Barns stemme må tas på alvor. Det gjelder også ved matbordet!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Jeg vil bare ha smør» sa hun stille, nesten hviskende. Øynene hennes var fulle av usikkerhet. Det var lunsjtid i barnehagen, og barna satt samlet rundt bordet. Assistenten som hadde ansvar for måltidet, hadde bestemt at det ikke skulle serveres gulost – selv om det lå flere pakker i kjøleskapet. «I dag skal dere lære dere å spise noe annet enn gulost» sa hun. «Da jeg var barn, hadde jeg ingenting å spise. Dere må ikke være så kresne.»

Barnet foran meg rørte ikke maten. Hun stirret på brødskiven med et blikk som var både redd og trist. Da jeg spurte hva hun ønsket, svarte hun lavt: «Jeg vil bare ha smør». Det stakk i hjertet. For dette handlet ikke egentlig om mat. Det handlet om trygghet, barns rett til å bli hørt – og hvordan vi voksne bruker makten vår i møte med barn.

Mat er ikke bare mat

Mange tenker kanskje at barn må lære å spise mer variert, og at barnehagen har ansvar for det. Ja, mat handler om mer enn å bli mett. Måltider er en arena for fellesskap, læring og kultur. Dette støttes også i sentrale styringsdokumenter. Rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 50) sier at måltider skal være en pedagogisk arena preget av fellesskap og matglede. Helsedirektoratet (2021) understreker at barn bør involveres i valg og forberedelser.

I tillegg til å fremme fellesskap og læring, handler måltider også om å føle seg ivaretatt. For mange barn er mat nært knyttet til følelser og erfaringer. Noen har allergier, traumer, eller er ekstra følsomme for sanseinntrykk. Særlig de yngste finner trygghet i det kjente og forutsigbare.

Langholm og Tuset (2021, s. 65) omtaler «matneofobi» – frykt for ny mat – som en vanlig fase hos barn mellom 2 og 6 år. Det handler ikke om at barnet er bortskjemt, men om at det trenger støtte og trygghet. Når et barn sier «jeg vil bare ha smør», kan det være et uttrykk for behovet for noe kjent og stabilt.

Forskning fra prosjektet Barns matmot (Universitetet i Agder, 2024) viser at barn med høy grad av matneofobi har lavere inntak av frukt, grønnsaker og fisk. Dette peker på viktigheten av at barn møter trygge og lydhøre voksne i måltidsituasjoner.

Hvem bestemmer egentlig?

Barnehagen er full av daglige valg: Hva skal vi leke? Hvem får sitte hvor? Hva skal vi spise? I alt dette har de ansatte definisjonsmakten. Vi bestemmer hva som tilbys, og hvordan. Noen ganger bruker vi makten med varme og omsorg – andre ganger, kanskje ubevisst, på måter som kan oppleves som kalde eller overveldende.

Dette kommer tydelig frem i situasjonen fra praksis. Den ansatte i fortellingen mente nok godt. Hun ville lære barna variasjon. Men i forsøket på å lære, glemte hun å lytte. Hun glemte å se barnets behov og møte barnet der det var. Rammeplanen minner oss om at personalet skal «ivareta barns behov for omsorg og anerkjennelse», og bidra til at barna opplever «trygghet og mestring» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 19). Når vi tar avgjørelser på vegne av barna, må vi alltid spørre: Har vi lyttet? Er dette faktisk for barnets beste?

Mat som kultur og makt

Assistenten begrunnet valget med egen bakgrunn: «Jeg hadde ingenting å spise i hjemlandet mitt.» Det er en ærlig og forståelig refleksjon. Mange ansatte bærer med seg erfaringer, verdier og minner inn i arbeidet – og det kan være en ressurs. Men det kan også utfordre praksisen.

Forskning viser at ansatte med ulik kulturell bakgrunn beriker barnehagen med mangfold og verdifulle perspektiver (Gjervan, Andersen & Bleka, 2006, s. 82–84). Samtidig må vi være bevisste på hvordan egne erfaringer påvirker handlingene våre. Flerkulturell kompetanse handler ikke bare om å tilby nye smaker – det handler også om respekt for barnas behov og trygghet.

Matbordet er mer enn et sted for å spise. Det er en sosial og kulturell møteplass hvor barna deler erfaringer, bygger relasjoner og finner sin plass i fellesskapet. Når vi ikke lytter til barnets signaler, risikerer vi å ekskludere det barnet fra dette fellesskapet. For meg viser slike situasjoner hvor viktig det er å være lyttende og anerkjennende i hverdagen. Måltidet blir ikke bare et spørsmål om mat, men om deltakelse og tilhørighet i det sosiale livet i barnehagen.

Å introdusere nye kulturer betyr ikke å ta fra barna det trygge, men å tilby det nye på en trygg og frivillig måte. Smakstallerken er et godt pedagogisk verktøy, hvor barna får utforske både kjente og ukjente matvarer i små grupper – med støtte, samtaler og trygghet (Langholm & Tuset, 2021, s. 99). Det kombinerer nysgjerrighet med forutsigbarhet.

Rammeplanen sier tydelig at «barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, livssituasjon, interesser og behov» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 10). Det gjelder også ved matbordet.

Barns stemme må tas på alvor

Barnekonvensjonen (1989, art. 12) slår fast at barn har rett til å bli hørt i alle saker som angår dem. Det gjelder også i barnehagen – og også ved matbordet. Barns meninger og følelser skal tas på alvor, uansett hvor små de er.

Barnet som sa «jeg vil bare ha smør» uttrykte mer enn et ønske om pålegg. Hun uttrykte et behov for trygghet, for å bli sett og møtt. Slike utsagn er små rop om anerkjennelse. Og som ansatte i barnehagen har vi ansvar for å lytte. Vi former barnas opplevelser og legger grunnlaget for deres fremtidige trygghet og selvfølelse. Når vi lytter til slike signaler, gir vi barn verdighet og bekrefter deres følelser.

En oppfordring til alle ansatte i barnehagen

Vi må tørre å stoppe opp og reflektere over våre egne valg. Vi må spørre oss: Hvordan påvirker dette barnet? Er dette til det beste for fellesskapet – eller handler det om hva jeg mener er best? Gir jeg barnet reell medvirkning – eller bestemmer jeg på vegne av barnet uten å lytte?

Matbordet er en av de mest dagligdagse situasjonene i barnehagen. Nettopp derfor er det også en av de viktigste arenaene for medvirkning, trygghet og respekt. Et enkelt måltid kan bli en stor opplevelse – på godt eller vondt.

Neste gang et barn sier: «Jeg vil bare ha smør», håper jeg vi alle kan stoppe opp, lytte og forstå hva det egentlig betyr. For kanskje er det der vi virkelig lærer noe viktig – ikke bare om barnet, men også om oss selv.