«Det er nok ikke en tilfeldighet at styrerressurs er halvert mens størrelsene på barnehagene har økt»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Myndighetene skal i samarbeid med et hurtigarbeidende utvalg finne beste måte å regulere og finansiere private barnehager.

Enkleste løsning vil være å videreføre dagens modell med en minstesats beregnet på tilsvarende vis som dagens nasjonale tilskuddssats. Det vil utjevne de største forskjellene mellom kommunene.

Det vil likevel ikke fange opp alle ulikheter, til tross for om barnehagene har lik pedagogisk bemanning og oppfyller bemanningsnorm. Skillet går ofte på størrelse og alder på barnehagen. Det vil si at vi antar at det er en positiv sammenheng mellom alder på barnehagen og gjennomsnittlig ansiennitet hos personalet. Vi forventer også at de fleste litt små og eldre barnehagene har høyere ansiennitet i arbeidsstokken enn en del av de nye og større barnehagene.

Styrerressurs per årsverk

Dette er en viktig faktor som gjør det utfordrende å drive en liten barnehage. La oss se på noen tall som viser hvordan landskapet har endret seg:

I år 2000 var det 2624 styrere i kommunale barnehager. De skulle lede 5730 pedagoger og 13 006 ansatte med annen bakgrunn. I år 2019 hadde antall pedagoger i grunnbemanning økt til 16 138 og ansatte med annen bakgrunn hadde økt til 17 513. Henholdsvis en oppgang på 182 prosent og 35 prosent, summert en økning på 80 prosent i grunnbemanningen.

Et sidenotat: Personale som gir særskilt språkstimulering til minoritetsspråklige barn i kommunale barnehager har i perioden 2000-2019 blitt redusert fra 383 til 269, en nedgang på 30 prosent. Kvalitet koster.

Økningen i grunnbemanning skyldes selvfølgelig barnehageforliket og den store oppbyggingen av sektoren hvor nå nesten alle barn fra ett til fem år går i barnehage.

En skulle da forvente at antall styrere også økte i takt med dette, spesielt siden sektoren har blitt mer kompleks med større personalansvar, flere reguleringer, krav og mer sammensatte familiestrukturer å forholde seg til.

Hvor mange styrerstillinger tipper du jobbet i kommunale barnehager i 2019? (Inkludert styrerassistenter, adm. og merkantilt personale og styrere på dispensasjon.)

Svaret er: 2663.

En økning på 39 styrerstillinger i kommunale barnehager skal håndtere en økning på 14 915 ansatte i grunnbemanning. Det er greit at digitalisering har gjort en del administrative oppgaver knyttet til styrerjobben mindre ressurskrevende. Men så effektiv at det barnefaglige og ikke minst personalansvaret knyttet til økningen i grunnbemanning fremdeles blir ivaretatt på en forsvarlig måte, den kjøper jeg ikke.

I samme periode som antall styrerstillinger kun økte med 1 prosent, så har antall plasser i kommunale barnehager etter at en korrigerer for alder økt med omkring 50 prosent. Hva får vi kjøpt for det? Mange fagre årsplaner med lite substans? Det nytter ikke å gjennomføre barnehagebaserte kompetanseutviklende tiltak når det ikke er rom for å fordype seg og ha tid til å reflektere og veilede dersom leder ikke har tid eller kompetanse til å få med seg hele personalgruppa i endringsarbeidet, jamfør barnehageloven:

Styreren leder og følger opp arbeidet med planlegging, dokumentasjon, vurdering og utvikling av barnehagens innhold og arbeidsmåter og sørger for at hele personalgruppen involveres.

Med dagens styrerressurs kan pengene til de regionale programmene like godt hoppe bukk over akademia og heller bli distribuert som et ekstra tilskudd til små barnehager med presset økonomi.

Økt profesjonalitet eller effektivisering?

Kan vi forsvare nedgangen i styrerressurs med at vi i perioden har blitt mer profesjonalisert, eller handler dette i hovedsak om effektivisering fordi lovverket gir rom for det? Med kvalitet på vektskåla heller nok reduksjon av styrerressurs i favør av effektivisering. Økt pedagogtetthet i perioden er selvfølgelig positivt, men det krever også ressurs til å dekke plantid før en setter to streker under det svaret!

