Pandemi og en barnehagefilosofi inspirert av Heidegger

Over 60 000 døde i verden.

Dette er tallene som lyser mot oss når vi åpner VG.no. Bare i Italia har 14 000 mennesker mistet livet som følge av koronaviruset. Dette viruset antas å ha sin opprinnelse i byen Wuhan i Kina der viruset skal ha krysset den såkalte artsbarrieren fra en pangolin til mennesket.

Koronaviruset har også tidligere spredd seg til mennesket som for eksempel ved SARS-utbruddet i 2002. Den gangen var det desmerkatten som hadde brakt med seg viruset fra hesteskonese flaggermusen. 774 mennesker døde som følge av viruset. I dag har vi en mye mer alvorlig situasjon, så alvorlig at generalsekretæren i FN har uttalt at hele menneskeheten kan være truet.

Griper inn i naturen

Når man i Kina begynte å spore bevegelsene til de første smittede kom man frem til et marked for handel av ville dyr. Slike marked er samlingsplass for salg av ville dyr fra hele verden, hvor dyrene blir stablet oppå hverandre tett i tett i trange bur. Arter som vanligvis ikke møter hverandre i naturen, kommer på slike marked i direkte kontakt med hverandre. Det dannes et eldorado for smitteoverføring mellom arter som under naturlige omstendigheter ikke ville foregått.

Dyrene som selges på dette markedet brukes ikke nødvendigvis som mat, men som ingredienser til medisiner for en pengesterk elite. Denne smittespredningen skjer altså som følge av at mennesker griper inn i naturen og behandler ville dyr utelukkende som ressurser for egen forfengelighet.

For å forstå denne måten å redusere ville dyr til ressurser, kan vi gå til Martin Heidegger. Heidegger var en tysk filosof som levde mellom 1889-1976.

Det er nesten frekt å skulle si noe om Heidegger sine tanker i en så kort tekst, men jeg drister meg til det likevel. Heidegger mente at vi har etablert et teknologisk verdenssyn der vi, mennesket, innrammer naturen på en slik måte at den kun forstås som ressurser for å tilfredsstille våre behov.

Når jeg sier naturen her, så gjelder dette i faktum alt, inkludert oss selv. Målet med dette teknologiske verdenssynet er å produsere og konsumere, og konsekvensene er at vi ikke lenger er i stand til å betrakte verden fra noe annet perspektiv. Det teknologiske verdenssynet er så innprentet i oss mennesker at vi ikke klarer å forholde oss til virkeligheten på noen annen måte.

Heidegger var bekymret for konsekvensene av å redusere verden til ressurser. Farene ved dette verdenssynet var, ifølge Heidegger, at vi endte opp med ødeleggelse av naturen, ødeleggelse av våre hjem, tap av det hellige og tap av frihet. Det teknologiske verdenssynet handler, som sagt, om å redusere verden til ressurser for våre egne mål. Dette verdenssynet har også kun én forståelsesramme som er den naturvitenskapelige, der matematikken står veldig sterkt. Vi kvantifiserer verden til små enheter der ingenting lenger ses i sitt naturlige økosystem, men som brikker i menneskets planlegging for å oppnå egne mål.

Forståelsen av en ting

En annen konsekvens av det teknologiske verdenssynet er at hver enkelt av oss behandler vårt eget verdenssyn som det eneste sanne og riktige. En ting (kan være hva som helst) kan da forståes ut fra fakta om tingen og kun det. For eksempel kan gull forstås som et grunnstoff med atomnummer 79 (fysisk enhet). Gull kan også forstås som en hellig enhet (gullbelagte religiøse symboler), romantisk enhet (gifteringen) og økonomisk enhet (betalingsmiddel).

Fakta om tingen er selvfølgelig ikke hele tingen og den ensidige forståelsen av tingen omgjør den til et objekt for øyet som ser.

For å komme med et selvopplevd eksempel: Jeg spiste middag med en bekjent og vi begynte å snakke om salt. Jeg sa at jeg likte Maldonsalt. Han jeg spiste med mente at salt er salt uansett, fordi alt salt er natriumklorid (NaCl) og Maldonsalt var derfor bare et overpriset unyttig produkt, nesten litt jålete.

