– De fleste gode samtalene skjer i sandkassa

Under Nasjonal barnehagekonferanse tidligere i sommer fortalte Sjømæling sin historie om å vokse opp med en rusavhengig mor, og delte egne erfaringer og perspektiver. Konferansen arrangeres i regi av DMMH (Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning), og samlet 300 deltakere i Trondheim i juni.

– Mitt budskap var at all verdens systematikk og gode handlingsplaner aldri vil kunne erstatte verdien av at et barn som er i en sårbar livssituasjon møter en voksen som er trygg i det å være seg selv. Min erfaring er at de som ble trygge voksne var de som tålte meg sånn som jeg var, og klarte å holde fokus her og nå, sier Sjømæling.

Ros det barnet gjør bra

Han snakker om grunnleggende ting som å være nysgjerrig, undre seg med barn – og om å akseptere at de kan være like forskjellige som voksne.

– Jeg kan selv huske ganske godt fra jeg var ganske liten, at jeg fikk beskjed «Gå å lek med de andre barna. Ikke sitt her med de voksne.» Men jeg satte meg på benken med dem. Satt og lyttet til de voksne, sikkert fordi jeg var nysgjerrig.

Selv ble han født på 80-tallet, og var hos to dagmammaer og i en barnehage med større barnegruppe. Han har i ulike sammenhenger fortalt at han tidlig ble vant til å ta ansvar hjemme.

Sjømæling mener det er viktig å rose det barnet gjør bra, heller enn overfor barnet å fokusere på det som kanskje ikke er som det bør være.

– Det fins barn som har lyst til å være med å lage til lunsj. La dem. Kanskje er det en av de tingene som gir de barna en positiv mestring der og da, sier han.

 Avhørsmodus

Etter å ha stiftet organisasjonen Barn av rusmisbrukere i 2009, har han holdt mange foredrag for fagfolk i flere sektorer. Nå arbeider han for Helsedirektoratet, men holder foredrag som privatperson.

Hvis man får en magefølelse om et barn, er det fort å gå i «avhørsmodus». Det merker barna, poengterer Sjømæling.

– Med alle gode intensjoner kan vi begynne å snakke om julaften, ferien eller turen på en måte som vi aldri ville gjort med andre barn.

Han sier vi også må være bevisste på at barn er mennesker som kan ha god kjemi med noen voksne, og ikke god kjemi med andre.

– Barn trenger å bli kjent og bygge tillit. På tross av det kan vi ikke forvente at de skal fortelle alt om hva som skjer hjemme i familien, bare fordi man har som jobb å hjelpe, sier Sjømæling.

Kunnskapsdeling

Barn som åpner seg gjør ikke det fordi den voksne har den rette utdanningen, men fordi det er en voksen de er trygg på, poengterer han.

– Når settingen er barnehage, og jeg møter pedagogiske ledere og styrere på kurs i å gjøre risikovurderinger, snakke riktig med barn, eller kontakt med barnevernet, passer jeg alltid på å minne om at de fleste gode samtalene jo skjer i sandkassa.

Derfor oppfordrer han til å sørge for videreformidling og implementering av kunnskapen blant alle ansatte.

– Husk å gi personalet noen verktøy for å snakke med barn om vanskelige tema. Gi noen drypp til de som har mindre lederutvikling og kortere utdanning. Sørg for at de også får ta del i de nyttige refleksjonene.

Utvide rammene

Han registrerer at det i den store samfunnsdebatten og den offentlige samtalen, snakkes mye om å forhindre utenforskap. Enten sammenhengen er utdanning, helse, arbeid eller annet.

– Jeg synes det er rart at vi hele tiden skal jobbe mot utenforskap, i stedet for å ha masse samtaler om å jobbe for tilhørighet. Min teori er at om vi bruker mer tid og ressurser på å skape tilhørighet, så utvides rammene for hvem det er plass til, sier Sjømæling.

– Jeg er hellig overbevist om at barn uansett bakgrunn og hjemmesituasjon, uansett kaos ellers i livet; barn som opplever å bli møtt med aksept, raushet, varme og inkludering – både av voksne, men også andre barn i barnehagen, det er barn som sannsynligvis vil klare seg bedre.

Konferansen i Trondheim tok utgangspunkt i Barnehagelovens paragraf 2, «Barnehagens innhold», og gikk over to dager. Underveis ble problemstillinger løftet ut fra de ulike innleggene, presentert og brukt som grunnlag for diskusjon.