- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Hvem er du?
2 år, jente, ressurssterke foreldre, norsk, går i
barnehage, normal utvikling, godt humør, snill jente.
Hvem er jeg?
41 år, dame, norsk, høyere utdanning, mann og et
barn, fast jobb, godt humør og positiv innstilling.
Men…er det sånn?
2 år. 41 år.
Definerer vår alder oss?
I samfunnet i dag trakter
vi etter å være individuelle, og i voksen alder er det ikke nødvendigvis slik
at man verken føler seg eller ter seg «aldersadekvat». I både forskning og
teorier omkring barn og barndom, styres blikket ofte mot barnets alder i
forhold til utvikling, læring, kompetanse og forventninger. Med et pedagogisk
blikk mot barnet, tolker man derfor mye inn mot barnets alder. Det kan til og
med gå så langt at dersom barnet kan mer eller mindre enn forventet, ses det som
nødvendig å regulere barnet mot det som ses som aldersadekvat.
Hvor er barnets
rettighet til å ses som individ, et menneske på sin egen vei?
Jente. Dame.
Definerer vårt kjønn oss?
Dette er et veldig
tidsriktig spørsmål. I dag kan man selv velge hvilket kjønn man vil definere
deg som, det finns flere kjønn og kjønnsidentiteter, og regnbuen har fått ny
betydning. Forsking viser til at gutter og jenter har ulike forventninger
rettet mot seg, der dette også forsterkes av samfunnsmessige og kulturelle rettesnorer
som rosa eller blå, snille jenter og tøffe gutter.
Hvor er barnets mulighet til
å bare være et menneske på vei i sitt eget liv, der det kan forbeholde seg
retten til å ta dette valget når tiden er inne?
Ressurssterke foreldre, norsk.
Norsk, mann og et barn, høyere utdanning.
Omkring betydningen av familie og vår bakgrunn er
det mange samfunnsmessig og politiske meninger. Disse er i stadig endring, og
kan danne føringer for hvordan mennesket blir møtt og oppfattet i samfunnet.
Familiers sosiale, økonomiske og kulturelle bakgrunn, ses å kunne gi individet
begrensninger eller muligheter. Videre ses dette som regulerbart politisk, mot
å kunne gi oss alle likere muligheter i samfunnet.
En del av denne reguleringen
ligger i barnehagen. Her er det et samfunnsmandat og et verdigrunnlag som ses å
fremme barns utvikling, læring, verdier og rettigheter. Mot danning inn i
dagens samfunn av likhet og mangfold. Her ses barnet som formet av sine
omgivelser, der vi søker å ytterligere forme barnet inn mot det som i vår tid
ses som gjeldende og samfunnsnyttig.
Hvilke muligheter har barnet til å unngå å
bli sett som individ med en bakgrunn, med behov for å reguleres inn i mot et samfunnsideal?
Når og hvor har barnet mulighet til å erfare seg selv som et «jeg»?
Går i barnehage. Fast jobb.
Jobb og utdanning kan vise til hvilken plass man
inntar i samfunnet. Disse former noe ved hvordan man oppfattes av samfunnet,
samt at vi ofte har en del av identiteten vår knyttet opp mot dette. Omkring
90 prosent av barn i Norge går i barnehage, noe som gjør dette til en naturlig del av
barndom og livsløp for de fleste. Barnet velger ikke å gå i barnehage, ei
heller hvilken barnehageform eller konsept barnehagen velger å fokusere på.
Jeg
jobber 7,5 timer hver dag, og vet at arbeidsmiljøet og arbeidsoppgavene jeg
utfører er viktig for hvordan jeg har det. Barn kan sjeldent velge sin egen
arbeidshverdag i barnehagen, samtidig som det stadig møter forventninger og arbeidsoppgaver
som skal utføres. Barnet er gjerne et lengre tidsrom i barnehagen enn en vanlig
arbeidstid, der gruppen og miljøet som barnet er en del av vil forme noe ved
barnets oppfattelse av seg selv og omverden.
Hvordan kan barnet gi utrykk for
hva det ønsker ut av sin egen arbeidsdag? Har barnet handlingsrom til å søke og
vise sin identitet og individualitet innenfor barnehagens rammer?
Normal utvikling
Både foreldre og pedagoger søker å se barnets
utviklingsmessige ståsted, der teorier og forskning skal gi svar på hva som ses
som normalt på ulike utviklingsområder. Litt senere i livet, peker det
individuelle seg sterkere ut i samfunnet vårt, og man vil gjerne fremstå som
noe mer eller annerledes enn «det normale». På denne måten blir det normale det
ønskelige i tidlig alder, mens man senere søker større individualitet, og det
gis plass til det unike og spesielle.
Hvorfor er standarden for normalitet så
viktig å regulere i tidlig alder, mens vi dyrker individualiteten senere? Er
ikke barn også unike individer?
Godt humør, snill jente.
Godt humør og positiv innstilling.
Om glasset er halvfullt eller halvtomt skal kunne si
noe om vår holdning til livet. Men det er ikke gitt at det som synes utenpå,
speiler det som rører seg innvendig eller viser noe om hvem man er. Psykisk
helse har fått større plass i samfunnet, og dermed også i barnehagen.
Men et
individ er like mangefasettert som en flues øye, der våre følelser og emosjoner
kan komme til utrykk eller skjules på så uendelig mange måter. Individets
erfaringer og det som forventes og fremmes i omverdenen, kan hindre oss i å se andre
som et unikt enkeltindivid.
Hva skal til for å øke barnets frihet til å erfare
og vise flere sider av seg selv?
På møter i barnehagen, til foreldresamtaler, i pedagogiske
rapporter og skjemaer. Synliggjør vi noe ved hele barnet som individ, eller
dveler vi kun ved en liten forhåndsbestemt del av barnets karakteristika? Vi er så mye mer enn en fremstilling av
karakteristikker, så uendelig mye mer! Husk at dette gjelder for barnet også,
så vel som for oss voksne.
