Når en pedagog-guru gir foreldre en følelse av ikke å strekke til

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Pedagogikk er ikke avhengig av kunnskapen alene, men en lang kompetanse og erfaringsbank i hvordan man tolker og utøver den. Det er her vi opplever at flere, la oss kalle dem veilednings-guruer, begynner å miste taket over den etiske bevisstheten de bør ha ovenfor foreldre og barn.

Et eksempel der vi opplever at dette kommer ekstra godt til syne om dagen er Pedledern, eller Vegard Eines som han heter. Barnehagelæreren deler hyppig tips om barneoppdragelse med sine drøyt 66 000 følgere på Instagram, og har også nylig gitt ut bok med samme tema. 

I et innlegg på Instagram 25. november skriver han tilsynelatende diplomatisk: 

«Gjør du disse 3 subtile «feilene» med barn?». 

Innlegget handler i korte trekk om en humørfylt far som ber barnet sitt om å ta av seg luen, deretter snakker om seg selv som pappa i førsteperson, for så å rufse den lille poden i hodet i all offentlighet. Alt dette har Vegard Eines møysommelig observert i detalj fra en benk. Ikke bare har han observert disse hendelsene, men han har satt seg selv i en posisjon der han definerer situasjonen tydelig ut ifra sitt ståsted. 

Pappaen har nemlig utøvd et overtramp og gjort feil, for det kan Eines, som han ofte skriver i klammer (sannsynligvis) konkludere med, med bakgrunn i hvordan han opplever barnets atferd og humør under hele seansen. I Eines sin refleksjon har nok relasjonen mellom pappaen og gutten blitt svekket, i verste fall har gutten fått mindre «selvfølelse». 

Det er en svært dristig påstand, når Eines verken kjenner barnet eller pappaen, deres bakgrunn og livssituasjon, men har «lest» situasjonen utenifra med utgangspunkt i sin kompetanse.

Problemet med slike innlegg er ikke observasjonen i seg selv, men at Eines setter seg i en posisjon der han i tillegg til å nyte godt av sin egen fagkompetanse, får en definisjonsmakt vi mener han ikke bør ha. Foreldre som leser dette, vil nok utvilsomt kjenne seg igjen i eksempelet og føle på en avmakt av hvilke uoppnåelige standarder de må overholde. Ikke bare i møte med informasjonen som formidles, men Eines som en velkjent pedagog-influenser, fag- og maktperson. Innlegget blir verre hvis Eines først lykkes med å gi foreldre en følelse av å ikke strekke til, for neimen er det ikke Black-Friday tilbud på en veiledningssamtale med Pedledern sjøl i neste slide. 

Eines skal berømmes for å sette barnehagepedagogikk på dagsordenen og for å ha gjort det bra for sin egen del, men her må han skille mellom pedagogisk kunnskap og pedagogisk kompetanse.

Det er mange eksempler på Eines sin Instagram-konto som etter vårt syn helt klart fordrer at man har en tilleggskompetanse, eller kompetanse i andre fagfelt. Blant annet er praksisfortellinger brukt hyppig, noe som er veldig vanlig innenfor barnehagesektoren. Samtidig er de lite verdt, når det oppstår en monokultur for hvilke syn som blir belyst og en forenkling av barnets indre opplevelsesverden. Alle som har tilbrakt en time rundt flere barn vet at de ikke er like, og det finnes ikke alltid en selvsagt oppskrift på hvordan man kan komme ulike barn i møte. Likevel kan det noen ganger oppleves som at barn er én homogen gruppe på Eines sin Instagram-konto. 

Vi må ta hensyn til barn som tenkende og levende vesener, med egne tanker, følelser og drømmer. Satt på spissen, pedagogikk er ikke det samme som hundedressur. Vi er helt sikre på at det ikke er Eines intensjon, men for oss som jobber i barnehage i praksis, er det helt essensielt at man vet mer om det enkelte barnet enn det som møter oss på en bussbenk, gjengitt på en Instagram-konto.

Det vet også Eines. 

For det er her den pedagogiske kompetansen kommer inn, og hvordan den brukes i praksisfeltet. Kompetansen til å forstå at praksisfortellinger rundt barn bør og må være gjenstand for diskusjon og teoretisk refleksjon som inntar flere perspektiver. Uten dette har den ikke noen som helst validitet. Den biten får ikke foreldre delta i, annet enn bortgjemt i kommentarfelt blant hundrevis av poster.

Det er ikke bare Eines som gjør dette eller ytrer seg langt mer bastant enn hensiktsmessig. Og kanskje kan det oppleves som litt urettferdig at nettopp han blir trukket fram i kronikken, når vi diskuterer problematikken. Samtidig må vi tørre å være kritiske og bevisste på at foreldrerollen, pedagogikk og barnehagemandatet står i fare for å forvitre inn i meningsløshet, om vi kommersialiserer et helt fagfelt, der enkle løsninger, oppskrifter og induktiv kunnskap tas for god fisk, og får stå uten motstemmer. 

Det er selvfølgelig et langt mer komplekst problem enn bare influensere, at foreldre formodentlig kan føle på en fremmedgjøring ovenfor oppdrager-rollen.

Samtidig våger vi å påstå at foreldre aldri har vært mer forvirret. Og det blir stadig lettere å misforstå, når man ikke får hele sannheten eller at det unnlates å formidle at pedagogikk er et fagfelt som også avhenger av egenrefleksjon og skjønnsmessige vurderinger. Foreldre må noen ganger også få lov til å bare være foreldre. Man skal ikke være nødt til å leve livet under en hyperanalytisk lupe, det er barnehagens domene.

Vi oppfordrer foreldre til å bruke kompetansen som finnes i barnehagen. Der finnes det mennesker som innehar akkurat samme kompetanse og kunnskap som Pedledern; og som kjenner barnet ditt langt bedre enn det en influenser kan hypotetisk filosofere seg til. Vi håper selvsagt at så mange som mulig fortsetter med sitt arbeid med å fronte pedagogikken, også Eines, men samtidig kjenner vi på behovet for å formane at pedagog-influensere er bevisste på å nyansere i sine råd, er tydeligere i sin kommunikasjon og ikke går i guru-fella.