Denne smale forståelsen av salt sett gjennom et naturvitenskapelig perspektiv og som fysisk enhet, er et eksempel på reduksjonisme, slik Heidegger tenkte det. Dette er et uskyldig eksempel uten de helt store konsekvenser, annet enn at jeg tenkte denne mannen virkelig går glipp av livets mange nyanser. Salt har ulik konsistens, størrelse og følelse mellom fingrene når man strør det over maten som setter sitt preg på matopplevelsen. Salt får også en særegen smak etter hvor det er hentet fra.

Jeg nevner barnehage snart, men først tilbake til Wuhan.

Heidegger og barnehagen

Tilbake til Wuhan og markedet sett med Heideggiranske øyne, og et forsøk på å koble dette til barnehagen.

I Wuhan hentes det ville dyr til et marked for at noen skal få ingredienser til medisiner som har udokumentert effekt. Dyrene er redusert til kun å eksistere for å tilfredsstille noen få menneskers perspektiv på virkeligheten. I Wuhan tar man dyrene ut av sitt økosystem, ser bort fra at dyrene har en egenverdi og dermed ødelegger vi naturens balanse; ødeleggelse av naturen. Økosystemene og naturens balanse er våre hjem; ødeleggelse av våre hjem. Levende vesener sin mening med eksistens, blir definert av noen få; tap av det hellige og i dette isolerte tilfellet spres et virus seg over hele kloden med det resultat at vi må isolere oss fra hverandre; tap av frihet.

Dette teknologiske verdenssynet mener jeg vi som barnehageansatte har et ansvar for å endre. Vi må la ting få lov til å bare være. Alt må respekteres som at det har et mål i seg selv. Dette er selvfølgelig meget vanskelig. Vi voksne har et inngrodd tankesett som kommer av at vi har vokst opp med det teknologiske verdenssynet som har gjennomsyret alt rundt oss. Vi har skapt en kvantitativ verden uten kvalitativ oppmerksomhet, en verden av midler. Når vi skal gå oss en tur, så er vi mer opptatt av at vi skal gå 10 000 skritt i løpet av dagen, enn av hvor det er verdt å gå. Når vi skal spise mat er vi mer opptatt av å telle kalorier, enn av om maten gir en god smaksopplevelse. Når vi snakker om nærvær er vi mer opptatt av mindfulness, enn av å tenke på hvem som kan ha behov for vårt nærvær.

Ny tenkemåte, ny pedagogikk

Heidegger mener vi kan frigjøre oss fra det teknologiske verdenssynet ved å gi slipp på vårt ego og begynne med å behandle alt som om det har et mål i seg selv. Da vil vi ikke lenger ødelegge naturen og dermed våre egne hjem.

I barnehagen kan dette innebære en pedagogikk der voksne gir slipp på sine egne forestillinger om verden og heller retter sin fulle oppmerksomhet mot barna. Voksne har ikke alltid rett. Det merker vi konsekvensene av i dag. Vi må utfordre maktforholdet mellom barn og voksen. Vi må ha pedagoger som engasjerer seg i å samarbeide med barn om å utforske verden, synliggjøre barns tanker, følelser og læring.

Når barn og voksne skal utforske verden sammen kan det også skje forandringer hos den voksne som igjen kan skape forandringer i en større sammenheng. Vi må vise, at i praksiser der voksne og barn samarbeider, så kan vi erfare at barn får være medskaper av egen og andres kunnskap om verden på en betydningsfull måte. Når vi åpner opp for at barns forståelser er like betydningsfulle som våre egne, så vil vi oppdage at verden kan forståes på så mange måter at et dyremarked som i Wuhan aldri kan få lov til skje igjen.

At vi må endre vår måte å leve på er helt opplagt. Det trenger ikke å være Heidegger som leder oss til å finne nye måter å betrakte naturen på, men han hjelper oss til å forstå hva som er grunnleggende galt med hvordan vi i dag bruker naturen.