Utdanning om livet under vann starter i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Alle husker vi hvalen med 30 plastposer i magen, som kom til fjæra i Øygarden for å dø en dag i 2017. Den kom med et budskap, ikke bare til oss som bor her på Vestlandet, men til hele verden. Hvalen skapte bølger i lokalsamfunnet, og ble et sannhetsvitne om betydningen av å arbeide for bærekraftige hav.

Fem år etter, våren 2022, inviterte Kunstpilotene og forskere ved BARNkunne – Senter for barnehageforskning, barnehager i Øygarden med på et felles kunst- og forskningsprosjekt om barns begynnende forståelse og kunnskap om havet. Ved å male sitt portrett av havet fikk barna muligheter til å sanse og utforske. Men under denne noe idylliske beskrivelsen av et prosjekt, finnes det også en dyp uro, noe vi prøver å uttrykke i filmen «Havportrett – Barna ved Nordsjøen», som vi lanserer under Havuken i Bergen. Det er en film om barn som bor i kystlandskapet i Øygarden.

Må si et tydelig nei

Under FNs havtiår, er det nå på tide å gi mer oppmerksomhet til de yngste barna, til deres uttrykksformer, til fremtidige generasjoner av liv, i utdanning, forskning og i politikk. Vi må snakke mer om generasjonsrettferdighet med beslutningstakere og myndigheter. Og vi må si et tydelig nei når naturen trues.

Utdanningens oppgave under FNs havtiår er en god anledning til å kunne møte sammenhengene i naturen med åpenhet for fornemmelser og følelser, til å erfare omsorg for planeten. Noen ganger handler det om å bli utfordret, om å gjøre nye oppdagelser og om å forvalte verdier som er bærekraftige for fremtiden.

I prosjektet «Ett hav – Utforskning», er vår oppgave å gi barna gode opplevelser av biotopen mellom land og hav. Barna skal utforske og sanse naturen. Ved hjelp av kunstneriske uttrykksformer ønsker vi å åpne blikket, gi dem ferdigheter, håp og gangs verdier for fremtiden.

Sammen med barna har vi kjent regndråpene piske og solstrålene brenne. Vi har oppdaget at havet kan bølge svart innover stranden, at havet kan være blått og grått og ligge blikk stille. Vi har sammen oppdaget flo og fjære og prøvd å forstå månens innflytelse på hvor høyt og lavt vannet kommer inn over stranden. For å gå i dybden på et slikt naturfenomen har vi studert jordens plass i solsystemet og sett på lokale sjøkart og kart over jordkloden. Vi har prøvd å forstå hvordan havet både er det vannet vi finner i fjæra der vi er, og samtidig er en fjære et annet sted i verden.

Vi har fortalt historier om seilskuten Statsraad Lehmkuhl; På hvilket hav eller i hvilken havn er Statsraaden i dag? Og hvor skal den seile i morgen? Barnas historier om familiens fisketurer, om flyndra de fikk og om foreldre som jobber på sjøen, har blitt delt til stor begeistring for oss alle. I det iskalde vannet har vi sett på sjøanemonene og fulgt krabbens jakt etter et nytt gjemmested. Vi har samlet småsteiner, studert former og farger, og brukt fantasien til å forestille oss hva som ligger der nede i det dypeste vannet. Vi har studert faktabøker og kunstbøker. Vi har produsert vårt eget papir, der barnetegninger og verdenskart, lagt i sjøvann, ble til papir, et papir der vi kunne male våre havportrett.

Døde fugler

Ute i Spildepollen hadde personalet og noen av barna ryddet stranden for søppel i uken før kunst- og forskningsprosjektet skulle skje. Da vi kom igjen uken etter lå døde fugler på stranden. Vi ble uroet, personalet kontaktet Mattilsynet og vi fikk mer å tenke på enn livet under vann; Hva har skjedd med fuglene? De er døde, men hvorfor er det så mange i dag og hvorfor var det ingen forrige uke? Dette var spørsmål som opptok oss alle, for vi voksne (forskerne, kunstnerne og personalet i barnehagen) hadde ikke svaret. Var det fugleinfluensa? Kanskje skyldes det for lite mat, slik en av barna foreslo: «Han har mista skjeva si». Et annet barn resonnerte på lignende vis, med en kollektiv hukommelse tilbake fra før han var født; «Ja, kanskje fuglene bare fant plastposer som de ikke burde spise».

I Grotvika fikk vi en overraskelse siste dagen av prosjektet, da vi skulle vise frem havportrettene til hele barnehagen og foreldrene i en kunstutstilling nede i vika. Denne dagen var biotopen endevendt av en gravemaskin. Raskt måtte vi ta stilling til hvordan vi skulle forholde oss dette som vi anså som miljøkriminalitet. Hvordan er det mulig at noen i FNs havtiår, kan få tillatelse til å fjerne den naturlige biotopen?

Hendelsen rokket oss. I et prosjekt som skulle vise vei for FNs havtiår, veltet politikken konkret inn i vårt møte med havet. Hvordan finne løsninger for håp, når vi blir følelsesmessig forstyrret over lokale politiske beslutninger? Vi gjenfant håpet ved å fastholde de rike opplevelsene som et kunstnerisk blikk på omverdenen gav.

Naturlig startpunkt

Barnehagealderen er et naturlig startpunkt for den livslange læringen som skal gi alle mennesker forståelse og kunnskap om livet i havet. En slik prosess må bygge på dialog og medvirkning slik at alle deltakernes erfaringer blir verdsatt. Den må også forstå at vi mennesker er grunnleggende utforskende og at det er ved å anta en lekende tilnærming at vi best setter i gang lysten til å engasjere oss. Forståelse og kunnskap om hvordan verden henger sammen og hva det betyr for meg, starter med barns sanselige erfaring, en erfaring lik den som kunstneren utforsker.

Omsorgen for og kunnskapen om livet under vann bør starte tidlig, men ansvaret for beslutningene om truslene fra de irreversible klimaendringene, er det denne generasjonen av politikere som tar. Beslutningene om livet under og ved vann som tas i dag, legger grunnlaget for å trygge vannforsyningen og for mulighetene til å finne håpet for fremtiden. Det er ikke voksne som lever i dag som vil erfare de verste effektene av klimaendringer. De politiske beslutningene som tas, gjøres på vegne av fremtidige generasjoner og på vegne av alt biologisk mangfold.

Vi vet at vi har ett felles hav og at forurensning fører til mangel på livgivende rent vann. Vi vet også at når organisasjoner og næring blir for grådige, når de tar for mye fra ressursene i havet, så forstyrrer de næringskjeden for fremtidig liv. Likevel viser det seg så vanskelig å finne de bærekraftige løsningene.

At foreldre, lærere og lovgivende myndigheter skal lytte mer til barna, handler ikke bare om å gi unge taleføre miljøaktivister en mikrofon i de store internasjonale fora, eller at media dekker unges miljøengasjement. Like viktig er det å gi stemme til de minste barna, gi dem rom til å utforske, til å oppdage, til å legge merke til hva de forstår og kan og la dem utrykke seg på mangfoldig vis. Ikke gi dem ansvaret, men gi dem et åpent blikk, verdier og kunnskap i møte med livet som venter dem.