Styrerressursen per årsverk i grunnbemanning har halvert seg i takt med at størrelsen på barnehagene i snitt har blitt større. Dette presser de små barnehagene da det kreves en viss styrerressurs for å ivareta forsvarlig drift. Dersom utvalget legger føringer for en fast styrerressurs per årsverk inkludert eksterne ressurser, så vil sjansen være større for at små barnehager kan ivareta driften.

Det er likevel en sjanse for at dette kan utnyttes ved at ressursen som rapporteres i praksis blir brukt for eksempel til å dekke vikarutgifter. Det er i seg selv positivt i forhold til at det ikke blir brukt vikarer i det hele tatt, men hvis en ønsker mangfold bør de små barnehagene vernes med egen sats på lik linje som familiebarnehagene forutsatt strengere lovkrav til styrerressurs i små kommunale enheter.

Differensiert sats for de første plassene er også en løsning som vil veie opp for stordriftsfordelene i de store barnehagene. Kunnskapsdepartementet vurderer en slik løsning i sitt høringsutkast. Dagens modell er nesten som om linefiskere skulle konkurrert på samme betingelser som trålefiskere. Store deler av Norge er ikke så sentralisert at det er mulig å etablere store enheter over alt. Ei heller vil kommunene tillate en slik etablering. Dette er et lukket marked.

Modellen må derfor gi rom for både store og små enheter så fremt en ikke ønsker å forsterke urbaniseringen. Hvis de små barnehagene får bedre rom til planarbeid, så er jeg temmelig sikker på at det ville kommet frem enda mer praksisbasert kunnskap som kunne styrket et gjensidig forhold til vitenskapen. Med dagens innsnevring av styrerressurs har de små barnehagene i mindre grad også mulighet til å opprettholde kompetanseutviklingen.

Hvorfor har det blitt slik? I barnehageloven §24 står det:

Barnehagen skal ha en forsvarlig pedagogisk og administrativ ledelse.

Her er det rom for mye skjønn. KS mener i sitt høringssvar at en lovbestemt størrelse på styrerressurs vil være for stor inngripen i hvordan en lokalt velger å organisere sine barnehager. Det bør likevel være rom for å ivareta denne fleksibiliteten så lenge ressursen totalt er stor nok. Det vil si at barnehagene må følge lovverket og rapportere inn til Utdanningsdirektoratet i Basil, også ressurser sentralt i organisasjonen som skal fordeles på hver enhet som benytter denne i organisasjonen, blant annet til administrasjon og annet planarbeid knyttet til styrerstillingen.

Trenger en ny modell

Kapittel 2 i rammeplanen omhandler blant annet arbeidsoppgavene til styreren:

Styreren er gitt det daglige ansvaret i barnehagen; pedagogisk, personalmessig og administrativt.

Jeg har her understreket det daglige ansvaret. Min tolkning er da at det må være ressurs nok i en barnehage uavhengig av størrelse til at det er en fysisk leder i barnehagen hver dag som ikke er en del av grunnbemanningen for å ivareta ansvarsoppgavene. Hvis ikke vil disse arbeidsoppgavene bli lagt over på annet personell i grunnbemanningen de dager leder er borte. Det er avvik i rapportering når pedagogiske ledere pålegges styreroppgaver når denne ressursen skal i sin helhet telle for å oppfylle pedagognorm på avdeling og ikke styrerressurs.

Dette kan fort skje i store enheter der en avdeling nå ofte består av flere ansatte og krever mer personalansvar som legges på pedagogisk leder. Dermed blir en av pedagogene på avdelingen mer opptatt av administrative oppgaver enn barnefaglige oppgaver i samvær med barna. Statistikken tar ikke feil. Det er nok ikke en tilfeldighet at styrerressurs er halvert mens størrelsene på barnehagene har økt.

Når store kommunale barnehager kan rapportere styrerressurs per årsverk i grunnbemanning som ligger under halve av hva hovedavtalen til private barnehager anbefaler, så blir konsekvensen en veldig utarmet styrerressurs i små private barnehager som får tilskudd etter kostnadsnivå i den kommunale «barnehagetråleren». Derfor må det innføres en ny modell som gir små barnehager nok ressurser til å ha daglig ledelse i barnehagen alle dager uten at det går ut over pedagogisk bemanning på avdeling. Først da blir de pedagogiske, personalmessige og administrative ansvarsområdene ivaretatt.

