Når vi tenner lys, hvem får plass i fellesskapet?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Novembermørket senker seg. I barnehagene planlegges det for advent, lucia og juleforberedelser. Snart fylles rommene av lys, sang og lukten av pepperkaker. Foreldre inviteres til frokost, samlinger og avslutninger. For mange er dette en tid for glede, forventning og gode minner.

Men hvordan oppleves denne tiden for dem som ikke kjenner tradisjonene? For barnet som ikke feirer jul hjemme, eller forelderen som er usikker på hva det forventes at familien skal delta i? Og hva med dem som kjenner tradisjonene godt, men forbinder høytiden med savn, dårlig råd eller følelsen av ikke å strekke til?

Når vi planlegger årets hyggeligste samlinger, må vi også våge å spørre: Oppleves de som trygge og inkluderende for alle?

Tradisjoner kan gi tilhørighet. Gjentakelser skaper gjenkjennelse, og felles opplevelser kan knytte barn, foreldre og ansatte nærmere hverandre. En sang, en fortelling eller et måltid kan bli et minne barnet bærer med seg videre.

Samtidig er ikke en tradisjon like kjent eller meningsfull for alle. Det vi ansatte opplever som selvfølgelig, kan være fremmed for en familie som møter det for første gang. Når vi sier «slik gjør vi det hos oss», bør vi derfor være nysgjerrige på hvem dette «oss» rommer.

Rammeplanen gir et tydelig utgangspunkt. Personalet skal gi barna kjennskap til og markere merkedager, høytider og tradisjoner i den kristne kulturarven og i andre religioner og livssyn som er representert i barnehagen. Barna skal også få utforske etiske og filosofiske spørsmål og utvikle respekt for ulike måter å leve på. Oppdraget omfatter både tradisjonsformidling og møte med mangfold.

Det gir oss et større pedagogisk handlingsrom enn diskusjonen om hva vi skal beholde eller kutte, ofte åpner for. Vi kan ta vare på tradisjoner og samtidig undersøke hvordan de kan gi flere en plass i fellesskapet.

Da må vi begynne med innholdet. Hvorfor gjør vi dette? Hva ønsker vi at barna skal oppleve og forstå? Er det rom for barnas spørsmål, eller er kalenderen så full at vi må videre til neste aktivitet?

Når et barn spør hvorfor noen feirer jul og andre ikke gjør det, åpner det seg en mulighet. Vi kan snakke om tro, familie og ulike tradisjoner. Vi kan undre oss over hvorfor mennesker tenner lys, hva det betyr å håpe, og hvordan vi kan vise omsorg for noen som savner et menneske de er glad i.

Etikk og filosofi finnes også i de små hendelsene. Hvem får være med i leken? Hvordan merker vi at noen føler seg alene? Kan en gave være noe som ikke koster penger? Hva gjør vi når to mennesker ønsker forskjellige ting?

Slike samtaler kan gi dybde til førjulstiden. Barna får erfare at spørsmålene deres har verdi, og at mennesker kan tenke ulikt og likevel høre sammen.

Samtidig må vi gi tradisjonene et innhold barna faktisk kan bli kjent med. Å arbeide med samhold og omsorg trenger ikke å innebære at religiøse fortellinger eller kulturelle særtrekk viskes ut. Vi kan formidle hva en høytid betyr for dem som markerer den, og åpne for at familier tror og praktiserer forskjellig. Å lære om en tradisjon og selv å slutte seg til en tro er forskjellige ting. Dette må også være tydelig i dialogen med foreldrene.

Rammeplanen understreker at alle barn skal kunne kjenne seg sett og anerkjent, og at barnehagen skal synliggjøre variasjoner i religion, livssyn og familieformer. Det utfordrer oss til å se på hvilke erfaringer som får plass gjennom hele året.

Får noen barns tradisjoner prege hverdagen i flere uker, mens andres bare nevnes i forbifarten? Er vi like nysgjerrige på det ukjente som på det vi selv har gode minner fra?

