Tidlig innsats?

Jeg kjenner deg godt. Du kommer oftest inn i barnehagen med et stort smil, og elsker at det skjer noe rundt deg! Du trives med mange mennesker og lyd, og evner å gjøre enhver aktivitet til en sosial happening med skravling og latter. Du har med deg en naturlig trygghet i bagasjen, og en tro på at du mestrer det aller meste. Det er en takknemlig jobb å tilrettelegge en god dag for deg, da du lever deg inn i det jeg kommer med med stort engasjement! Du takler endringer godt, og kommer for trøst dersom noe er vanskelig. Du har mange å leke med, og er trygg i barnehagen. Jeg kjenner deg så godt!

Jeg kjenner deg godt. Du tar plass i barnegruppen, er høylytt og kroppslig. Jeg ser deg, hører deg og anerkjenner deg. Jeg setter grenser for deg, og hjelper deg ut av situasjoner du fort havner i fordi hele deg søker oppmerksomhet gjennom kaos. Du er tøff, både i væremåte og i språket. Du sier stygge ting til de andre barna, trigger dem, skyver dem unna, blir fysisk, velger ut noen som kan henge med deg, og er en leder i barnegruppen. Du leveres tidlig og hentes sent. Ofte er du den siste som blir hentet. Når det bare er oss to igjen spør du gjerne etter aktiviteter der vi kan sitte sammen ved bordet. Noen ganger kryper du opp på fanget. Da trenger du ikke lenger å skape kaos for å føle deg trygg. Da kan du bare være, i tryggheten om at du er bra nok som du er. Jeg kjenner deg så godt.

Jeg kjenner deg godt. Du tar nesten ikke plass i barnegruppen. Stemmen din er lav, og de få ordene som kommer ut har du nok jobbet lenge med å tørre å si høyt. Du er ikke førstevalget i lek, og får ofte roller som katt, hund eller noe som ikke krever noe særlig av deg. De andre barna plukker opp dine signaler om at du ikke vil ta plass. Du søker mye voksenkontakt, og jeg tar deg imot, ser deg og møter deg, samtidig som jeg oppmuntrer deg til lek med andre barn. Jeg forteller deg hver dag hva som skal skje og hvem som skal være til stede, da jeg vet at det gir deg ro og en form for kontroll. Jeg kjenner deg så godt.

Jeg kjenner deg godt. Og det er fortvilende å vite at du må dele meg med 23 andre barn som også har sine behov og masker. På papiret er vi fire voksne sammen med deg. I virkeligheten vil vakter, møter, matlaging, grupper, kartlegginger, planleggingstid, pauser, sykdom og lignende redusere den tilstedeværende tiden betraktelig. Etter innføringen av pedagognormen, ble tiden sammen med deg ytterligere redusert. Pedagognormen var sårt etterlengtet. Svakheten i normen er at tiden jeg trenger til planlegging, kartlegging, evaluering og lignede ikke dekkes av annet personal. Det finnes det ikke finansiering til. Og du ender opp som taperen.

Noen har det best midt i kaos og latter i lek, mens andre trenger tett oppfølging av en voksen hele dagen. Noen trives godt i barnehagehverdagen, og er trygge i seg selv, mens andre er grunnleggende utrygge og har helt andre behov. Noen barn bor i hjem med masse kjærlighet og omsorg, mens andre dessverre ikke har møtt verden slik.

For meg handler tidlig innsats om å bli sett, hørt, oppleve tilknytning og tilhørighet i en gruppe. Det å være en av flere som ler sammen, prøver, feiler og mestrer sammen. Det å få hjelp til å utvikle seg både mentalt og fysisk i et trygt miljø, med forutsigbare rammer, der trygge, tilstedeværende og tilgjengelige voksne tar ansvar for å pushe, holde igjen, pushe litt til, motivere, trøste, støtte og løfte. Det å opparbeide en robusthet til å tåle verden som kommer senere.

Dessverre oppleves uttrykket tidlig innsats mer som et bedrag enn et løft, da politikerne ikke tar inn over seg hvordan hverdagen i barnehagene våre faktisk er. I et av verdens rikeste land, hvor levekårene aldri har vært bedre, lurer politikerne våre på hvorfor så mange har det vanskelig. Og svar på det har blitt servert på sølvfat, men det lyttes ikke. Forskning, profesjonen og foreldre har ropt høyt lenge, men roper for døve ører. Barnepsykiatere slår alarm om at barn blir syke av stress, og psykiske lidelser er landets dyreste sykdommer. Barn strever med vonde følelser, lavt selvbilde, og mange barn og unge sliter med en grunnleggende følelse av å ikke være gode nok. Vi er alle produkter av vår egen barndom og prisgitt de voksne som tar avgjørelser, både økonomiske og etiske, på våre vegne.

Barnehagene står i særstilling i forhold til barns psykiske helse. De ansatte gjør det de kan og strekker seg langt. Rammene er rett og slett ikke gode nok. Det snakkes i store ord om satsingen på psykisk helse, og helsefremmende barnehager, men viljen til å prioritere de yngste stopper ved finansieringen. OECD-rapporten «Education at a Glance» viser at Norge har høy voksentetthet i barnehagene sammenlignet med andre land. Er det et bevis på at dagens ordning gir god nok kvalitet? Politikerne påpeker til stadighet at bemanningsnormen er en minimumsnorm. Kommunenes prioriteringer viser at minimum får være bra nok.

Både forskning og erfaringer fra profesjonen tegner et bilde av hverdager der voksentettheten er for lav store deler av dagen. Så hvordan skal vi møte alle krav fra styringsdokumentene og samtidig se alle barn hver eneste dag? Hvordan skal vi møte hvert enkelt barn, fange opp behov og forebygge innenfor slike rammer? Hvilken samfunnsverdi ligger til grunn for at barn skal prestere og måles i stadig yngre alder? Og hvilken kulturell verdi ligger til grunn for at barn ikke bare skal få være barn?

Jeg kjenner deg så godt. Du trigger min profesjonelle kjærlighet, min profesjonelle uro, min profesjonelle utilstrekkelighet hver eneste dag! Nå skal alle barn ses, sa Statsministeren høsten 2018. Spørsmålet er hvem som skal se deg, og i hvor lang tid hver dag?