KRONIKK
Når bjørnen våkner
«Når tretten barn løper hylende av fryd gjennom garderoben, da får vi et glimt av noe som ikke kan planlegges fram. Da får vi se kraften i fantasi, relasjoner og formidling» skriver Hans-Edward Sørensen.
Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
«Hysj! Den sover. Hører dere den snorker? Vi må være stille. Ser dere den? Hva med nå da? Kom så går vi nærmere. Der. Der ligger den!»
Jeg har akkurat kommet til et kritisk punkt i samlingen i barnehagen.
Nå har vi sunget «Gikk en tur på stien» i omtrent fire og et halvt minutt. Vi har klappet takten stødig og urytmisk her vi sitter på det grå vegg-til-vegg-teppet i garderoben. Vi har ikke bare møtt en gjøk. Vi har møtt ku, sau, katt, hund, elefant og nå …
… en bjørn.
Og den sover.
Jeg reiser meg fra gulvet. Sakte. Alvorlig i trynet.
Elleve av de tretten barna reiser seg også. Noen med spente miner. Andre med et snev av vaskeekte frykt. De to som overhodet ikke var interessert i samlingen har nå sluppet duplo-klossene i hjørnet av rommet og står helt stille. De har ikke helt fått med seg hva som skjer, men de er like stille som de andre. Som frosset fast i gulvet.
Jeg hvisker alvorlig:
«Kom så går vi til bjørnen og synger en sang til den. Men! Stille. Forsiktig.»
Noen hvisker anerkjennende tilbake. Andre nikker.
Enigheten er unison.
Denne svære bjørnen skal vi jaggu synge for.
De to i hjørnet skynder seg bak meg.
Tretten barn skjelver nå.
Av frykt.
Av forventning.
De skjønner at nå skjer det noe.
Garderoben er lang og litt trang, men ungene sprer seg forsiktig rundt den digre, sovende og usynlige bjørnen.
Vi er klare.
Et av barna klamrer seg til beinet mitt. Ikke fordi han er spent, men fordi han faktisk er fanget av tyngden i stemmen min. Dette har vi aldri gjort før. Verken jeg eller dem.
Vi starter sangen.
«Bjørnen sover.»
Ingen overdreven kauking av den gode, kjente teksten som vi vanligvis driver med. Sangen blir hvisket fram med den største forsiktighet av samtlige som deltar.
I øyekroken får jeg se kollegaen min som står inne på basen og lager lunsj. Hun har sikkert lurt på hva som skjedde med lyden som runget i garderoben bare få minutter tidligere.
Vi legger oss ned på gulvet.
Hendene over hodet.
Hodet ned.
Og vi fortsetter hviskesangen.
Toåringen som klamrer seg til beinet mitt tør ikke helt å slippe, så det blir en særdeles kreativ beinstilling på meg. Prøv gjerne å ligge halvstående og samtidig ikke flire deg halvt fordervet.
Oscar, tenkte jeg der og da.
Men sangen måtte fortsette.
Forventningene til barna er mye viktigere nå.
Forventningene som holder på å eksplodere.
Klarer vi det?
Sangen er nesten ferdig.
Bjørnen sover enda.
«… men man kan jo … men man kan jo … aldri være …»
«Å NEEEI! BJØRNEN VÅKNET! LØØØØØØØP!»
Kaos.
Jeg grabber kidden på beinet mitt etter anklene og løper alt jeg kan inn til yttergarderoben med tolv barn løpende etter meg.
Det er panikk.
Hylene kan høres til Dovre.
Hyl man sjelden hører.
Hyl blandet med skrekkblandet fryd.
Leken har nådd sitt klimaks.
Jeg løper over sko i gangen og smetter inn bak en benk før jeg klemmer meg inn i et hjørne ved tørkeskapet som durer godt.
Gutten opp ned i armene mine har fått latterkrampe.
Det går omtrent 3,2 sekunder før jeg får tolv barn dumpende over meg.
Alle sammen alvorlige. Alle sammen smilende. Alle sammen med latterbrøl som spretter mellom veggene.
Jeg brer armene mine over dem jeg kan.
En bjørn er løs.
Her må man beskytte dem som beskyttes kan.
«Er den der enda?» hvisker jeg til et av barna som nå har havnet ansikt til ansikt med meg.
Føtter og hender sperrer sikten.
«Nei. Den er borte nå.»
Stakkars fireåring.
Hun var nok et sted mellom vettskremt og forvirret.
Jeg trekker pusten og merker samtidig at noen i klyngen absolutt har behov for et bleieskift.
Men først må vi i mål.
Vi må avslutte denne bjørnegreia.
Jeg snakker med høy stemme nå.
Svetten siler.
«OOOOKAY ALLE MINE BARN! BJØRNEN ER BORTE! VI OVERLEVDE! PUH!»
Absolutt puh.
Barna klatrer av meg.
Vi går samlet tilbake til samlingen.
Forsiktig.
Hvem vet hvor bjørnen er nå.
Vi setter oss ned i sirkel, og nå er alle sammen med.
Duplo er blitt overvunnet.
Jeg er øyeblikkets helt.
Vi tar en sang til før vi avslutter, og lunsjen er klar.