Det holder ikke å innføre lovkrav om daglig ledelse når dagens regulering ikke gir små barnehager ressursgrunnlag for å oppfylle loven.

Ansiennitet til besvær

Det andre momentet som utvalget må forholde seg til er ulike personalkostnader i barnehager som ellers har lik bemanning og pedagogtetthet. Det er ikke bare fra kommune til kommune det er store ulikheter i tilskuddssatsene. Barnehagene har veldig ulik kostnad avhengig av hvorvidt de satser på fagarbeidere (som ikke er et lovpålagt krav) og hvor høy ansiennitet de ansatte har.

Med utgangspunkt i tariffavtalen til PBL hvor en for eksempel har ei avdeling med to pedagoger og to assistenter, finner vi en differanse i personalkostnader på omkring seks prosent mellom de som satser på fagarbeidere og om en kun ansetter ufaglærte, alt annet er likt. Det høres kanskje ikke mye ut, men utgjør fort en differanse på 100.000 kroner for ei slik avdeling. Her kan det fort bli store forskjeller når en legger sammen flere avdelinger. Differansen reduseres når gjennomsnittlig ansiennitet i barnehagen er høy.

Vi finner også at variansen i lønnsutgifter mellom barnehager med ekstremt lav ansiennitet og de med høy ansiennitet er høy, med et ekstremt hopp når alle ansatte i en barnehage ligger over ti år. Forskjellen i dette tilfellet kan være opp mot 300.000 kroner for denne avdelingen når alle assistenter er fagarbeidere. Forskjellen øker enda mer dersom en i tillegg gir rom for bruk av ufaglærte og kan i teorien tilsvare en forskjell som kunne finansiert en ekstra stilling.

I virkeligheten vil de fleste barnehager ha en mix både i ansiennitet og andel fagarbeidere, men det viser uansett hvor stor forskjell det kan være også blant barnehager i samme kommune.

Teknisk kunne barnehagene blitt delt opp etter kostnadsnivå knyttet til ansienniteten hos personalgruppa. Men, hvordan kan en lage en regulering som fanger opp dette uten at kommunen får problemer med utregningen? Med de store utfordringene som finnes med dagens modell, tviler jeg sterkt på at det er mulig å få en mer komplisert modell til å fungere uten øremerkede midler.

Effektivitet = kvalitet?

Dagens modell gir insentiv til å ansette folk med minst kompetanse og sette av minst mulig til ledelse. Effektivt? Ja, en oppskrift på dårlig kvalitet, spesielt når en i tillegg sparer på vikarutgifter ved å sjonglere barn og ansatte i større barnegrupper.

La oss satse på kvalitet og spare milliarder i utbetalinger fra Nav-systemet med å ivareta en aldrende arbeidsstokk. Jeg foreslår et øremerket minstetilskudd som tar høyde for at det skal være mulig å drifte barnehager også når gjennomsnittlig ansiennitet er over 16 år. Det bør være krav om fast styrerressurs per årsverk i grunnbemanning tilsvarende hva hovedavtalen i PBL-direktivet antyder, men hvor denne er knyttet til årsverk i grunnbemanning og ikke per avdeling da dette ikke lengre er et absolutt begrep.

Skal mangfoldighet bevares bør også de minste barnehagene vernes, enten med egen sats, eller differensiert sats. Alt annet vil bety at vi om få år sannsynligvis vil ha en barnehagesektor som vil ligne endringene vi har sett i skolestrukturen: Større sentraliserte enheter som ofte gir utfordringer i det sosiale miljøet og utenforskap når gruppene blir store med flyktende relasjoner fordi den faktiske voksenressursen ikke er god nok.

Ifølge velferdstjenesteutvalget (NOU 2020:13) har omkring 40 prosent av de private barnehagene svak økonomi og en like stor andel har veldig god inntjening. De har helt sikkert gjort noen beregninger for å se om størrelse er en medvirkende faktor. Det blir spennende å se om myndighetene vil ta på seg rollen som Sheriffen av Nottingham eller om vi her får et rollebytte. Kappen til Robin Hood henger på knaggen.

Det må være mulig å drive barnehage uten bleiesug!

Innlegget ble først publisert på forfatterens egen blogg.