem dager i uken, opptil ni timer om dagen. Mange barn har lengre
«arbeidsdag» enn de voksne, og det blir ikke mange våkne timer igjen sammen med foreldrene. En barnehagedag kan være
stressende, krevende og utmattende. Barn blir slitne selv om de ikke
alltid kan sette ord på det.
Som ansatt i barnehagen har jeg ingenting med hva foreldrene bruker tiden sin på, eller hvor mange timer barna tilbringer i barnehagen. Jeg tror ikke at å sende barna i barnehagen når man selv har fri av og til er noe verken barn eller foreldre taper på.
Men: Dersom det blir regelen mer enn unntaket, mener jeg det er et problem.
Da mener jeg det er noen som ikke har forstått hvilket ansvar foreldrerollen innebærer. Jeg forstår foreldres behov for fri, men å bruke barnehagen til det formålet er ikke løsningen.
Kristina Konradsen skriver om samme tema i et innlegg publisert i Østlands-Posten. Og som hun påpeker:
For noen barn er det bedre å være i barnehagen
enn hjemme, da blir barnehagen en trygg arena for dem. Når det er sagt, er også min erfaring at barn i de fleste tilfeller alltids helst vil være med foreldrene
sine – noe som er helt normalt og selvsagt.
«Nære omsorgspersoner kan ikke erstattes av barnehagen, der
det er mange barn i sårbar alder som deler på de samme voksne. Dette er
foreldrenes område. Barnehagen er eksperter på barn i gruppe, mens foreldrene
er eksperter på egne barn» (Damås, Halsen, Lehn
& Hansen, 2017).
Det er i hjemmet all den viktige læringen
foregår som omhandler relasjonskompetanse, trygghet, kjærlighet og sosiale
ferdigheter. Barnehagen skal bygge videre på de erfaringene barna har
ervervet hjemmefra og gi barna et rikt mangfold av mellommenneskelige
relasjoner.
Her har innleggsforfatter samme oppfatning som Konradsen beskriver i sitt innlegg.
Familielivet og tiden sammen har en enorm
betydning for barn. Små ting i hverdagen som det å handle mat, lage middag og
være ute i naturen, er perfekte læringsarenaer for barn å være i. Det er disse små
tingene i hverdagen barna vil huske når de er voksne, fordi det er
familietid og minner man skaper sammen.
Også barna har en travel hverdag, med mange krav og forventinger. Poenget mitt er ikke verken å henge
ut foreldre som velger å sende barna i barnehage når de selv har fri, eller gi
dem dårlig samvittighet. Men jeg mener det er viktig å synliggjøre alle perspektiver
rundt tematikken.
Med travelheten og presset fra samfunnet rundt oss er det ikke rart at både barn og foreldre til
tider kan være helt utmattet. Det er ikke usunt for verken store eller små å roe helt ned. Ingen barn forventer at det skjer noe
bestandig.
På tross av
at det noen ganger kan være vanskelig å strekke til som
foreldre, håper jeg flere ser barnas side av saken.
Psykolog Charlotte Mjelde uttalte i en artikkel
i VG at hver enkelt familie evner å ta gode valg for seg og sine, og dette er
noe jeg støtter og stiller meg bak.
Mjelde sier også at det er
verdifullt for et barn å være hjemme sammen med sine uten for store planer. Det
å surre rundt og kjede seg litt er ikke farlig. Når man tilbringer tid sammen,
vil kvalitetstiden komme av seg selv.
Og det er helt rett. Som tidligere nevnt
er jeg småbarnsmor selv, og vet hva dette livet innebærer på godt og vondt.
Kvalitetstiden med de små er noe av det fineste man som foreldre kan gi.
«For
barn er den gode barndom at de voksne har tid, at de er fokusert og til stede»
(Damås, Halsen, Lehn & Hansen, 2017).
Jeg arbeider i barnehage fordi jeg er ubetinget
opptatt av barnets beste, og for meg handler det i stor grad om å gi barna en
stemme. Min profesjon som barnehagelærer føles tidvis undergravd. Vi må ikke
glemme at en barnehage er en pedagogisk institusjon med kompetente
fagarbeidere, barnehagemedarbeidere og pedagoger. Den er ikke, og kommer aldri
til å være, et oppholdssted som man kan plassere barna i for at man selv skal
leve sitt voksenliv. Det viktigste for barna vil alltid være nærhet og
kjærlighet fra sine nærmeste, og ikke minst tid sammen.
En
barnehage vil aldri være nummer én for et barn, men vi kan være en god nummer
to. Kvalitetstiden som foreldre kan gi sammen med barna sine er selve
grunnlaget for barndommen og livet man danner for barna.
Leon Bafondoko ønsker at regjeringen endrer loven slik at
kommunene bestemmer hvor lang tid barna skal tilbringe i barnehagen, og at
barna kun skal være i barnehagen når foreldrene er på jobb. Det er både
interessant og aktuelt det Bafondoko kommer med, men ikke noe jeg støtter, da
jeg mener det er for inngripende for familielivet.
I rammeplanen for barnehager (2017)
skrives det at «Barndommen har en egenverdi som må anerkjennes. Det er
grunnleggende for et barn å bli møtt med sine behov, bli sett, hørt og være med
å påvirke omgivelsene sine».
Vi som arbeider i barnehagen gjør så godt vi kan, og er genuint opptatt av de barna vi møter i hverdagen vår. Derfor er
det så viktig for barnehagen å rope ut om barnas rett til fri og pause fra
hverdagen. Og at valgene familiene tar for barndommen til sine barn, og hvordan
familiene prioriterer sin fritid, kan være enormt verdifullt i det lange løp.
Barndommen er en kort periode i livet, og tiden man har sammen blir derfor dyrebar. Det er en tid man aldri vil få tilbake igjen.
Det å ta seg tid til de små tingene er betydningsfullt. Så mitt budskap er: Husk å nyte tiden med deres små. Sett av tid til å bare være.
