DEBATT

Vegard Eines er tidligere pedagogisk leder.
Vegard Eines er tidligere pedagogisk leder.

«Nok en gang bevises det at mennesker lar følelsene løpe løpsk når noen tråkker dem på tærne»

– Jeg vil ikke ha sympati for noe, men ønsker at barnehagefolk forstår at det finnes andre ting enn det som gjøres nå, som kanskje er bedre, skriver Vegard Eines i dette innlegget.

Publisert
  • Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hva er den største årsaken til all konflikt her i verden? Terrorisme, krig, ulykkelige ekteskap, uvenner, dårlig stemning, irriterende kolleger og «utfordrende» barn?

En manglende forståelse av begrepet empati. Empati, et ord som stadig brukes i barnehagen. En ferdighet vi barnehageansatte mener vi er eksperter på. Jeg må si svarene jeg fikk til mitt forrige innlegg tilsa noe annet.

Av alle som svarte på mitt forrige innlegg var det hele to sjeler som var nysgjerrige nok til å spørre hva jeg egentlig mente og hvor mine tanker kom fra. Alle andre tolkes enkelt som kritiske og såret for at jeg mente noe annet enn dem. Jeg håper ikke barna blir møtt av samme sinn. For dette er nok den største årsaken til konflikt her i verden. Vi mener en ting, så kommer en «stakkars sjel» eller gruppe som mener noe annet; og det viser seg at det ikke er annet å gjøre enn å eliminere vedkommende slik at man slipper å tenke på at det finnes noe annet enn det vi allerede vet.

Opptre som offer

Poenget med min forrige kronikk var at vi mennesker generelt er raske til å gi fra oss makten og opptre som offer. Dette var noe mange tok seg veldig nær av; altså noe som manifesterte og bekreftet poenget mitt.

Folk lot tok den komme under skinnet, folk lot seg være offer for den. Responsen er dataen som bekrefter dette. Det var til og med de som skrev innlegg for å «trøste» de som følte seg truffet.

Vi oppfordrer barna til å tenke idiosynkratisk, som enkelt og greit betyr å ha sine egne meninger, selv om de ikke stemmer overens med hva alle andre mener. Likevel hagler vi ned de som har og ytrer egne meninger hvis de ikke stemmer overens med vår tro og oppfatning. For det som er motsatt av det vi tenker er rett, må jo være galt? Dette er en binær måte å tenke på. Satt på spissen er det det vi kaller «ekstremisme». For «sannheten» er at svaret er å finne et sted rundt midten eller en helt annen plass.

Nok en gang blir man et «offer» hvis man ikke våger å søke ny kunnskap; om situasjonen eller seg selv. Nok en gang bevises det at mennesker lar følelsene løpe løpsk når noen tråkker dem på tærne, når fakta er at den eneste gangen du blir tråkket på tærne er når du lar deg selv bli tråkket på tærne.

Forståelse

Hva om vi heller forsøker å forstå hverandre? Innse at dette er den eneste måten vi kan skape synergi og noe bedre på. Da mener jeg ikke bare det å kunne leve seg inn i et annets menneskes følelsesliv. Det handler også om å søke å forstå hvorfor dette mennesket har det som det har det; hvorfor det mener det det mener; hvorfor det gjør som det gjør. Empati handler rett og slett om å søke, og å være nysgjerrige nok til å forstå et annet menneske eller en gruppe mennesker. Hvilke insentiver som driver dem, hvilke erfaringer som har skapt deres tro og atferd.

Det handler om å tenke: «Kanskje dette menneske tror noe annet enn jeg tror. Jeg lurer på hva dette mennesket vet som jeg ikke vet som får det til å tro dette? Hvilke briller ser det verden gjennom? Kanskje hvis jeg stiller meg litt nysgjerrig vil jeg lære noe nytt og kan gjøre en større forskjell her i verden, for meg selv og andre. Kanskje burde jeg låne disse brillene litt slik at jeg får et nytt perspektiv på verden. Først da kan jeg velge å forkaste idéene.»

For hvis jeg kan fortelle dere en ting som er helt sikkert, så er det at dere vet ikke alt – og jeg, eller andre med motstridende oppfatninger, vet heller ikke alt. Det er bare sammen vi kan vite nok til å gjøre en endring.

Kreativitet handler om å ta de eksisterende ideene, sette dem sammen og skape noe nytt – eller i hvert fall forbedre det som allerede er. Det handler ikke om å krige med hverandre, det handler her om å finne det virkelig beste for barnet. Løsningen på de virkelig fruktbare utfordringene.

Kritikk

Ønsker vi at barn skal være nysgjerrige å tenke selv og selv velge sine veier, må vi faktisk gjøre det selv også. Det handler om å finne den virkelige årsaken til virkningen. Det handler om å bruke det lille rommet som er mellom stimulus og reaksjon, til å tenke og velge en respons istedenfor en instinktiv reaksjon.

Når det å ha sin egen mening og ytre den blir til «å skyte seg selv i foten», som noen i kommentarfeltet nevnte, mener jeg vi er på feil side av gjerdet mellom utvikling og regresjon. Når det er sagt er all kritikk konstruktiv – det handler bare om hvordan man ser på den og å ignorere problemet betyr ikke at problemet forsvinner.

Jeg ser allerede responsen som kommer: «Nå kommer han her og sier vi ikke vet hva empati er, heller». En holdning som tilsier at man tror man vet alt. Og dermed ikke åpner opp for noe nytt, som slettest ikke er empatisk. Det er en ting å vite hva noe er, en annen å forstå og anvende det. Empati er et allment begrep som mange mener de forstår, men atferden viser bare at mange kanskje ikke forstår det likevel – og i hvert fall er det mange som ikke anvender denne kunnskapen om den da skulle være der.

Det ble nylig skrevet et innlegg på barnehage.no som nevnte eventyret om Keisernes nye klær. Jeg oppfordrer alle til å lese dette eventyret og tenke over egne holdninger. Jeg husker ikke hvilken av de store antikkens filosofer som sa dette, men vi er alle ignorant mot vår egen vilje. Både jeg, du og naboen.

Empati handler om å virkelig se. Og hvis barna føler det samme som jeg, blir dem ikke sett. Å vise empati betyr ikke at du er enig i lidelsen, men at du forstår den.

«Stor gutt»

Jeg er derimot en «stor gutt» som vi sier i barnehagen, med nok emosjonell kontroll til å ikke la denne følelsen påvirke meg, men det er ikke alle som kan enda, og slett ikke barna. For ingen ønsker egentlig sympati, som er det mange forbinder med empati. For sympati er egentlig bare en bekreftelse på at du nå er et offer for noe, at det er «så synd i meg». Så jeg vil ikke ha sympati for noe, men ønsker at barnehagefolk forstår at det finnes andre ting enn det som gjøres nå, som kanskje er bedre.

Det er slik at vi som mennesker skaper våre egne virkeligheter gjennom måten vi tenker og ter oss på. På samme måte skaper vi barnas virkeligheter gjennom måten vi tenker om- og behandler dem. Viser vi for mye sympati foran empati skaper vi barn som synes mer synd i seg selv enn barn som ser muligheter for å bli sterkere i seg selv.

Powered by Labrador CMS