Det ropes opp.
Barna setter seg til bords.
Unntatt meg og guttungen som muligens har hengt opp ned et par sekunder for mye. Han trenger en ny bleie.
Inne på basen er stemningen god.
Det er den vanligvis alltid, så dette blir nok en fin lunsj.
På vei inn igjen blir jeg overrumplet av en rar følelse.
En stolthet som jeg ikke har for vane å ta innover meg.
Ikke fordi samlingen var revolusjonerende.
Ikke fordi jeg hadde planlagt noe spesielt.
Men fordi den ble så utrolig levende.
Denne samlingen skal få en plass i hjertet mitt.
Ikke på grunn av innholdet.
Men på grunn av følelsene.
De ekte følelsene.
Spenningen. Forventningen. Latteren. Den lille dosen frykt. Gleden over å oppleve noe sammen.
Og kanskje er det nettopp derfor jeg har lyst til å si noe til alle ansatte i barnehager som noen ganger sitter med følelsen av at de ikke er kreative nok.
At de ikke er morsomme nok. At de ikke er originale nok. At samlingen de har planlagt er litt for enkel.
For sannheten er at barn sjelden er på jakt etter det perfekte opplegget.
De er på jakt etter mennesker som tør å invitere dem inn i en verden.
Det er lett å tro at gode samlinger handler om å finne på stadig nye aktiviteter. Nye temaer. Nye rekvisitter. Nye konsepter. Men jeg har begynt å lure på om vi av og til overvurderer betydningen av alt dette.
For bjørnen som lå og sov i garderoben vår den dagen eksisterte ikke.
Likevel var den kanskje det mest virkelige i hele rommet.
Ingen hadde laget den. Ingen hadde kjøpt den. Ingen hadde planlagt den.
Den oppstod i et øyeblikk av innlevelse, nysgjerrighet og lek.
Og tretten barn trodde på den samtidig.
Det er en ganske imponerende kraft når man tenker over det.
Jeg tror mange ansatte i barnehager kjenner på en usikkerhet når det kommer til samlinger. Kanskje særlig nye ansatte. Man ser for seg de kreative kollegaene som alltid har et nytt opplegg på lur. De som tilsynelatende tryller fram magiske stunder uten anstrengelse.
Samtidig sitter man kanskje selv med følelsen av at man bare synger de samme sangene om igjen.
At man ikke er kreativ nok.
Men barn trenger sjelden originale mennesker.
De trenger tilstedeværende mennesker.
For det som skaper magi i en samling er som regel ikke rekvisittene.
Det er stemmen. Blikket. Pausen. Innlevelsen.
Den voksne som tør å gå inn i fantasien uten å stå med én fot plantet i virkeligheten hele tiden.
Barn trenger ikke å overbevises om at det finnes en bjørn i garderoben.
De trenger bare en voksen som tør å tro på den sammen med dem.
Og kanskje er det nettopp der mange av oss undervurderer oss selv.
Vi leter etter nye opplegg når det vi egentlig trenger er å stole litt mer på vår egen evne til å fortelle.
På stemmen.
På kroppsspråket.
På relasjonen vi allerede har bygget med barna.
For fantasien er smittsom.
Når én person tør å gå inn i den, følger resten etter.
Før man vet ordet av det har garderoben blitt til en skog.
Et teppe har blitt til mose.
Et hjørne har blitt til en bjørnehule.
Og tretten barn har blitt eventyrere.
Samtidig vet vi at barnehagehverdagen er travel.
Det skal dokumenteres. Observeres. Planlegges. Trøstes. Kles på. Kles av. Ryddes. Organiseres.
Det finnes dager hvor klokken løper fortere enn vi gjør.
Da er det lett å tenke at samlingen må gå litt raskere. At vi må videre til neste punkt på planen.
Men barn lever ikke i neste punkt.
De lever i øyeblikket.
Og de største øyeblikkene oppstår ofte når vi tør å bli værende der litt lenger enn planlagt.
Når vi følger barnas forventning fremfor klokken.
Når vi lar sangen vare litt ekstra.
Når vi lar bjørnen sove litt lenger.
Når vi gir rom for at spenningen får bygge seg opp.
De mest verdifulle samlingene krever ikke nødvendigvis mer tid.
De krever mer nærvær.
Noen ganger holder det med en sang.
En hvisking.
En pause.
Et blikk.
Og en voksen som tør å satse.
For når vi gjør det, oppdager vi noe viktig.
Barna husker sjelden hva vi gjorde.
Men de husker hvordan det føltes.
Og kanskje burde vi voksne huske det samme.
For noen ganger er den beste samlingen du kommer til å ha bare én idé unna.
Én innlevelse unna.
Én bjørn unna.
Og når den bjørnen våkner, og tretten barn løper hylende av fryd gjennom garderoben, da får vi et glimt av noe som ikke kan planlegges fram.
Da får vi se kraften i fantasi, relasjoner og formidling.
Da får vi se hvorfor samlinger fortsatt er en av de viktigste arenaene vi har i barnehagen.
Ikke fordi de lærer barna å sitte stille.
Men fordi de lærer dem å drømme sammen.
Og det er en verdi verdt sin vekt i gull.