Å gi rom for flere tradisjoner krever kunnskap og planlegging. Foreldre kan gjerne inviteres til å dele erfaringer, men ingen skal måtte representere en hel religion eller kultur. Heller ikke barna. Spørsmålet «Hvordan pleier dere å gjøre det hjemme?» åpner for familiens egne erfaringer, uten å forutsette at alle med samme bakgrunn lever likt. Ansvaret for det pedagogiske innholdet ligger fortsatt hos personalet.

Dette blir særlig viktig når barnehagen inviterer foreldrene inn.

På papiret kan en adventsfrokost eller luciasamling være åpen for alle. Likevel kan terskelen for å komme være høy. Noen kjenner ingen av de andre foreldrene. Noen er usikre på språket, maten eller innholdet. Andre vet ikke om de skal ha med noe, om søsken er velkomne, eller om det forventes at de deltar i religiøse handlinger.

Andre igjen får ikke fri fra jobb. En tom stol forteller derfor lite om foreldrenes interesse for barnet eller vilje til å være en del av fellesskapet.

Vi må undersøke hva invitasjonen faktisk gjør mulig. Er den forståelig? Forklarer vi hva som skal skje? Har vi valgt et tidspunkt flere kan få til? Kan familien delta uten innkjøp, spesielle klær eller bidrag hjemmefra?

Og når foreldrene kommer: Hvem tar imot dem?

Det er forskjell på å åpne døren og å hjelpe noen inn i fellesskapet. En ansatt som hilser, viser hvor man kan sitte og introduserer foreldre for hverandre, kan gjøre en stor forskjell. Små møteplasser kan også være lettere å delta på enn store arrangementer med mange uskrevne regler.

Foreldresamarbeidet må dessuten gi rom for spørsmål før markeringene begynner. Rammeplanen pålegger barnehagen å legge til rette for god dialog og foreldrenes medvirkning. Den understreker også at barnehagen må tilstrebe at barnet ikke kommer i lojalitetskonflikt mellom hjemmet og barnehagen.

Da må det være trygt å si: «Dette kjenner vi ikke til», «Dette er vi usikre på» eller «Kan vi finne en annen måte å gjøre det på?» Foreldre skal kunne stille spørsmål uten å frykte at de blir oppfattet som vanskelige eller lite samarbeidsvillige.

Vi trenger flere arenaer for denne dialogen. Foreldremøter, foreldreråd og samarbeidsutvalg kan brukes til å drøfte innhold og forventninger. Hentesamtaler og avtalte samtaler kan gi rom for spørsmål som er vanskelige å ta i en stor gruppe. Et uformelt møte rundt et bord kan gi foreldre anledning til å bli kjent før de skal delta på en større samling.

Men vi må også lytte til dem som sjelden bruker disse arenaene. Hvis bare de tryggeste foreldrene blir hørt, får vi et begrenset bilde av hvor inkluderende fellesskapet vårt er.

Før november og desember fylles opp, bør personalet derfor stoppe opp: Hvilke barn vil kjenne igjen noe hjemmefra i det vi planlegger? Hvem får møte noe nytt? Hvem risikerer å bli stående utenfor? Hvordan ivaretar vi barnet dersom familien ikke ønsker deltakelse i en bestemt aktivitet? Og har vi satt av nok tid til lek, ro og nærhet mellom alle arrangementene?

Vi bør også spørre barna. Hva gleder de seg til? Hva synes de er rart, vanskelig eller slitsomt? Kanskje er det vi voksne opplever som høydepunkter, noe annet enn det barna selv setter størst pris på.

November og desember kan gi mange anledninger til å øve på inkludering i praksis. Vi kan skape samlinger der det er lett å delta, samtaler der ulike erfaringer blir møtt med interesse, og tradisjoner som får utvikle seg sammen med menneskene som er der.

Noe kan videreføres. Noe kan tilpasses. Nye tradisjoner kan vokse frem. Det avgjørende er at vi kan begrunne valgene våre og undersøke hvordan de oppleves for barna og familiene.

Når lysene tennes og foreldrene inviteres inn, er det lett å se om rommet er pyntet og kaffen er klar. Det krever mer oppmerksomhet å se hvem som nøler i døren, hvem som savner en plass ved bordet, og hvem som trenger at noen tar det første steget.

Kanskje er det nettopp der førjulstidens viktigste arbeid med samhold begynner.