Livsmestring i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Rammeplanen snakker om livsmestring i barnehagen, men hva betyr i grunnen dette? Livsmestring i barnehagen dreier seg om å få støtte fra ansatte til å kjenne på mestring, livsglede, omsorg og felleskap. De voksne skal samtale med barna om hvordan de kan klare ting selv, og hjelpe dem med verktøy slik at de er rustet til å for eksempel tåle motgang. Hjelp til å regulere følelser, og være barnas trygge havn mens barna utforsker. Barnehagen skal ha et helsefremmende miljø for alle barn. For å oppfylle disse målene bør barnehagen blant annet:

- Skape et trygt og støttende miljø hvor alle barn føler seg sett og verdsatt.

- Fremme barns fysiske helse gjennom gode rutiner for kosthold, fysisk aktivitet og hygiene.

- Styrke barns psykiske helse ved å tilby omsorg, støtte og positive relasjoner.

- Arbeide aktivt for å utjevne sosiale forskjeller ved å tilrettelegge for alle barns behov.

- Fremme trivsel, livsglede og mestring ved å tilby varierte aktiviteter og anerkjennelse av barns innsats.

- Være oppmerksom på og forebygge krenkelser og mobbing, og ha tydelige rutiner for å håndtere slike situasjoner når de oppstår.

- Følge opp krenkelser og mobbing grundig, med fokus på å stoppe urett og skape en trygg hverdag for alle barn.

Dette arbeidet krever en helhetlig tilnærming og samarbeid mellom ansatte, barn og foresatte for å sikre at barnehagen er et godt sted å vokse opp og utvikle seg.

Jeg har skrevet et dikt om hvordan det kan føles for et lite barn, som ikke kjenner på mestring eller glede i barnehagen:

Hei.

Jeg sitter her og tenker at lille meg ikke er noe verdt.

Det har jeg nå forstått etterhvert.

Jeg klarer ikke å få til alt som de andre barna i barnehagen får til,

jeg prøver alt jeg kan - for det er det jeg vil.

Uansett hvor mye jeg prøver,

føler jeg meg som en fugl blant løver.

De voksne snakker om livsmestring og glede,

det føler ikke jeg - kan de ikke se det?

Jeg har det ok - men jeg har ingen venner,

bare masse barn som jeg på en måte kjenner.

Jeg føler meg ensom og helt alene gjennom hele dagen,

selv om de voksne er snille med meg i barnehagen,

Men de legger ikke opp til ting jeg mestrer bra,

og når jeg gjør noe galt - sier barna “Hva var det jeg sa?”

“Jeg vil ikke være på lag med hun der som ikke kan løpe fort”,

da har jeg bare lyst å gjemme meg bort.

De voksne snakker om at i barnehagen skal alle barn ha det godt,

og det synes jeg jo i grunnen er ganske flott.

Men da må de voksne støtte meg og hjelpe meg på min vei,

slik at jeg kanskje tør å løpe like fort som deg.

De voksne snakker også om inkludering og fremme bevegelsesglede,

slik at alle får være med - alle barna som er tilstede.

En dag fant endelig en voksen ut at jeg var god på noen ting,

 Vi holdt hender og sang, og var samlet en ring.

Noen barn sa at jeg sang så veldig pent,

og jeg måtte lære dem noen sanger - og sang dem veldig sent.

Slik at andre barn lærte sanger fra meg da,

og etterpå klappet barna og sa “hurra”.

Nå tør jeg å prøve mye etter de voksne løftet meg frem,

nå er det ikke slikt lenger, at jeg alltid vil hjem.

Jeg liker meg i barnehagen og kjenner på mestring og styrke,

på latter og glede, jeg har fått en ny styrke.